Gladnyheter verden rundt!

EU har vært plaget av finanskrise og gjeldskrise i ganske lang tid nå. Først havnet Hellas på kjøret. Naturlig nok, de hadde ikke helt spilt med åpne kort om budsjettering og forbruk. Deretter krøp Irland til korset. Der var problemstilling litt annerledes sammensatt. Ikke minst fordi Irland faktisk måtte redde flere av egne finansinstitusjoner og det kostet flesk. Disse pengene måtte tas fra et sted og konsekvensen var økt offentlig gjeld. Det er denne gjelden Irlands innbyggere nå skal betale, på vegne av en finanssektor ute av styring, gjennom kutt i lønn og velferd. Jeg har stor forståelse for de som setter beinet ned for tiden. Den irske befolkningen valgte faktisk ny regjering på bakgrunn av dette for kort tid siden. Alle har nå ventet på at Portugal også skal kaste inn kortene. Noe de gjorde denne uken. Alle snakker om det naturlig nok. Men det som overrasker er hvor rakst gribbene kaster seg over neste offer. Dagen etter at Portugal spurte om krisehjelp hadde BBC en reportasje om Portugal, som handlet om alt annet enn landet det gjaldt. Saken om Portugal handlet om hvor lenge det var til Spania gikk nedenom og hjem. Gribbene venter ikke lenger på at offeret skal dø. Hvor vondt vil man seg selv og hva er strategien bak dette? Skal man tro økonomer og journalister er det beste som kan skje nå en fullstendig kollaps. Og en kollaps bør ikke være veldig langt unna. Visste du at Japans gjeld er på ca 200 prosent av landets BNP? Hellas sin gjeld er til sammenligning ”kun” ca 130 prosent. For ikke å snakke om USA som skylder den nette sum av 14 000 milliarder dollar. Trenger vel ikke minne om at verdens to største og viktigste økonomier lenge har vært disse to landene. Og de er ikke annet enn gjeldstynget. USA klarer for tiden ikke å bli enig om et budsjett en gang. Nei vi får sette vår lit til en effektiv kommunistisk økonomi som er i stand til å holde hjulene i gang. Et annet kjært og velkomment vårtegn dette året har vært den demokratiske utviklingen i flere arabiske land. Folket har reist seg og de mektige og eneveldige har falt. Helt til vi kom til Libya. Mannen er i følge reportasjer på BBC og CNN ekstremt forvirret og ikke helt oppdatert på hva som skjer i eget land. Vesten kastet seg inn i den libyske konflikten med bind for øynene. For det første er det ikke helt klart hvem disse motstanderne egentlig er. For det andre er det ikke mange klare alternativer til galimatias som sitter med makten (enten man liker det eller ei). Et flyforbud var riktig nok på sin plass. Men å bruke flyforbudet til å gå til angrep og aktivt bombe strategiske mål var et alvorlig feilskjær. Et flyforbud skal håndheves og de som forsøker å bryte det skal stanses. Her er det mange agendaer som skal oppfylles og de tilhører de vestlige politikerne og ingen andre. Er det grunn til å tro at disse agendaene er så noble? Man liker ikke å snakke om krig. Man er heller for fred, humanitær intervensjon og later som man driver krigslignende handlinger. Hva med å kalle en bombe for en bombe? Kriger og konflikter følger matematiske regler sies det og det lover ikke godt. I 1948 publiserte den engelske forskeren Lewis Fry Richardson en statistisk gjennomgang av tre hundre konflikter og kriger. Det han fant var at kriger og konflikter følger et fastlagt mønster. Krigens kaos var intet mer enn, til da, naturens ukjente gang. Konflikter med få tap av menneskeliv dominerer, men de følger en stadig oppadgående kurve som til slutt ender i enorme mennesketap i store konflikter. Han hevder dermed at verdenskriger ikke er uventede hendelser, men resultater av forutgående konflikter. Så vi kan rope hvor høyt vi vil om at vi ikke er i krig, vi er bare for fred, men vi bidrar til den statistiske opphoppingen av krig, konflikt og tap av menneskeliv. Det ”beste” har vi fortsatt igjen!