Robert R. Hansen

Krisens lange arm

2012-01-24T04:05:00.000-08:00

Det heter seg at et nytt år bringer nye muligheter. Det er i hvert fall det Europas ledere håper på for 2012. Først skal de møtes til et nytt toppmøte 30. januar. De begynner altså der de sluttet i fjor. Så viser det seg også at få lar seg imponere av både form og innhold. Politikere går, teknokrater kommer, noen låner mer, andre låner ut (fremdeles) og kredittvurderingsbyråene bestemmer.

Monti pyton?
Det kanskje mest ekstreme eksemplet på finansmarkedets maktutøvelse i fjor var ”regjeringsskifte” i Italia. Man kan mene så mangt om sjefen over alle fester, Berlusconi. Han vil trolig ikke bli dypt savnet. Hans avgang la derimot grunnlaget for en regjering som ikke er folkevalgt. Italia satt seg selv under administrasjon. Ingen i sjefen over alle teknokrater, professor Mario Monti, sin regjering er folkevalgte politikere. De er bare satt til å styre Italia opp av avgrunnen. Herav regjeringens slagord ”Salva Italia” som betyr redd Italia. Sett utenfra så nyter merkelig nok den ikke-valgte regjeringen mye tillit i både parlamentet og befolkningen. Men så har ikke Monti rukket å bli pyton ennå heller. Det er nå det virkelige tøffe arbeidet begynner og det er vel det medlemmene i parlamentet er glad de ikke skal stå i bresjen for.

Som verdens tredje mest forgjeldede land skremmer de vannet av sine europeiske venner. Italias problemer er derimot langt mer enn skyhøy gjeld. Til sammenligning med andre europeiske land går Italias budsjett i pluss når man velger å se bort fra rentene på gjeldsforpliktelsene. Italias problem er manglende vekst og, i følge EU, et ufleksibelt arbeidsliv. De har gjennom flere år sett at kostnadene har økt og produktiviteten har sunket. Det gjør det vanskelig for landet å finne inntektene som skal betale for gjeldsfesten. Det betyr at Europas foreløpig svar på gjeldskrisen som har vært kutt og atter kutt i liten grad vil være Italias riktige medisin. Til tross for dette har Italia gjennomført mange kutt og reformer som for eksempel økt pensjonsalder. Dette stiller Monti ovenfor tøffe politiske valg. Det vil komme forslag til reformer, salg og privatiseringer som kommer til å sette både folket og fagbevegelsen i bevegelse. Det har landets taxisjåfører allerede fått merke og de har parkert bilene i sinne.

Markedets gladiatorpolitikk
Skylden for mye av den elendige utviklingen i Europa (les økte renter) får de amerikanske kredittvurderingsbyråene. Europas politikere har så godt som sett seg lei på at hver gang de møtes og kommer opp med et tiltak så blir det motvirket av en kredittnedvurdering av et nytt land. Et lands kredittnedvurdering er så godt som ensbetydende med økte renter. Det gjør det hele enda litt vanskeligere å komme seg ut av. Italia betaler for øyeblikket 6 ½ prosent rente på sine nye lån og vi snakker ikke her om vekslepenger.

Sist gang kredittvurderingsbyråene svingte øksen var det få som slapp unna. Det som sved mest var nok at Frankrike mistet sin trippel A vurdering. Det samme gjorde EUs midlertidig ”redningsfond” kalt EFSF. Som om det ikke var nok tok de ytterligere ni land med i samme sving. Det fortoner seg som et lite paradoks at Kroatias regjering argumenterte for medlemskap i EU for å være sikre på og ikke miste kredittvurderingsnivået sitt.

Det minner litt om den romerske keiserens vurdering av gladiatorenes innsats. Med sine tilsynelatende enkle bevegelser svinger kredittvurderingsbyråene tommelen opp eller ned etter hvert som de ser ut over det europeiske landskapet. Det har blitt mye ned den siste tiden. Finansmarkedets keisere besitter mye makt på bekostning av folk og politikere. Ikke rart sistnevnte er misunnelig.

Makt, pakt, trakt og slakt
Den som besitter litt makt i EU er i hvert fall Tyskland og Frankrike. Tospannet med kallenavnet Merkozy klekker ut pakter på løpende bånd. Men hvem vil nå egentlig ha mer-kozy? Svaret på dette er antagelig ikke veldig mange, men i samarbeidets ånd og alvorets stund så står de mer eller mindre sammen. Unntaket er som vanlig de sta britene som er så heldige å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille finans-øy når toppmøtene er over. På den andre siden setter de seg gjerne på flyet for å delta på flere møter.

Drømmen for 2012 var en traktatendring som skulle gi Tyskland det de ønsket. Mer europeisk budsjettkontroll. De nevnte britene var av annen oppfattelse og siden traktatendringer krever enstemmighet i EU måtte de andre tenke seg om på nytt. Nå foreligger forslaget til enda en pakt. Denne er ”frivillig” og har til intensjon å bringe alle som ”vil” inn under den tyske definisjonen for god budsjettpolitikk. Hvor frivillig den er kan diskuteres når de som ikke undertegner er garantert null hjelp fra EUs ”redningsfond” hvis det skulle bli nødvendig.

