Vi fortsetter som før bare enda verre

Trodde du finanskrisen var kroken på døra for kapitalismen? Mange var av den oppfattning når finanskrisen skyllet innover oss i 2007. Det er derimot ingen tegn til at tingens tilstand kommer til å bli endret. Snarere tvert i mot. Kapitalismen og dens undersåtter forsterker sine posisjoner.

Det er i denne sammenheng verdt et lite tilbakeblikk. Forrige århundres finanskrise nummer en var det berømte børskrakket i 1929. Den gang var tydeligvis politikerne villig til å lære av sine feil. Tiden etter finanskrisen medførte nemlig flere reguleringer av finansmarkedet og økte skatter. Dette fikk betydning for inntektsfordelingen i samfunnet. Et poeng jeg skal komme tilbake til om litt.

I mer moderne tid har denne lærdommen visnet hen. Deregulering har blitt mote og ingen vil bli sett uten en deregulering eller to. Samtidig vil slik politikk føre til en eskalering i seg selv. Ingen vil være den som er såkalt minst ettertraktet i finansmarkedet. Konsekvensene av dereguleringene er blant annet mindre regler, mindre kontroll og mindre overvåkning. Politikerne har med vilje snudd ryggen til finansmarkedet i håp om at all vekst er god vekst.

Det er i kjølvannet av dette at vi nå tråkker rundt i nok en finanskrise av enorme konsekvenser for folk flest. Bankene forvalter mer penger enn det landet har i BNP, grådighetskulturen vokser og kreativiteten har ingen grenser. Subprimelånene som er hovedårsaken til begynnelsen på finanskrisen er et godt eksempel på grådighet og kreativitet. Politikerne på sin side, og som er de som står i spissen for denne politikken, ser ut til å bli like overrasket hver gang de får regning for finansfesten.

Hva har vi lært denne gangen? Sørgelig lite! Det er ingen politikere som rekker opp hånda i klassen og spør om dette er en arbeidsform det er greit å fortsette med. Samtidig er det sterke aktører på banen som for eksempel EU, IMF, ECB og kredittvurderingsbyråene som setter dagsorden og som presser frem politiske løsninger. Færre arbeidstakerrettigheter, mer kontroll over lønnsdannelsen og økt privatisering er svaret fra den politiske makteliten. Dette har fint lite med regulering av finansmarkedet å gjøre, men det er en ønsket politisk utvikling fra de som bestemmer tydeligvis. Finanskrise og gjeldskrise blir en unnskyldning for et råkjør mot folk flest og ikke mot de eller det som faktisk skapte all elendigheten til å begynne med. Noen må jo betale regningen. Da er det kjekt å ha venner som kan sende den nedover i systemet.

Økonomen Emmanuel Seaz fra Universitetet i California har sett på utviklingen i inntekt etter 1929 og 2007 og kommet frem til at de rike vil bli enda rikere enn før. Hvorfor det? Jo fordi politikerne i dag ikke er villig til å lære av tidligere feil slik de gjorde i 1929.

I USA i 2007 stakk de 10 prosent rikeste av med 46 prosent av inntektene. Den 0.1 prosent rikeste fikk over 12 prosent av alle inntektene. Når finanskrisen i 2007 slo til sank inntekten til de 1 prosent rikeste med 36.3 prosent. De øvrige, også kjent som 99 prosenten, gikk ned 11.6 prosent. Nå har vi sett spor av en bedring og mellom 2009 og 2010 økte inntektene til 1 prosenten med 11.6 prosent og de øvrige med 0.2 prosent.

Dette er interessant av følgende grunn mener Saez; det bryter nemlig med det som skjedde etter 1929. Med økt regulering og økt skatt opplevde USA i en årrekke jevnere inntektsfordeling. Nå, når ingen snakker om verken reguleringer eller skatter så øker inntektsforskjellene.

Gjennom å påtvinge gjeldsutsatte land liberaliseringspolitikk og stadig økte inntektsforskjeller er det lite som tyder på at kapitalismen har møtt veggen i den pågående finanskrisen. Den ser faktisk ut til å forsterke sin posisjon. Er det mulig å lære så lite av noe så alvorlig? Eller er det slik at kapitalismen allerede har fått for mye makt?