Hagens politiske testamente

Carl I. Hagen har gått ut med et smell. Kort tid etter å ha blitt utsatt for det Hagen oppfatter som mistillit fra eget parti trekker han seg fra sine verv i seniororganisasjonen. Det er fristende å si at han ble tatt med buksene nede, men der har partifeller kommet han i forkjøpet. Det hele handler derimot om posisjoner og lite annet. Det skal jeg komme tilbake til lenger ned.

Først vil jeg se på hva denne mannen egentlig bidratt med i norsk politikk. For å være ærlig; veldig lite utover fordommer og sneverhet. Da lurer du sikkert på hvor det ble av alle godordene om mannen som var medienes kjæledyr og den som hele tiden traff blink med saker og retorikk. Men politikk er mer enn å skyte på blink. Det er hvilke verdier og holdninger du forfekter og omsetter til politikk som betyr noe. Et lite tilbakeblikk må være lov selv om FrPere elsker å angripe slik «navlebeskuende» praksis som personangrep.

Så til «navlebeskuingen»; gjennom 80 og 90-tallet var partiets og Hagens sanne ansikt ganske lett å gjenkjenne. Uttalelser som at jeg angriper arbeidsledige, sosialklienter, alene mødre og andre snyltere var ikke uvanlig. Dette er FrP på sitt verste og «beste». Mannen har bidratt til å stigmatisere store grupper mennesker opp gjennom sin politiske karriere. Skyggelappene ble aldri tatt av og fordommene blomstret. Det var på et tidspunkt så ille at han måtte kvitte seg med de verste elementene i eget parti. For som du sår så gror det.

I samme tidsperiode var Hagen ofte på reise for å spre sitt budskap på trapper og torg. Da var det ikke uvanlig at han dro hjem igjen med opptil flere pakker med egg sjenerøst tildelt av fremmøte i byenes åpne rom. Nå skal det som sant sies at mang en politiker av ulik farge har blitt tildelt både egg og kaker. Kjennetegnet for dem alle er derimot at de har stått for en politikk folk finner frastøtende. I dag har partiet lært seg å pakke dårlige presanger i pent papir og fordommene har blitt vanskeligere å oppdage, men de er der like fullt for en gang i mellom må de mørke skyene bryte gjennom solen også.

Hagen er posisjonenes mann. I Aftenposten blir Hagen sitert på det han først mener er et moderat ønske om å bli medlem av nobelkomiteen. Så blir han med stort flertall ikke valgt som representant for eget parti. Da tar tonen en annen form og han blir forbannet fordi han ikke blir valgt til noe han hadde et sterkt ønske om å bli. Ja hva var det? Moderat eller sterkt? Dette kan selvfølgelig være lek med ord fra medienes side. På den andre siden kan det understreke noe annet og det er at posisjonene har hatt større prioritet enn innholdet. Partiets tidligere ukultur med bruk av penger til å dekke reiser for sine bedre halvdeler sier også noe om denne personlige driften. Som en siste spiker i kisten kan nevnes Eli Hagens uttalelser i egen bok om hvor nervøse ekteparet Hagen var ved hvert Stortingsvalg. For hva skulle de gjøre hvis han ikke ble valgt? Det er fristende å dra en parallell til grupper han selv tidligere har angrepet som også må ha stått med luen i hånden. Regner med Hagen ikke har stått foran speilet på badet og sagt høyt til seg selv: selvinnsikt, selvinnsikt, selvinnsikt! Når partiet ikke lenger kan gi han posisjonene ja da vender han partiet ryggen. Men uten selvinnsikt så kan en slik øvelse faktisk gjøres med hevet hodet og rak rygg.

Det interessante med testamenter er at det ofte deles ut litt til de som sitter igjen. FrP bør antagelig ikke regne med å få mye fra Hagen etter denne personlig fornærmende prosessen. På den positive siden så slipper de arveavgift…