EUs forslag til pakt, som helst burde vært en traktat, får karakteren slakt. Fremdeles er det håp om at de øvrige 26 EU-landene skal tilslutte seg pakten, men som vanlig brygger det til storm. Noen tenker på folkeavstemming om forslaget og det faller ikke i god jord. Hvem vil vel spørre folket i en krisetid hvor budsjetter kuttes og EU er generelt syndebukken? Økonomen og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er heller ikke nådig i sin dom over pakten. EU arbeider med en selvmordspakt er hans budskap. Han følger opp med at de tenker ikke på annet enn å kutte i budsjetter og begrense budsjettunderskudd. Hvor kommer ideen om vekst inn etterlyser han? Du får ikke mer penger i lommeboka ved å redusere forbruket hvis inntektene samtidig reduseres.

Hva betyr EUs politikk for Italia egentlig? EUs ”redningsfond” er en dråpe i havet hvis Italia går over ende. Viljen til å styrke fondet er mildt sagt svak og innføring av såkalte Euroobligasjoner er Tyskland fremdeles sterke motstandere av. Begge tiltak som kunne lettet på rentetrykket til Italia og andre kriserammede, men samtidig økt Tyskland sine renter som i dag nyter godt av svært lave renter. Pakten med fokus på budsjettkontroll og budsjettkutt er heller ikke spesielt til hjelp. Italia trenger som sagt vekst. På den andre siden er Italia langt på vei teknokrat i eget hus på dette området.

Det eneste som er sikkert er at alle er i samme båt. Går Hellas over ende, noe det er stor fare for, kan Spania, Portugal og Italia stå for tur. Skjer dette er Frankrike og Tyskland langt fra skjermet. Gjelden kjenner ingen grenser. Håpet om et nytt år med nye muligheter har allerede blitt hentet inn av krisens lange arm. Vil Eurosamarbeidet overleve en dominoeffekt og hvor rotete vil et eller flere lands uttreden av samarbeidet kunne bli? Dette er det ingen som tør tenke på en gang. De klamrer seg til fjorårets løsninger enn så lenge.

Trist som faan

2012-01-17T01:52:00.000-08:00

Prisutdelingen som skulle bli årets høydepunkt ble for mange heller svært trist og det av mange grunner. Det ser ut til at de aller fleste involverte, med unntak av mediene, er triste som faan dagen derpå. Det er det all grunn til å være.

Den neste prisen Plumbo bør bli tildelt er for årets tabbe. Dette er ikke vondt ment. For det var rett og slett ikke noe annet enn en gedigen tabbe. Var Plumbo-vokalistens intensjon med uttalelsen rasistisk? Nei! Var den lite gjennomtenkt? Ja! Hva betyr egentlig dette? Det betyr at mannen begikk en menneskelig feil. Dette er det selvfølgelig ikke rom for lenger når man har tilgang til mikrofon i ny og ne… Mang en sjel og avis kastet seg over uttalelsen med den definisjonsmakten de faktisk besitter. Han var skyldig i å gjøre en feil. En feil han har beklaget. Vi var skyldige i å tillegge vedkommende holdninger og meninger han ikke hadde. Dette var kvelden hvor langt flere enn en person snakket, skrev og twittret før de hadde fått tenkt seg om.

Jeg klarer heller ikke la meg rive med i debatten om Madcon-artistens uttalelse. Det var plutselig som om en del av kveldens ”debattanter” fikk tildelt kortet; rykk tilbake til start. Var uttalelsen sjarmerende? Nei! Var den lite gjennomtenkt? Mest sannsynlig! Av alle tenkelig utsagn, idiot, drittsekk, rasshøl, pikk, så velger mannen fittehøl. Men hva betyr egentlig det? Er mannen en mannsjåvinistisk sexgal kvinneundertrykker av den grunn? Antagelig ingen av delene. Han valgte et svært lite sjarmerende uttrykk, som også var svært kjønnsbetont, i en opphetet situasjonen. Og hvem sin skyld var det egentlig at denne situasjonen ble så forbannet opphetet i utgangspunktet? (og her sikter jeg ikke til Plumbo hvis du trodde det!). Hva hadde skjedd hvis han hadde sagt din pikk?

Kveldens virkelige overtramp var det en tredje artist som begikk. Dette skjedde når han helte øl over hodet på vokalisten i Plumbo med den påfølgende kommentaren at han ikke kastet bort champagne på folk som han. Du verden! La oss ta en parallell til arbeidslivet. Du sitter i et møte med kunder sammen med flere kolleger. Du sier noe som gjør at dine kolleger blir flaue eller at arbeidsgiver risikerer å tape noen kroner. En time senere sitter du ved skrivebordet og en kollega kommer opp bak deg og heller en kopp kaffe over hodet ditt. Når han går videre sier han; ditt rasshøl. Tenk hvor fint vi kunne hatt det sammen hvis alle var slik… Nå har også denne artisten beklaget sine handlinger og det var på sin plass. Når kommer filmen lange flate mannfolk?

Og prisen som årets mest forutinntatte idiot går til? (legg merke til ordvalget; ganske gjennomtenkt og veldig kjønnsnøytralt).

Europakartet endres

2012-01-16T05:10:00.000-08:00

Sett med europeiske øyne var 2011 året da det meste gikk galt og det nye året bringer ikke med seg nyheter som tyder på en vesentlig kursendring. Gjeld og atter gjeld. Kriseløsninger og nedgraderinger. Så langt er 2012 et ekko fra året i forveien.

