Angrep på Gaza – boikott av Israel

Israels angrep på Gaza er nok et bevis på Israels manglende politiske vilje til en reell fred. De siste dagers hendelser fører med seg mange problemstillinger. Et av de er boikott av Israel. Boikott som virkemiddel har flere sider. Ved en generell boikott av en utvalgt part i en konflikt vil det være vanskelig for den som boikotter å be partene om å forhandle med fredlige midler. Hvordan kan man kreve at partene skal snakke sammen når man selv ikke lenger ser poenget med dialog med den ene parten? Det finnes derimot mange andre boikottløsninger som kan tas i bruk. Som for eksempel en kultur og idrettsboikott av Israel som sosialdemokratiet.no foreslår. Eller en forbrukerboikott av israelske varer.

Angrep på Gaza stripen med luft til bakke våpen er et hinsides dårlig virkemiddel. Terrorister eller ikke. Dette er fullstendig uansvarlig. Gaza stripen er en av verdens mest befolkede områder. Bruk av raketter må føre til et høyt antall lidende i sivilbefolkningen. En invasjon med bakkestyrker som også vurderes er heller ikke et særlig godt utgangspunkt. Hvem er Hamas og ikke? Hvordan skal bakkestyrkene kunne skille på det? Dette er en situasjon som Israel ikke kommer ut av uten store sivile palestinske tap og et betydelig svekket forhandlingsutgangspunkt ved eventuelle fredsforhandlinger. Det kan derfor se ut til at dette er en del av en strategi hvor en endelig fredsavtale ikke er en del av løsningen.

Uavhengig av hvilke strategier som egentlig er i virke er det som skjer nå så alvorlig at boikott av Israel bør definitivt vurderes som virkemiddel. Det internasjonale samfunnet kan ikke la Israel bruke sin formidable militære styrke til å undertrykke og drepe en sivilbefolkning som aldri har opplevd noe annet enn en nedverdigende hverdag. Det må vises handlingsvilje ovenfor Israel. Dette må vises fra politisk hold og fra hver enkelt av oss.

Motsetningenes mestre…

En farlig vei å gå i politikken er å sette grupper opp mot hverandre. Dette gjøres derimot altfor ofte. Noen er her verre enn andre. Min påstand er at FrP er de som gjør dette oftest. Ikke bare gjør de det oftest, men de beskylder andre for å gjøre det også. Det mest velkjente eksemplet her er FrPs politikk når kommunene skal ta i mot flyktninger og asylsøkere. Tidligere var det en veldig tydelig oss og dem politikk. Det nye er derimot at dette pakkes inn i en retorikk som skal fremstå mye mer stuerent. I dag sier de at vi må ta vare på de som allerede har kommet før vi kan ta i mot nye. Dette skal da være med på å legitimere FrP politikken om at Norge ikke skal ta sitt internasjonale ansvar. Dette er bare en ny retorisk vri på oss og dem politikken. Nå ville vel hvilken som helst oppgående FrP politiker sagt at dette er en feil fremstilling og at det er viktig å ta vare på de som allerede har kommet. Det er vi jo selvfølgelig helt enig i. Problemet er at det er forskjell på hva som faktisk gjøres i praksis når debatten har lagt seg. Det rekker å se på hva som ellers gjøres i FrP politikken for å bevise at de ikke har forlat oss og dem politikken. Når det snakkes så varmt om å ta vare på de som allerede er her får å slippe å ta ansvar for nye mennesker som trenger vår hjelp så gjøres det bort i mot ingenting for å integrere de som allerede har kommet. Fra en tydelig oss og dem politikk i asylpolitikken har de gått til en tydelig oss og dem politikk i lokal politikken generelt.

Et annet godt eksempel kan hentes fra lokalpolitikken hvor høyresidens nye retoriske grep er at ressurser skal flyttes fra administrasjon til produksjon. Høyresiden har alltid ment at administrasjonen er for stor og må derfor kuttes. Det å sette disse to områdene opp mot hverandre skal liksom være med på å rettferdiggjøre kutt og endringer som klart har negative konsekvenser. Et annet poeng er at samtidig med kutt i administrasjonen så bestilles det stadig flere utredninger, som det ofte også må benyttes eksterne konsulenter til. Her setter FrP nok en gang to grupper opp mot hverandre.

