Vikarene kommer...

Da gikk det som det pleier å gjøre. Arbeiderpartiet er for et EU-direktiv som fagbevegelsen eller andre organisasjoner og institusjoner har sterke bekymringer for konsekvensene av.

Til å begynne med skal jeg late som jeg er enig i likebehandlingsprinsippet. Det er flott at vikarer skal behandles likt med øvrige arbeidstakere. Det er et velkjent faktum at arbeidstakere som har såkalt a-typisk tilknytning til arbeidslivet oftere har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn fast ansatte. Og det er jo ikke slik at det ikke allerede finnes vikarer for det gjør det i stor grad.
Slik sett burde noen ha tenkt likebehandling lenge før EU gjorde det. For det er bare å innrømme at det på et langt tidligere tidspunkt har vært gjennomført liberaliseringer i det norske arbeidslivet på dette området. Spørsmålet nå er om vi kommer til å gå enda lenger.

Retorikken knyttet til likebehandlingsprinsippet fremstår ikke som noe annet enn en ytterligere bekreftelse på at midlertidighet kommer til å bli mer enn et unntak i arbeidslivet. For den gjør ikke noe med det grunnleggende problemet som mange bekymrer seg for og det er ikke likebehandling, noe vi kunne gjort noe med uansett.

Bekymringen mange har for direktivet handler nettopp om at a-typiske arbeidsforhold skal bli mer utbredt i arbeidslivet og her gis det få eller ingen svar. I dagens norske arbeidsliv er det noe over 50 000 ansatte i vikarbyråer. Det er kanskje ikke mye hvis en ser på sysselsettingen som er på over 2.4 millioner. Når man tar med antall midlertidige ansatte på over 210 000 begynner det å tegne seg et annet bilde. Bildet blir enda mer dystert hvis man regner med deltidsansatte som også anses som ansatte i a-typiske arbeidsforhold. Hvor a-typisk skal arbeidslivet bli? Hvordan skal prinsippet om at fast ansettelse er hovedregelen overleve? Det blir vel oppgaven for politikerne i tiden fremover. I hvert fall for de som mener noe med et seriøst arbeidsliv.

Hvorfor er dette et problem? Den pågående finanskrisen viser oss konturene av hva som er fremtiden. I en lengre periode har mange land nå hatt gjeldskrise og andre har opplevd konsekvenser av dette selv om de selv ikke har vært direkte utsatt. Dette har medført økt arbeidsledighet. Det vi nå ser er at de landene som opplever økt sysselsetting får dette gjennom flere midlertidige ansettelser og flere ansatte i vikarbyråer. Blant annet er Tyskland et eksempel på dette. Det «gamle» arbeidslivet byttes sakte men sikkert ut. Selve vikarbransjen ser selvfølgelig på dette som et tegn på at de spiller en viktig rolle i både samfunn og arbeidsliv. Det de ikke skjønner er at dette endrer arbeidslivet i en retning hvor det blir et A og B-lag. Hvor noen få er fast ansatte og de øvrige er midlertidige. Som om dette ikke var galt nok så ser vi nå over hele Europa at konservative politikere angriper rettighetene til det såkalte A-laget fordi de
visst nok nyter for godt av et for sterkt ansettelsesvern på bekostning av de som ikke slipper inn. Trygghet i arbeidslivet er ikke lenger en selvfølgelighet. Det er et politisk ansvar å sørge for dette. For det er politikerne som tross alt lager lovene.

Det er også et annet prinsipp som er i ferd med å spille falitt og det er hvem som er ansvarlig for arbeidsformidling. Det var tidligere et offentlig ansvar å drive med arbeidsformidling. I dag mener mange at vikarbyråene i tillegg spiller en viktig rolle fordi midlertidige jobber visst nok er veien inn i arbeidslivet. Men til hvilket arbeidsliv da og til hvilke lønns- og arbeidsvilkår hvis fast ansettelse ikke lenger er hovedregelen?

Ja ja, så skal man sørge for en mer seriøs bransje og slikt. Alt det er bra, men samtidig spiller man falitt for en utvikling som vil endre arbeidslivet for all fremtid, hvis man legger verst tenkelig utgangspunkt til grunn. Kampen om hva slags arbeidsliv vi ønsker å ha har pågått lenge og vikarbransjen kjøper seg rapporter som fremstiller de i sterkt sollys. Vil fremtiden bringe et arbeidsliv hvor arbeidstakerne kommer og går og vikarbransjen består? Det gir ikke vikarbyrådirektivet noe svar på, men våre politikere kunne ha gitt klare svar på dette hvis de hadde ønsket det.