Hellas var alles huggestabbe i 2011. De hadde lurt alle og en hver, til og med seg selv. Greit nok, de hadde satt seg i gjeld og de hadde ikke spilt med åpne kort. Det er derimot grunn til å minne om at når Eurosamarbeidet ble etablert var det ikke alle som oppfylte kravene. Frankrike og Tyskland fikk fort problemer med kravene. Tyskland hadde betydelige budsjettunderskudd fordi de fremdeles finansierte sammenslåingen av øst (DDR) og vest. De største i Euroklubben sa dermed at det var lov å tøye på reglene (så lenge det var til det beste for alle). Det var vel kanskje i det landskapet Hellas også mente de kunne gjøre som de gjorde.

Utfordringene til Hellas stikker derimot langt dypere enn gjeldskrisen. Det greske samfunnet mangler en del strukturer og institusjoner som vi i Norge tar for gitt. På samme måte som manglende kontroll og regulering av finansmarkedet skapte finanskrisen i USA så mangler Hellas kontroll over og regulering av blant annet arbeidslivet. Det greske arbeidslivet domineres av små og mellomstore virksomheter og svart arbeid er langt fra uvanlig. Slik sett blir inntektsgrunnlaget til det greske samfunnet svekket. Det er betegnende at når den nye eiendomsskatten skulle innkreves så var det landets energileverandører som måtte gjøre jobben. Betaler du ikke eiendomskatten kutter vi strømmen. Det høres kanskje greit ut. Poenget var at de hadde ikke institusjoner og rutiner som gjorde det mulig å kreve inn på annen måte. Det hjalp heller ikke på saken at skattemyndighetene streiket på grunn av regjerings innstramninger.

En ting er nå manglende institusjoner, regler og rutiner. Dette er det tross alt mulig å gjøre noe med. Her i Brussel blir vi stadig minnet på at nå er norske skatteeksperter i Hellas og gir råd. Lille Norge er ute å redder den store verden, igjen! Om noen hører etter er noe helt annet.

I Hellas skjer det flere andre og mer langtrekkende endringer. Hvor alt ender er det ingen som tør spå. Vi har nå blitt fortalt så mange ganger at ungdomsledigheten i Hellas er på nesten 50 prosent. Hva betyr nå egentlig dette? Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at den oppvoksende generasjonen ikke lenger har tillit til samfunnet de visst nok skal være en del av. Ungdom blir så til de grader marginalisert. En mulig konsekvens er at utdanningsnivået i fremtiden vil synke. Hvorfor skal man investere så mye tid og energi på noe som ikke gir avkastning? Dette er i så tilfelle en endring som ingen land ville klart å leve med.

Den mest åpenbare endringen som skjer er at ungdom flykter. De forsvinner i store tall til andre europeiske land hvor mulighetene er større enn i eget land. Hellas mister dermed sin fremtidige kapital fordi de ikke klarer å investere i dagens ungdom. For å sette dette i perspektiv er det interessant å se hva som skjer i forbindelse med Hellas sitt naboland Albania. Albanerne flytter nå hjem igjen for gresset har blitt grønnere på den andre siden. Gjennom mange år har flere hundretusen albanere innvandret til Hellas for å skaffe seg et bedre liv. De samme menneskene som reiste til Hellas reiser nå tilbake til Albania. Mens Hellas sin økonomi har skrumpet økte Albanias med 2.5 prosent i 2011.

Det er ikke bare de marginaliserte som flykter. De rike flykter også, om enn på en litt annen måte. De lar pengene tale for seg. Den greske eliten sender nå penger til utlandet i stor stil. Mesteparten av dette går til Storbritannia. Ja faktisk, til et ikke-euroland. Eliten har ikke mye tillit til verken Euro eller Drakmer. Det anslås at så mye som 28 milliarder Euro har funnet veien fra Hellas til Storbritannia siden 2010. Øverste klasse i Londons boligmarked hvor leilighetene koster både to og tre hundre millioner kr har faktisk aldri skjønt at det er både finans- og gjeldskrise på gang.

Hellas tømmes for både human og økonomisk kapital. De samme som har hugget løs på Hellas står i ”fare” for å tjene på konsekvensene av gresk krisepolitikk. Vil gresset i Hellas noensinne bli grønt igjen?

Hellas sin historie er langt fra unik. Spania, Irland og Portugal følger ikke langt etter. Det demografiske kartet er i bevegelse.

Et annet mer allment faremoment for Europa er hvor mennesker går politisk når problemene står i kø og løsningene er få eller brutale som de er i flere europeiske land i dag.

Den franske valgkampen ser ut til å kunne gi et forvarsel. Innvandring seiler igjen opp som valgkampsak nr 1 i Frankrike. Det høyreekstreme Nasjonal Front står på barrikadene for det franske folk, mener de selv. President Sarkozy dilter etter politisk. Taperne er Europas mest marginaliserte minoritet Romafolket. Frankrikes innenriksminister annonserer med glede at de har overoppfylt kvoten for tvangshjemsendelser i 2011. Totalt 32 000 mennesker. 4000 over budsjett. Vi lever i en tid hvor alt kan formuleres i økonomiske termer.

