Politi på avveie

Konflikten mellom departementene og Politiets Fellesforbund (PF) er ikke lett for utenforstående å skjønne seg på. Det er ikke vanskelig å se de konkrete sakene som det krangles om, men selve strategien til PF og dens leder Arne Johannessen er mer eller mindre uklar.

Alle arbeidstakere har rett til å varsle om uheldige situasjoner på jobb. Dette slår lovverket fast. Det er i denne sammenheng ikke korrekt juridisk sett å se til varslingsinstituttet siden PF og dets leder mest sannsynlig ikke formelt er å anse som ansatt. Men at det på en eller annen måte har blitt varslet i denne saken bør det være liten tvil om. Det som er interessant i denne saken er å se litt på prinsippene som ofte legges til grunn ved varsling. Det er vanlig at forhold som angår arbeidstaker og arbeidsgiver tas opp internt og forsøkes løst den korrekte tjenesteveien i tråd med prinsippene som man tidligere har blitt enige om. Hvis de fastlagte retningslinjene i disse rutinene følges og ingenting skjer er det naturlig å varsle om saken på en eller annen måte. Hva som har skjedd i tilfelle PF og departementet er neimen ikke godt å si. Det er derimot liten tvil om at å følge vanlige rutiner for varsling er fornuftig rent juridisk. Men de samme prinsippene kan også sies å være grunnlaget for godt tillitsvalgtarbeid. Det er ikke slått fast juridisk noen steder hva det å være en god tillitsvalgt innebærer for noe. Men det må kunne forventes av en tillitsvalgt å kunne utøve et snev av godt skjønn. Som representant for de ansatte i politiet, eller hvem som helst andre grupper ansatte for den saksskyld, er det direkte useriøst å forhandle gjennom media. Det er det inntrykk folk sitter igjen med når man ser debatten utløpe seg i tv og aviser. Det er bemerkelsesverdig å se justisministeren holde seg så rolig, selv om han til tider i debatt med Arne Johannessen er ganske stram i masken. Jeg kjenner mange andre arbeidsgivere som i dette tilfellet ville ha eksplodert for lenge siden.

Men det er ikke bare her PF tråkker feil. Kommentatoren i Dagsavisen poengterte at den ellers så prinsippfaste Arne Johannessen i dette tilfelle begynner å bli vinglete. For kort tid siden gikk PF til angrep på muligheten for bruk av hijab til politiuniformen. Her var de prinsippfaste som få. Unge etniske minoriteter ble løftet frem av PF for å forkynne sin avsky til hijaben. Et poeng som ble brukt var at politiuniformen skulle være verdinøytral og representere det norske samfunn. Dette prinsippet varte helt til 4000 ansatte stilte opp i uniform i en PF demonstrasjon utenfor Stortinget. Når det sto om egne saker var det ikke så viktig lenger å verne om politiuniformens verdinøytralitet. Stikk i strid med eget uniformsreglementet stilte de opp i en politisk demonstrasjon med full mundur. Ikke bare er det ulovlig i henhold til uniformsreglementet men de bevisst brukte uniformen til å signalisere et tydelig politisk standpunkt, noe som for få uker siden visst nok aldri ville ha skjedd.

Det er ikke lett å forstå seg på denne konflikten. Og det skal to til for å samarbeide eller bråke. Ingen er nok helt uskyldige. Men likevel ser det ut til at politiet i denne saken virkelig har kjørt av gårde på heisatur. Politiet skal vokte seg for å ikke miste den tilliten de er avhengige av å ha i befolkningen for å kunne utøve sin spesielle maktposisjon i det norske rettssystem.