FrPere liker også å beskylde andre politikere for å sette grupper opp mot hverandre. For eksempel blir LO og venstresiden beskyldt for å sette privat opp mot offentlig sektor. Dette gjøres fordi LO og venstresiden ikke tror på privatisering som virkemiddel i lokalpolitikken. Da skulle liksom LO og venstresiden mene at offentlig sektor er mer verdt enn privat sektor og at ansatte i offentlig sektor arbeider bedre enn ansatte i privat sektor. Dette er selvfølgelig både feil og enkel retorikk fra FrP. Det som faktisk er tilfelle er at det er FrP som setter grupper opp mot hverandre nok enn gang. LO og venstresiden tror ikke på privatisering som virkemiddel fordi det først og fremst fremmer private kapital interesser og at privatisering setter de ansattes lønn, pensjon og arbeidsvilkår på prøve. Dette handler ikke om forskjellige sektorer men om konsekvensene av politikken som føres. Nok en gang lykkes FrP med å sette grupper opp mot hverandre. Noe som ofte gjøres for å skjule debatten om konsekvensene av egen politikk.

08`erne – et moderne opprør?

68`erne er et kjent begrep. De som sto for motstand mot det bestående og regjerende for flere ti år siden. 68`erne har vel med tiden vist seg å bli en del av det systemet de en gang var i opposisjon mot. De har vel også kanskje blitt vel systemkonforme. I dag ser vi også opprør rundt om i Europa. For eksempel i Frankrike for få år siden og i Hellas i dag. Det har også vært opprør i København. Men dette er noe helt annet en det som skjer i Hellas og som skjedde i Frankrike. I Danmark er opprøret utført av en ganske snever gruppe mennesker med et meget snevert interesseområde. Hvis man skal strekke seg langt i å si at det danske opprøret er noe mer enn et snevert opprør så er det vel i beste fall et motsvar på en forfeilet boligpolitikk. Men dette er nok likevel langt i fra en korrekt beskrivelse, og kanskje også en for sjenerøs beskrivelse.

Det som skjer i Hellas og Frankrike derimot handler om noe helt annet. Klart at politiets mord på en ung mann i 15 års alderen er utløseren for opprøret i Hellas. Men dette handler om så mye mer enn bare dette ene tilfellet av brutal vold. Opprørene i Frankrike og Hellas er et resultat av at stadig flere marginaliseres i samfunnet. Stadig flere blir rett og slett satt på sidelinjen. Vi ser det over alt i Europa, USA og mange andre så kalte vestlige land. Ungdom som faller fra utdanningen er på flere titalls prosent. Arbeidsledigheten blant ungdom er skyhøy. Spesielt ungdom fra etniske minoriteter slipper ikke til verken i arbeidsliv eller samfunn. Samtidig skjer det en usynlig forskyvning av makt. Ungdom bruker ikke stemmeretten sin. De ser ikke poenget i å delta i et samfunn som stadig diskriminerer dem. De eldre bruker derimot stemmeretten flittig. Dette er med på å flytte det politiske interessefeltet fra spørsmål som angår ungdom til spørsmål som angår eldre. Og ressursene følger med. På denne måten blir det verken politisk fokus eller nok med midler til å gjøre noe med de utfordringene som bygger seg opp hos de yngre generasjonene.

08`erne er derfor et opprør mot det bestående i dag. Et opprør mot en politikk som diskriminerer bevisst og ubevisst. Opprøret er ungdommens måte å si i fra om at noe er fryktelig galt. Ungdom har ikke makt og får ikke makt. Når staten som den eneste institusjonen som lovlig kan utøve makt misbruker den oppstår det derfor sterke spenninger. Ungdom sier i fra på den eneste måten de ser gir dem den nødvendige oppmerksomheten. Politikerne derimot ser dessverre alltid på dette som enkelt tilfeller av uønskede problemer. De ser aldri de bakenforliggende årsakene. Frankrikes innenriksminister var kroneksemplet på en slik holdning under de franske opptøyene.