Alle vil de velges og prisen på gilde er det ingen som vil snakke om på nåværende tidspunkt. Det minner veldig om bakgrunnen til gjeldskrisen. Hva blir det neste? En politisk krise preget av hatpolitikk og demokratisk underskudd? Mange vil nok mene at vi er på god vei.

Når skyld og ansvar skal fordeles…

2011-12-25T15:46:00.000-08:00

… må vi ta en del på egen kappe også. Det er et interessant og skremmende tankeeksperiment å tenke seg et annet utfall av 22. juli 2011. Hva om en av bønnene til en norsk prest ikke ble hørt? Han ba om at det ikke måtte være en radikal islamist som sto bak angrepet på regjeringskvartalet. Nå vet vi jo svaret. Det var det mange som ikke gjorde kort tid etter at bomben gikk av.

Hva hadde skjedd om det var en radikal islamist som sto bak? Hadde vi da hatt grunn til å fremstå like bra internasjonalt som vi gjør nå og eventuelt hvorfor ikke? For det første hadde vi plutselig hatt en drøss med forståsegpåere som hadde påberopt seg og hatt «rett» i alle disse årene. Det hadde forskjøvet debatten i den motsatte retningen av den forskyvingen vi nå har sett. I dag er det de som kunne hatt «rett» som føler seg «truet» fordi deres meninger ikke lenger er så greie som de var tidligere. Jeg tviler ikke på at Stoltenberg ville ha fremmet mer åpenhet og demokrati i en slik situasjon også. Utfordringen ville derimot vært at klimaet ville vært svært annerledes og det hadde vært vanskeligere å vinne frem med et slikt budskap. Grunnen til dette er hvilken retning vi har latt innvandringsdebatten ta i lang tid før den 22. juli.

Det er spesielt at en prest ber til gud om et slikt utfall av et terrorangrep. Det sier noe om debattklimaet og hvilket bilde som har fått lov til å etablere seg i et land og en befolkning. Vi så spor av det i nyhetsoppslag i Norge kort tid etter bombeangrepet. Nordmenn som angrep både
verbalt og fysisk mennesker de så på gaten som de oppfattet som arabiske eller muslimske. Dette er dessverre ikke unikt. Jeg har selv en venn som både i New York som måtte følges hjem av venner i september 2001 fordi det ikke var trygt å ferdes alene når man opprinnelig kom fra et arabisk land. Dette er den kalde baksiden av den innvandringsdebatten som er blitt så vanlig.

Det sier ikke rent så lite om hvor langt vi har tillatt oss å stigmatisere en gruppe mennesker og en religion når vi gir hvem som helst skylden for et terrorangrep. Så hvem har ansvaret for at dette er tilfelle? Jeg tror ikke begrepet ytringsansvar er særlig hensiktsmessig i en situasjon hvor vi snakker om mer åpenhet og demokrati. Et slikt begrep kan forstås dithen at det skal settes en annen grense enn hva for eksempel norsk lov setter om hva som er lov til å uttale og mene. En slik ansvarsplassering som ytringsansvar legger til grunn er feil løsning.

Det kan ikke fordeles ansvar eller skyld til noen som har ment og ytret seg innenfor hva norsk lov tillater. De fleste meningene som kommer fra for eksempel FrP er fullt ut lovlige selv om de kan være hårreisende. Når jeg innleder med å si at vi må ta noe av ansvaret på egen kappe så mener jeg at disse meningene har fått stå for seg selv. Problemet er ikke at FrP mener det de gjør. Problemet er at vi som er i opposisjon til deres meninger har unnlatt å svare eller til og med nærmet oss deres meninger. I jakten på velgere og oppslutning har vi kastet ideologi og prinsipper på bålet. Vi har sluttet å kalle en rasist for en rasist. Det er ikke «lov» til å kalle en politiker for rasist når vedkommende kommer med hårreisende uttalelser i innvandringsdebatten, men det har blitt lov til å mene at alle muslimer er ansvarlig for andre enkeltmenneskers handlinger andre steder i verden. Dette er en utrolig selvmotsigelse, men et resultat av at rasistiske meninger har fått grobunn og legitimitet i samfunnet.

Heldigvis, kan man kanskje si, så forskjøv debatten seg i den retningen den gjorde. Det gir oss muligheten til å stille oss selv noen vanskelige spørsmål. Det har også gitt oss muligheten til å få en tøffere debatt. Ikke om muslimer og islam, men om hva vi mener er riktig løsninger og fornuftig politikk. Det finnes lovlige og ulovlige meninger og det finnes gode og dårlige meninger. Dårlige meninger må regne med å møte motstand og det er alle sitt ansvar. Det er på tide å begynne å kalle en spade for en spade eller sagt på en annen måte; en rasist for en rasist når det er nødvendig. En mer åpen debatt innebærer et tøffere klima. Og til de som synes det vil bli ubehagelig å bli kalt for rasist; hva da med alle de menneskene som har blitt tillagt meninger og handlinger som de ikke har av meningsbærere og politikere gjennom flere år?

Når går gamle meninger ut på dato?

2011-12-07T08:32:00.000-08:00

Aftenposten har i dag en artikkel om Tybring-Gjedde fra FrP. Aftenposten forsøker i saken å si noe om hva som er trakassering og bommer fullstendig. De har helt rett i at det han utsettes for nå, av hat og trakassering, er fullstendig uakseptabelt. Mennesker som truer med vold på bakgrunn av meninger og ytringer har ikke skjønt spillereglene.

