Når skyld og ansvar skal fordeles…

… må vi ta en del på egen kappe også. Det er et interessant og skremmende tankeeksperiment å tenke seg et annet utfall av 22. juli 2011. Hva om en av bønnene til en norsk prest ikke ble hørt? Han ba om at det ikke måtte være en radikal islamist som sto bak angrepet på regjeringskvartalet. Nå vet vi jo svaret. Det var det mange som ikke gjorde kort tid etter at bomben gikk av.

Hva hadde skjedd om det var en radikal islamist som sto bak? Hadde vi da hatt grunn til å fremstå like bra internasjonalt som vi gjør nå og eventuelt hvorfor ikke? For det første hadde vi plutselig hatt en drøss med forståsegpåere som hadde påberopt seg og hatt «rett» i alle disse årene. Det hadde forskjøvet debatten i den motsatte retningen av den forskyvingen vi nå har sett. I dag er det de som kunne hatt «rett» som føler seg «truet» fordi deres meninger ikke lenger er så greie som de var tidligere. Jeg tviler ikke på at Stoltenberg ville ha fremmet mer åpenhet og demokrati i en slik situasjon også. Utfordringen ville derimot vært at klimaet ville vært svært annerledes og det hadde vært vanskeligere å vinne frem med et slikt budskap. Grunnen til dette er hvilken retning vi har latt innvandringsdebatten ta i lang tid før den 22. juli.

Det er spesielt at en prest ber til gud om et slikt utfall av et terrorangrep. Det sier noe om debattklimaet og hvilket bilde som har fått lov til å etablere seg i et land og en befolkning. Vi så spor av det i nyhetsoppslag i Norge kort tid etter bombeangrepet. Nordmenn som angrep både
verbalt og fysisk mennesker de så på gaten som de oppfattet som arabiske eller muslimske. Dette er dessverre ikke unikt. Jeg har selv en venn som både i New York som måtte følges hjem av venner i september 2001 fordi det ikke var trygt å ferdes alene når man opprinnelig kom fra et arabisk land. Dette er den kalde baksiden av den innvandringsdebatten som er blitt så vanlig.

Det sier ikke rent så lite om hvor langt vi har tillatt oss å stigmatisere en gruppe mennesker og en religion når vi gir hvem som helst skylden for et terrorangrep. Så hvem har ansvaret for at dette er tilfelle? Jeg tror ikke begrepet ytringsansvar er særlig hensiktsmessig i en situasjon hvor vi snakker om mer åpenhet og demokrati. Et slikt begrep kan forstås dithen at det skal settes en annen grense enn hva for eksempel norsk lov setter om hva som er lov til å uttale og mene. En slik ansvarsplassering som ytringsansvar legger til grunn er feil løsning.

Det kan ikke fordeles ansvar eller skyld til noen som har ment og ytret seg innenfor hva norsk lov tillater. De fleste meningene som kommer fra for eksempel FrP er fullt ut lovlige selv om de kan være hårreisende. Når jeg innleder med å si at vi må ta noe av ansvaret på egen kappe så mener jeg at disse meningene har fått stå for seg selv. Problemet er ikke at FrP mener det de gjør. Problemet er at vi som er i opposisjon til deres meninger har unnlatt å svare eller til og med nærmet oss deres meninger. I jakten på velgere og oppslutning har vi kastet ideologi og prinsipper på bålet. Vi har sluttet å kalle en rasist for en rasist. Det er ikke «lov» til å kalle en politiker for rasist når vedkommende kommer med hårreisende uttalelser i innvandringsdebatten, men det har blitt lov til å mene at alle muslimer er ansvarlig for andre enkeltmenneskers handlinger andre steder i verden. Dette er en utrolig selvmotsigelse, men et resultat av at rasistiske meninger har fått grobunn og legitimitet i samfunnet.

Heldigvis, kan man kanskje si, så forskjøv debatten seg i den retningen den gjorde. Det gir oss muligheten til å stille oss selv noen vanskelige spørsmål. Det har også gitt oss muligheten til å få en tøffere debatt. Ikke om muslimer og islam, men om hva vi mener er riktig løsninger og fornuftig politikk. Det finnes lovlige og ulovlige meninger og det finnes gode og dårlige meninger. Dårlige meninger må regne med å møte motstand og det er alle sitt ansvar. Det er på tide å begynne å kalle en spade for en spade eller sagt på en annen måte; en rasist for en rasist når det er nødvendig. En mer åpen debatt innebærer et tøffere klima. Og til de som synes det vil bli ubehagelig å bli kalt for rasist; hva da med alle de menneskene som har blitt tillagt meninger og handlinger som de ikke har av meningsbærere og politikere gjennom flere år?