De som virkelig er blinde mener fremdeles at ungdommen har kommet til dekket bord. Hvis dette bordet er dekket så er det i hvert fall det mest mangelfulle bordet i historien. De eldre som derimot henger seg opp i et slikt perspektiv er de som virkelig kom til dekket bord. Både til frokost, lunsj og middag. Gjennom en stabil vekstperiode på flere tiår, med historisk lønns og velstandsutvikling og sikrede pensjoner for fremtiden. I tillegg er det disse som kjøpte hus for 50 000 kr som de i dag selger for 2 millioner og kjøper seg leiligheter i sentrum for. Det er ikke meningen å egge opp til en kamp mellom generasjonene. Det er det siste vi trenger. Vi trenger samarbeid og solidaritet mellom generasjoner for å løse alle de fremtidige utfordringene vi ser kommer. Men noen ganger kan det være vanskelig å la være å bli provosert når man ser nordmenn som oppfører seg som konger i Spania, nekter å la seg integrere i det spanske samfunnet, kjører pirattaxi og samtidig stemmer FrP. Mye vil ha mer er ikke en holdning som vi kan bygge fremtiden på.

Det som derimot må skje er at det må politiske bevissthet knyttet til de faresignalene vi ser i dag. Hvis det ikke skjer noe drastisk med integreringen av ungdom i samfunnet og arbeidsliv vil det komme flere ungdomsopprør i flere land. Når maktesløse og marginaliserte ungdommer mener begeret har rent over da tyr de til de virkemidlene som folk og medier faktisk legger merke til.

Misforståelser og virkelighet

Innvandring, asyl og integreringspolitikk er gjengangere i alle medier. Det diskuteres heftig og ofte om problemer, utfordringer og løsninger knyttet til disse temaene. Mottak av flyktninger, for dårlig integrering og kriminalitet er ofte nevnte overskrifter. Det er derimot noe som mangler i disse diskusjonene. Det er ofte innsikt, kunnskap og forståelse. Dette er i seg selv uheldig, men ytterligere konsekvenser er at det skapes misforståelser. Disse misforståelsene setter seg i folk, samfunn og kultur. Til slutt er noen misforståelser så utbredte og allmenn aksepterte at de blir majoritetsmisforståelser. Og på denne måten fremstår disse majoritetsmisforståelsene nesten som sannheter for folk flest. Noe av årsaken til at dette er tilfelle er medias dekning av forskjellige saker. Dessverre er ønsket om økt salg noen ganger viktigere enn kvaliteten på produktet som leveres. Norsk media er ikke skjermet for en slik økonomisk virkelighet. På denne måten settes både evnen og viljen til å dekke en sak i dybden og bredden på prøve. I tillegg må enkelte politikere ta en del ansvar for at det stadig etableres og bekreftes feilaktige bilder av hva som er virkeligheten. Her er noen politikere veldig mye flinkere enn andre.

Et eksempel på en misforståelse er at mye av kriminaliteten og spesielt ungdomskriminaliteten begås av våre nye landsmenn. Dette er et klart feilaktig bilde av hva som faktisk er tilfelle. For det første begås en veldig stor andel av ungdomskriminaliteten av en liten elite med tunge unge kriminelle. Meste parten av kriminaliteten begås derfor av et veldig lite antall ungdommer. Dette er også ungdommer som i hovedsak er født og oppvokst i Norge, selv om noen av dem ofte fremstår som innvandrere gjennom media. I den grad de er innvandrere så er det gjennom at deres foreldre innvandret til Norge før de ble født. Det betyr i hovedsak at den kriminaliteten de begår ikke er et resultat av dårlig integreringspolitikk men av en dårlig barne- og ungdomspolitikk. Det er det norske samfunn som har skapt disse kriminelle. De har ikke blitt importert til landet for å bare gjøre ugang, som man får inntrykk av at enkelte politikere mener at de har blitt. Her faller også FrPs politikk på stengrunn. FrP mener at de som utfører kriminelle handlinger i Norge og som er fra etniske minoriteter skal sendes tilbake. Skal unge kriminelle med etnisk minoritets bakgrunn sendes ”hjem” til et land de kanskje aldri har vært i? Dette er det selvfølgelig enkelt å spørre om og det er nok kanskje riktig at noen innvandrere utfører kriminelle handlinger. Men disse er i et betydelig mindretall og utgjør derfor ikke et flertall som man kunne få inntrykk av gjennom den noen ganger så polariserte debatten.