Men å linke dette til for eksempel Trædals kronikk med tittelen Søppelmennesker er å gå for langt. Noe av argumentasjonen til Aftenposten går ut på at Tybring-Gjedde må ”fritas” fra sin egen kronikk fra august 2010. Riktig nok har FrP politikeren i ettertid beklaget valg av ord i egen kronikk. Men betyr dette at budskapet har endret seg vesentlig? Skal en politiker ikke stå til ansvar for meninger ytret for et knapt år siden?

Det er riktig at han ikke skal trakasseres for å ha ytret seg. Det er ikke riktig at han ikke skal stå til ansvar for sitt politiske budskap. Det er to vidt forskjellige sider av samme sak. Det kan kanskje tenkes at noe som ble sagt eller skrevet for tjue år siden, når en person kanskje var medlem i en helt annen organisasjon, i dag ikke lenger bør være ”gyldig”. Det er lov til å bli eldre og klokere. Men når du har ytret deg for et år siden, du er fremdeles medlem i samme organisasjon og det grunnleggende budskapet ikke har endret seg, ja da burde du også måtte stå innefor egen politikk.

Aftenposten sammenligner Trædals kronikk og Dagbladets bruk av bilder i saken med å henge ut Tybring-Gjedde. Er ikke dette en del av det politiske ordskiftet? Det ser ut til å ha gått sport i å finne nye og kreative løsninger på hvordan vi skal debattere og ikke debattere i Norge.

Er det ikke debatt vi har nå?

2011-12-05T00:53:00.000-08:00

Statsministeren svarte på terrorangrepet med et ønske om mer åpenhet og mer demokrati. I dette ønsket spiller en åpen, ærlig og offentlig debatt om de fleste politiske temaer en viktig rolle. Den siste tiden har det derimot vært mye steinkasting fra flere hold knyttet til temaer som mer eller mindre berører terrorangrepet. Noen peker på rasistiske holdninger mens andre føler seg personlig angrepet og forsøkt kneblet.

Hvis man hever blikket noe og forsøker å se et litt større bilde kan man ikke si at det er den nødvendige Debatten vi tar nå? Det var ingen som sa at den kom til å bli verken lett eller behagelig. Debatten vil heller ikke bare omfatte et eller to temaer. Den vil gjennomsyre hele det politiske spekteret. Ingen stein vil stå uberørt, og ingen vil stå uimotsagt.

Det må være lov til å si hva man mener, men det må samtidig være lov til å kommentere hva andre mener. Uten en slik tosidighet ville det neppe vært en debatt. Så er det noen som forsøker å spore av i debatten fordi de ikke lenger opplever ”frykten” fra meningsmotstanderne. Politikere og mennesker som nå har tatt på seg ”hanskene” og er klare til meningskamp.

Konsekvensen av dette ser ut til å bli at de som til nå har fått stå uimotsagt når de har uttalt seg basert på egne holdninger og verdier opplever det de kaller for personlig angrep. Det er faktisk ikke overraskende. Hadde mine grunnleggende holdninger og verdier blitt utfordret hadde også jeg reagert. For det er ikke rent politisk talent som skinner igjennom når man kommer med rasistiske uttaleser. Det er den enkeltes holdninger og verdier som gir grobunn for dette.

Debatten skal tas. Det er vi alle enige om. Da er det bare å bite tennene sammen og bli stor nok for sine sko er mitt budskap. For kan du ikke argumentere for eller mangler dokumentert grunnlag for det du mener; ja da er det vel kanskje greit å tenke seg om en gang til før man åpner munn. For vi har ikke tenkt til å stoppe og utfordre politiske motstandere bare fordi de føler at deres holdninger og verdier ikke får være i fred lenger.

Vikarene kommer...

2011-11-30T11:18:00.000-08:00

Da gikk det som det pleier å gjøre. Arbeiderpartiet er for et EU-direktiv som fagbevegelsen eller andre organisasjoner og institusjoner har sterke bekymringer for konsekvensene av.

Til å begynne med skal jeg late som jeg er enig i likebehandlingsprinsippet. Det er flott at vikarer skal behandles likt med øvrige arbeidstakere. Det er et velkjent faktum at arbeidstakere som har såkalt a-typisk tilknytning til arbeidslivet oftere har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn fast ansatte. Og det er jo ikke slik at det ikke allerede finnes vikarer for det gjør det i stor grad.
Slik sett burde noen ha tenkt likebehandling lenge før EU gjorde det. For det er bare å innrømme at det på et langt tidligere tidspunkt har vært gjennomført liberaliseringer i det norske arbeidslivet på dette området. Spørsmålet nå er om vi kommer til å gå enda lenger.

Retorikken knyttet til likebehandlingsprinsippet fremstår ikke som noe annet enn en ytterligere bekreftelse på at midlertidighet kommer til å bli mer enn et unntak i arbeidslivet. For den gjør ikke noe med det grunnleggende problemet som mange bekymrer seg for og det er ikke likebehandling, noe vi kunne gjort noe med uansett.

Bekymringen mange har for direktivet handler nettopp om at a-typiske arbeidsforhold skal bli mer utbredt i arbeidslivet og her gis det få eller ingen svar. I dagens norske arbeidsliv er det noe over 50 000 ansatte i vikarbyråer. Det er kanskje ikke mye hvis en ser på sysselsettingen som er på over 2.4 millioner. Når man tar med antall midlertidige ansatte på over 210 000 begynner det å tegne seg et annet bilde. Bildet blir enda mer dystert hvis man regner med deltidsansatte som også anses som ansatte i a-typiske arbeidsforhold. Hvor a-typisk skal arbeidslivet bli? Hvordan skal prinsippet om at fast ansettelse er hovedregelen overleve? Det blir vel oppgaven for politikerne i tiden fremover. I hvert fall for de som mener noe med et seriøst arbeidsliv.

Hvorfor er dette et problem? Den pågående finanskrisen viser oss konturene av hva som er fremtiden. I en lengre periode har mange land nå hatt gjeldskrise og andre har opplevd konsekvenser av dette selv om de selv ikke har vært direkte utsatt. Dette har medført økt arbeidsledighet. Det vi nå ser er at de landene som opplever økt sysselsetting får dette gjennom flere midlertidige ansettelser og flere ansatte i vikarbyråer. Blant annet er Tyskland et eksempel på dette. Det «gamle» arbeidslivet byttes sakte men sikkert ut. Selve vikarbransjen ser selvfølgelig på dette som et tegn på at de spiller en viktig rolle i både samfunn og arbeidsliv. Det de ikke skjønner er at dette endrer arbeidslivet i en retning hvor det blir et A og B-lag. Hvor noen få er fast ansatte og de øvrige er midlertidige. Som om dette ikke var galt nok så ser vi nå over hele Europa at konservative politikere angriper rettighetene til det såkalte A-laget fordi de
visst nok nyter for godt av et for sterkt ansettelsesvern på bekostning av de som ikke slipper inn. Trygghet i arbeidslivet er ikke lenger en selvfølgelighet. Det er et politisk ansvar å sørge for dette. For det er politikerne som tross alt lager lovene.

Det er også et annet prinsipp som er i ferd med å spille falitt og det er hvem som er ansvarlig for arbeidsformidling. Det var tidligere et offentlig ansvar å drive med arbeidsformidling. I dag mener mange at vikarbyråene i tillegg spiller en viktig rolle fordi midlertidige jobber visst nok er veien inn i arbeidslivet. Men til hvilket arbeidsliv da og til hvilke lønns- og arbeidsvilkår hvis fast ansettelse ikke lenger er hovedregelen?

Ja ja, så skal man sørge for en mer seriøs bransje og slikt. Alt det er bra, men samtidig spiller man falitt for en utvikling som vil endre arbeidslivet for all fremtid, hvis man legger verst tenkelig utgangspunkt til grunn. Kampen om hva slags arbeidsliv vi ønsker å ha har pågått lenge og vikarbransjen kjøper seg rapporter som fremstiller de i sterkt sollys. Vil fremtiden bringe et arbeidsliv hvor arbeidstakerne kommer og går og vikarbransjen består? Det gir ikke vikarbyrådirektivet noe svar på, men våre politikere kunne ha gitt klare svar på dette hvis de hadde ønsket det.

Marerittet

2011-11-30T02:21:00.000-08:00

Finanskrisen skrur opp tempoet enda et par hak. Hva skal Europas politikere gjøre nå og hva gjør vanlig folk hvis ikke politikerne har sko som passer for anledningen? For oss som jobber i dette virvaret er finanskrisen altoverskyggende og det er som om vi drømmer om Eurokrise hver natt.

(Advarsel: bør leses med godt mot!)

Det er så man nesten blir lei av å høre om den. Ja nettopp, finanskrisen. Men den er der stor og mørk og truer med å mørklegge store deler av verden slik vi har kjent den til nå. Det høres kanskje apokalyptisk ut. På den andre siden er det svært alvorlig, selv om sola fremdeles skinner i Norge. The Economist ber oss være redde; for hva om ikke politikerne finner en vei ut av dette… Da faller vi ned i et sort hull.

Hvem tar regningen?
Verdens finansinstitusjoner fikk frie hender i et fritt marked. Halleluja sang de neoliberalistiske. Så gikk det galt som det måtte gå når man tilber en usynlig hånd. På Island hadde de spekulert og trikset bort penger tilsvarende 12 ganger landets BNP. Irland måtte ut med 400 hundre milliarder Euro for å redde egne banker etter at landets usannsynlige store boligboble sprakk. Slik fortsetter listen i nesten det uendelige, i hvert fall hvis man teller i antall kroner. 36 800 milliarder kroner fra 2008 til i dag har EU-landene brukt på å redde finanssektoren. Og mer er visst på vei.

Etter finanskrisen kom gjeldskrisen. Det var jo ikke slik at Irland hadde 400 milliarder Euro på bok i tilfelle det skulle gå galt. Mange land hadde gjeld fra før, og da hjalp det ikke på når de måtte spytte inn penger i banker som var for store til å falle. Så begynte gjelden å tynge og renten øke. Først Hellas, så Irland og Portugal. Nå står Italia og Spania ved avgrunnen spår mange eksperter. Regningen ble sendt til folk flest gjennom kutt i offentlige budsjetter. Lønninger, pensjoner, pensjonsalder, arbeidstid, ingenting var hellig. Til og med de som ikke var ille ute å kjøre begynte å kutte. De kuttet i kor. Det er liksom der vi er i dag.