Når vi ser tilbake på disse hyperkriminelle ungdommens som de kalles er det to interessante elementer som fortjener å belyses i denne sammenhengen. Disse er det norske samfunn og barne- og ungdomspolitikken. For det første står ikke barne- og ungdomspolitikk høyt på dagsorden i lokalpolitikken. Ungdomspolitikk er et ukjent tema og i den grad det diskuteres så blir den en salderingspost ved økonomisk nedgang. Det forebyggende perspektivet får heller ikke nok oppmerksomhet eller ressurser til å ta tak i alle de utfordringene vi vet vi har. Klarer vi i barne- og ungdomspolitikken å ivareta det mangfoldet som disse målgruppene utgjør i dag? Barn og ungdom er i dag en bred og forskjellig sammensatt gruppe. Det er kanskje ikke slik i dag at en kommune kan sette i gang en ungdomsklubb og håpe at alt løser seg gjennom dette tiltaket. Kanskje må det iverksettes flere tiltak for å gi en så mangfoldiggruppe et tilbud som dekker alle.

Det norske samfunn er oss. Barn og ungdom som vokser opp i Norge og som kommer fra etniske minoriteter møter langt flere problemer enn etnisk norske barn og ungdommer. Det er det norske samfunn som skaper disse hyperkriminelle ungdommene, enten de er etnisk norske eller skulle tilfeldigvis ha foreldre som er innvandrere. Når det å ha et annerledes navn medfører at du ikke blir kalt inn på jobbintervju betyr det at det er mange hinder i veien. Det er derfor dessverre nok i det norske samfunn å se annerledes ut eller å ha et annerledes navn for at du ikke skal aksepteres eller lykkes med dine mål. Det at ungdom generelt, og ungdom med etnisk minoritets bakgrunn spesielt, faller utenfor samfunnet og arbeidslivet er vårt felles ansvar. Politikken alene kan ikke ordne opp i dette. Vi må gjøre noe med oss selv for at alle skal kunne skape sin egen fremtid. Vi må derfor fjerne de hinder og stengsler som skapes formelt og uformelt.

Det som enkelte politikere gjør gjennom sine enkle politiske og retoriske påstander er å skape feil bilder. Bilder som er overforenklet, kunnskapsløse og noen ganger direkte usant. Disse ukorrekte bildene er igjen med på å skape grobunn for eksempel for rasisme. En rasisme som da er et resultat av en feilaktig og useriøs innvandringspolitikk, men som kanskje er en bevisst ønsket konsekvens? På denne måten skapes også nye hinder og stengsler.

Usunt og risikabelt

Fredrikstad har fått ny rådmann. Dette har flere fått merke. Rådmann Lasse Hansen deltok på sitt første budsjettmøte i desember i år som ny rådmann i kommunen. På dette møtet fikk han muligheten til å komme med innspill og kommentarer på de fremlagte budsjettforslagene, både fra posisjon og opposisjon. Ingen av de fremlagte budsjettforslagene unngikk rådmanns klare tilbakemeldinger. Verst gikk det utover flertallets budsjettforslag. Det tok FrP og Høyre usedvanlig lang tid å få frem et budsjett. Dette under påskudd av at de hele tiden innarbeidet innspill de fikk i høringsrunden. Sannheten er nok nærmere at det viste seg å være vanskelig å sitte med ansvar og skulle legge frem et forsvarlig budsjett.

I ettertid har det kommet reaksjoner på rådmanns innlegg i bystyret. Først vil jeg bare si at rådmann har min fulle støtte. Hans påpekninger var på sin plass og alle budsjettforslag fikk passet sitt påskrevet, noen mer enn andre selvfølgelig. Det er der skoen tydeligvis trykker. FrPs stortingsrepresentant Vigdis Giltun, som en gang i mellom tillater seg selv å være bystyrepolitiker, mener nå at rådmannen har opptrådt illojalt. Det er ikke noe illojalt i å påpeke at budsjettforslagene ikke er gode nok. Det er snarere nødvendig. Vi skulle oftere kunne fått friske og tydelige tilbakemeldinger som dette. Men når flertallet med FrP og Høyre fremstår i et dårlig politisk lys som et resultat av et dårlig politisk håndverk ja da er det illojalt. Kunne det tenkes at den samme retorikken skulle være gjeldende om rådmannen roste flertallets budsjett opp i himmelen? Skulle mindretallet da hevde at rådmann er illojal selv om budsjettet faktisk levde opp til rådmannens budskap?

Dette ser ut til å bære preg av at FrP representanten viser symptomer på statsmannsnykker. Det er riktig nok samme arkitekt som har tegnet både Stortinget og bystyresalen i Fredrikstad men det virker som om at FrPs Stortingsrepresentant ikke klarer å se forskjell. Velkommen til Fredrikstad Stortingsrepresentant Giltun!

Mener rådmannen opptrådte illojalt
http://f-b.no/article/20081207/NYHET/180604730

Beske dråper fra rådmann Hansen
http://f-b.no/article/20081205/NYHET/239556452

Øst møter Vest igjen

Murens fall i Berlin og proklamasjonen, vi stadig leser om den dag i dag, om at den kalde krigen er over førte til i det minste en sterkere ønsket tilnærmingen mellom Øst med Russland som hovedaktør og Vesten med EU og USA. På mange områder var det fremskritt med fortsatt nedrustning og økt politisk samarbeid. For eksempel gjennom opprettelsen av NATO – Russland rådet i 2002, noe som var absolutt utenkelig noen år tidligere. Også terroraksjonene 11. september 2001 bidro til mer politisk dialog og samarbeid mellom Russland og andre vestlige stormaktene. Det så ut til å gå i riktig retning.

Men alle gode intensjoner og ønsker har den siste tiden fått seg en alvorlig knekk. For mange utfordringer har stått i kø. Vladimir Putin visste seg å ikke være den statslederen alle hyllet på begynnelsen av 2000-tallet. Russland er ikke den stormakten den en gang var, men det har ikke hindret landet i å ta i bruk de maktmidlene de har til rådighet. Mang en gang har Russland truet med å stenge gass og oljetilførsel til Europeiske land, og noen ganger gjort det. Dette har medført at EU har sett nødvendigheten av å gjøre seg energiuavhengig. For på denne måten å redusere sårbarheten som følger med avhengighet av energi fra land som oppleves som ustabile. Dette har skapt unødige komplikasjoner mellom EU og Russland.

Den siste og mest alvorlige hendelsen var Russlands krig i Georgia. Denne hendelsen har vekket minner hos noen land som bringer dem tilbake til den gamle kalde krigen. Blant annet har NATO stoppet all aktivitet i NATO – Russland rådet, som ved opprettelsen var toppunktet i samarbeidet mellom Russland og Vesten. Årsaken til krigen mellom Russland og Georgia bærer preg av påstand mot påstand. Men mye tyder på at de politiske lederne i Georgia selv sitter med hovedbyrden av ansvaret for resultatet.

I tillegg har ikke Ukrainas og Georgias ønsker om medlemskap i NATO gjort Vestens forhold til Russland noe særlig bedre. Det er ganske uansvarlig av USA å arbeide seriøst med å få Georgia med i NATO. Dette er ikke vondt ment ovenfor landet og dets innbyggere. Men faktum er at Georgia er et ganske ungt og umodent demokrati. Noen ville sikkert også mene at det ikke er demokratisk nok. Georgia sliter som mange andre land med en ikke ubetydelig korrupsjon. I tillegg er det betydelige svakheter i landets rettssystem og politikkens forhold til ytringsfriheten og pressen. Men det er vel kanskje ikke rart at USA med Bush i spissen har latt seg sjarmere av georgierne. Bushs besøk i Georgia må vel ha vært det eneste utenlandsbesøket i hans presidentperioder som ikke har opplevd motdemonstrasjoner. Og bilturen fra flyplassen til landets hovedstad Tbilisi må ha vært en sann drøm for presidenten. Veien heter nemlig President George W. Bush Street, og presidenten er avbildet langs veien på en stor plakat med et varmt smil. Dette er nok tiltak som i noen kretser tydeligvis kan bringe dem nærmere maktens kjerne.