Det er ikke så galt at det ikke kan gå enda verre. For kort tid siden ble Italia nedgradert av ratingbyrået Moody`s. De ble A2 i stedet for AA2. Ja vel, der forsvant en A. Bare så synd at konsekvensen blir at Italia som har 1.8 trillioner Euro i gjeld får høyere rente på gjelden sin. Og med slike summer så svir renteøkningen skikkelig. Belgia gikk samtidig innfor å spytte inn penger i banken Dexia. Banken som er tungt eksponert for gjeld i utlandet er også den viktigste brikken i driften av Belgias kommuner. Belgia har ikke rent så lite gjeld fra før og etter en slik redningsaksjon kan det kanskje begynne å spøke for landet uten regjering også.

Er det ingen ved roret?
USA har den siste tiden sett seg litt lei på manglende handlekraft i Europa. Kan dere nå ikke se å få ryddet opp er budskapet fra den andre siden av dammen. Og det sier de som ikke blir enige med en regjering og to partier i et land. Som om USA ikke står ovenfor mange formidable utfordringer selv. De er enige om at underskuddet og gjelden må reduseres, men ikke hvordan. De er ikke en gang enige om hvordan inneværende budsjett skal håndteres fra måned til måned. Paradoksalt ble de derimot enige om å øke taket for hvor mye gjeld de kunne ha. Nå kan de snart runde 15 trillioner dollar i gjeld. For ikke å snakke om Japan som har en gjeld på over 200 prosent sammenlignet med landets BNP. Enda godt de fremdeles kan betjene gjelden sin.

Hva er det som så gjøres med dette utover å kutte det som kuttes kan? Europas politikere har halvhjertet haltet etter utviklingen i den pågående krisen. De har liksom ikke bevilget nok penger til rett tid eller forpliktet seg til mer samarbeid når det har vært nødvendig. Nå når Hellas står i fare for å gå tom for penger og ikke kan betale lønn og pensjoner så bestemmer Eurosonens finansministere seg for å utsette neste kriseutbetaling. Hellas har ikke kuttet mye og fort nok i budsjettet. Samtidig er budskapet at Hellas ikke skal ut av Euroen og de skal ikke velte. Dette henger rett og slett ikke på grep. Det virker som de sakte men sikkert velger og fortsette å sage over det ene beinet de til nå har haltet fremover på.

Nå er det mange som mener at det også er en strategi bak nølingen ikke bare ren handlingslammelse. Jo lenger vi venter med å løse problemet jo mer får vi redusert de offentlige budsjettene rundt om i Europa. Det burde kanskje ikke overraske når flertallet av Europas regjeringer tross alt er blå så det holder.

Nei det er ikke lett å være menig mann og forstå seg på dagens finansielle og økonomiske verden. For hvordan skal man personlig sikre seg mot alt som skjer nå? Mange land har for store underskudd og for mye gjeld. De kutter i sosiale stønader og andre sikkerhetsnett. Samtidig opp i alt dette så står vi i fare for enda mer krise med påfølgende økt arbeidsledighet. Da hadde det vært kjekt med et sikkerhetsnett. Og har du penger og ønsker å sikre deg selv er det nesten like ille. Du tør snart ikke sette pengene i banken for du vet ikke hvor mye banken er eksponert i den pågående gjeldskrisen. Kanskje forsvinner alt sammen i et sort hull?

Det eneste du snart kan gjøre er å grave deg ned å håpe på at stormen snart blåser over. Men ikke en gang det er å anbefale. For å sitere Gro Harlem Brundtland: alt henger sammen med alt. Det er rett og slett ingen steder å gjemme seg. Finanskrisen kommer for å ta oss. Det er som vi lever i en vond drøm og løper og løper men kommer ingen vei. Kan vi ikke snart få lov til å våkne opp for å innse at det hele var et mareritt?

Mer demokrati

2011-11-26T04:58:00.000-08:00

FrP er i ferd med å gå av seg skoene i debatten om hvem som har sagt hva og hvem som skal ha lov til å si noe i det hele tatt. Det er bare å håpe at alle andre politikere nå tar av seg hanskene og tar et oppgjør en gang for alle. La oss plassere skapet hvor det hører hjemme. Nemlig midt i stua hvor alle kan se hvor stygt og ubrukelig det er.

FrP føler seg angrepet og mistenkeliggjort. De blander selvfølgelig kortene. I stede for å ta debatten gjør de nok et forsøk på å innta offerrollen. En rolle som har vært bekledd av FrP opp gjennom årene når de forsøker å dekke over for saker og situasjoner de ikke vil ta tak i. Det skjer igjen, men denne gangen er det ingen steder å gjemme seg.

Det er ingen som anklager FrP for å være terrorister selv om de nå forsøker å vri meningsmotstandernes budskap dit hen. Det er manglende forståelse for hvordan mennesker og samfunn fungerer å tro at budskap fremført av legitime politiske partier ikke lever sitt eget liv i andre fora enn der hvor politikerne selv vandrer.

Det som er utrolig er at ikke bare FrP stiller spørsmål ved om politiske ideologier kan fremme hat. Til og med pressegeneralen Kokkvold er på dette sporet. Jeg trodde nå det var en allment kjent historisk kunnskap at ideologi har vært utgangspunkt for terror i langt flere tilfeller enn vi liker å være bekjent av.