NATO er selv tydelige på at Georgia ikke er klare for medlemskap. Ikke før om 10 til 15 år kan de være klare. Det stilles strenge krav til land som ønsker medlemskap. Dette innebærer blant annet krav til landets forsvarsevne. Og etter Russlands inntog i Georgia sikret russiske styrker for at det georgiske forsvaret ble satt mange år tilbake i tid. Det koster mye penger og tar lang tid å bygge opp et forsvar som tilfredsstiller NATOs krav. Kanskje så mye som 15 år. Det er derfor noe uansvarlig ved USA sin iver etter å få Georgia som NATO medlem. Et land som militært og politisk ikke er klare for betydelig internasjonalt ansvar og diplomati.

Ukrainas ønske om NATO medlemskap er også et sårt område for Russland. Politikerne i Kreml arbeider på spreng for å forhindre et slikt medlemskap. Tanken om mindre innflytelse i Kiev er uholdbar for Russland. Ukraina har tette historiske bånd til Russland og landet har vært styrt av Russlands store herrer i århundrer. I tillegg er mange av Ukrainas innbyggere etniske russere og hovedstaden Kiev er den russiske statens fødested. Derfor er Ukraina et viktig symbolsk og følelsesmessig tema for Russland.

Norge gjør lurt i å ha en gjennomtenkt og skeptisk tilnærming til Ukrainsk og Georgisk NATO medlemskap. Ikke bare fordi Georgia ikke er klare verken politisk eller militært for et medlemskap. Men også med Russland som nærmeste nabo i nord må Norges forhold til Russland være noe som veier tungt i slike utenriks og sikkerhetspolitiske spørsmål. Nordområdene kommer til å spille en betydelig strategisk rolle i fremtiden. Vi ser allerede i dag politiske utfordringer i nordområdene hvor kamp om områder og ressurser er årsaken. Dette krever politisk kløkt og tålmodighet i Norsk utenrikspolitikk i mange år fremover.

Klima og miljø er et felles ansvar

Det er grundig dokumentert at klima og miljø er en utfordring for fremtiden. FNs klimapanel har ikke bare slått fast dette men også at det er menneskenes aktivitet som skaper den negative utviklingen. Sånn sett burde det vel egentlig være forståelse for at all menneskelig aktivitet på et eller annet nivå påfører omgivelsene en unaturlig utvikling. Alt dette peker i retning at dette er en felles utfordring og et felles ansvar.

Dessverre er det de som hevder at dette verken er en godt dokumentert utvikling eller at den menneske skapt. Dette er å underslå et veldig bredt sammensatt forskerpanel med spisskompetanse fra hele verden. Det er også en ansvarsfraskrivelse som savner historisk sidestykke. For å endre utviklingen og motvirke negative konsekvenser må alle bidra på alle de nivåene en kan bidra. Og det vil nødvendigvis koste oss en del.

Så sent som i fjor vedtok bystyret i Fredrikstad en plan for kommunens klimaarbeid. Dette var et enstemmig vedtak. Planen som ble vedtatt var en omfattende og ambisiøs klimasatsning for kommunen. Bakgrunnen for en slik klimaplan var anerkjennelsen av at også kommunene har en vesentlig rolle i arbeidet med å redusere klimautslipp. Dette skulle vise seg å være kortvarig satsning.

Allerede i budsjettdebatten for 2009 var det i flertallskonstellasjonen med FrP og Høyre store endringer i satsningen på klima og miljø i kommunen. Selvfølgelig må også klima og miljø vike for kravet om å kutte i eiendomsskatten. Det må spares der det spares kan for at FrP og Høyre skal kunne gjennomføre sitt valgløfte om kutt i eiendomsskatten. Ingen områder vernes, også viktige satsningsområder kuttes. Det er ikke grunnlag for å kutte i eiendomsskatten når det må kuttes overalt for å få endene til å møtes.

Det ble dessverre kuttet i mange viktige klima og miljøtiltak. Dette ble gjort med et pennestrøk i budsjettet for 2009. Kommunen skal ikke lenger kjøpe klimakvoter som kompensasjon for flyreiser i regi av kommunen. Kommunen skal ikke lenger bidra til holdningsskapende og kunnskapsbyggende tiltak rettet mot innbyggerne for styrke klimaarbeidet. Og ikke minst så er målet om at flere virksomheter i kommunen skal bli miljøfyrtårnsertifisert fjernet i sin helhet.

Fredrikstad er Norges sjette største kommune med nærmere 75 000 innbyggere. Dette skulle tilsi et betydelig ansvar, ikke bare lokalt men også nasjonalt, for å bidra til redusert klimautslipp. Dette ansvaret løper det politiske flertallet i fra i en rekordfart. Det politiske signalet som FrP og Høyre sender er at kommunen skal gå fra å være den foregangskommunen den er i klima og miljøarbeidet til å bli en miljøsinke. Det er uforståelig at de ikke synes dette er et flaut politisk standpunkt i dagens politiske virkelighet.

Den farlige fritiden

Når politikk utformes med tanke på ungdom så er dette gjerne problemorientert mot at ungdom har fritid. Dette er ikke en ny problemstilling. Dette henger igjen fra gammelt av. Arbeiderbevegelsen krevde 1. mai 1892 åtte timer arbeid – åtte timer fritid – åtte timer hvile. Noe av den politiske motstanden mot dette kravet handlet nettopp om den farlige fritiden. Hva skulle arbeidsfolk gjøre på fritiden? Det var en skam og ikke minst skummelt at arbeidsfolk skulle henge og slenge rundt i fritiden. Ja hva kunne bli konsekvensen av det?

Nå ble det nå en gang slik at åtte timers arbeidsdag ble innført i 1919. Dette ble derimot ikke udelt positivt mottatt, ikke en gang i arbeiderbevegelsen. For hva skulle fritiden brukes til? Vi kjenner jo godt til ordtaket ledigheten er roten til alt ondt. Fellesprogrammet som de politiske partiene la frem i 1945 omtalte dette området som fritidsproblemet. Kanskje kan opprettelsen av de forskjellige organisasjonene i arbeiderbevegelsen som rettet seg mot fritidsaktiviteter ses i et slikt lys. Også arbeidebevegelsen måtte ta grep om den farlige fritiden. Dette skinner igjennom i 1. mai talen i 1892 om at friheten skulle nyttes til ”opplysning og dannelse og derved berede veien for arbeidernes fullstendige frigjørelse”.

Denne formen for moralisme knyttet til folks fritid var en generell politisk trend i flere land. Også i USA var det en kjent person som sa ”most vice and crime happen in spare time”. Dette utgangspunktet gjør seg gjeldene den dag i dag. Men kanskje på en litt annerledes måte. I dag er perspektivet knyttet mer til at alt skal lønne seg. For eksempel er det viktig at fritids og ungdomstiltak innebærer et moment av læring og kompetanseutvikling. Fritid kan rett og slett ikke bare være fritid. Det må fylles med noe positivt. Som om det å ha fritid i seg selv ikke er noe positivt. Jeg tror at de fleste kjenner seg igjen i at mer fritid ville kunne kommet godt med.

Nå er nok ikke den moralismen fra gamle dager like styrende for ungdomspolitikken ei heller en sterk begrunnelse for fritidstilbud. Men at alt skal lønne seg er klart et sterkt motiv. Hvorfor må fritidstilbud lønne seg? Kan ikke fritid være en avkobling fra et ellers stressende og kommersielt samfunn og uten forpliktelser som resten av tiden ellers har nok av? Et annet perspektiv bør være et jo mer læring man legger i et frivillig tilbud jo flere risikerer man at faller utenfor den lærlingen som det legges opptil.

Når ungdomspolitikken skal utformes og vedtas må perspektivet være at ungdom og fritid er noe positivt. Fritid og ungdom er i seg selv skapende uten at vi må ha tilrettelagte skapende tiltak på slep. Dette betyr ikke at ungdomspolitikken ikke skal ta innover seg de utfordringer som kan oppstå. Her er det viktig med fokus på forebyggende arbeid og den rette kompetanse for å gjenkjenne og motvirke negative utviklingstrekk. Det viktigste perspektivet er at ungdom også har fritid og at dette er noe positivt i seg selv.