Forskjellen er derimot at når FrP ytrer åpenbare mistenkeliggjørende og stigmatiserende påstander om enkelte grupper med mennesker eller religioner så møter de motstand. Det er demokrati. Når Norge opplevde terrorangrepet i år var det basert på gruppetenkning i lukkede miljøer, men ideologien var den samme. Det er derfor vi trenger mer åpenhet og demokrati. Det er når FrP sin ideologi får stå udebattert at hatet får vokse.

Ingen forsøker å kneble FrP. Vis gjerne frem i all offentlighet hva dere står for, men forvent ikke at vi ikke tar til motmæle!

Hagens politiske testamente

2011-11-17T01:49:00.000-08:00

Carl I. Hagen har gått ut med et smell. Kort tid etter å ha blitt utsatt for det Hagen oppfatter som mistillit fra eget parti trekker han seg fra sine verv i seniororganisasjonen. Det er fristende å si at han ble tatt med buksene nede, men der har partifeller kommet han i forkjøpet. Det hele handler derimot om posisjoner og lite annet. Det skal jeg komme tilbake til lenger ned.

Først vil jeg se på hva denne mannen egentlig bidratt med i norsk politikk. For å være ærlig; veldig lite utover fordommer og sneverhet. Da lurer du sikkert på hvor det ble av alle godordene om mannen som var medienes kjæledyr og den som hele tiden traff blink med saker og retorikk. Men politikk er mer enn å skyte på blink. Det er hvilke verdier og holdninger du forfekter og omsetter til politikk som betyr noe. Et lite tilbakeblikk må være lov selv om FrPere elsker å angripe slik «navlebeskuende» praksis som personangrep.

Så til «navlebeskuingen»; gjennom 80 og 90-tallet var partiets og Hagens sanne ansikt ganske lett å gjenkjenne. Uttalelser som at jeg angriper arbeidsledige, sosialklienter, alene mødre og andre snyltere var ikke uvanlig. Dette er FrP på sitt verste og «beste». Mannen har bidratt til å stigmatisere store grupper mennesker opp gjennom sin politiske karriere. Skyggelappene ble aldri tatt av og fordommene blomstret. Det var på et tidspunkt så ille at han måtte kvitte seg med de verste elementene i eget parti. For som du sår så gror det.

I samme tidsperiode var Hagen ofte på reise for å spre sitt budskap på trapper og torg. Da var det ikke uvanlig at han dro hjem igjen med opptil flere pakker med egg sjenerøst tildelt av fremmøte i byenes åpne rom. Nå skal det som sant sies at mang en politiker av ulik farge har blitt tildelt både egg og kaker. Kjennetegnet for dem alle er derimot at de har stått for en politikk folk finner frastøtende. I dag har partiet lært seg å pakke dårlige presanger i pent papir og fordommene har blitt vanskeligere å oppdage, men de er der like fullt for en gang i mellom må de mørke skyene bryte gjennom solen også.

Hagen er posisjonenes mann. I Aftenposten blir Hagen sitert på det han først mener er et moderat ønske om å bli medlem av nobelkomiteen. Så blir han med stort flertall ikke valgt som representant for eget parti. Da tar tonen en annen form og han blir forbannet fordi han ikke blir valgt til noe han hadde et sterkt ønske om å bli. Ja hva var det? Moderat eller sterkt? Dette kan selvfølgelig være lek med ord fra medienes side. På den andre siden kan det understreke noe annet og det er at posisjonene har hatt større prioritet enn innholdet. Partiets tidligere ukultur med bruk av penger til å dekke reiser for sine bedre halvdeler sier også noe om denne personlige driften. Som en siste spiker i kisten kan nevnes Eli Hagens uttalelser i egen bok om hvor nervøse ekteparet Hagen var ved hvert Stortingsvalg. For hva skulle de gjøre hvis han ikke ble valgt? Det er fristende å dra en parallell til grupper han selv tidligere har angrepet som også må ha stått med luen i hånden. Regner med Hagen ikke har stått foran speilet på badet og sagt høyt til seg selv: selvinnsikt, selvinnsikt, selvinnsikt! Når partiet ikke lenger kan gi han posisjonene ja da vender han partiet ryggen. Men uten selvinnsikt så kan en slik øvelse faktisk gjøres med hevet hodet og rak rygg.

Det interessante med testamenter er at det ofte deles ut litt til de som sitter igjen. FrP bør antagelig ikke regne med å få mye fra Hagen etter denne personlig fornærmende prosessen. På den positive siden så slipper de arveavgift…

Nytt innlegg etter "tvang" og en hyggelig hilsen til ansvarlige!

2011-06-11T14:08:00.000-07:00

La meg begynne med dette; jeg håper noen med ansvar for denne bloggløsningen leser dette! Dra til helvete! Ja det er nemlig både passende varmt og riktig avstand for de som er ansvarlig for dette! Det har blitt stadig vanskeligere å legge ut tekst og bilder. Avstand mellom bilder og tekst har blitt håpløst noe som har medført færre bilder og en vannvittig frusterasjon knyttet til publisering! F... you useless motherf.....! Vurderer sterkt å bytte plattform! Så fra alvor til hverdag.

Lenge siden sist! Har liksom ikke hatt tid eller lyst til å blogge om stort og smått. Men så har min søster tatt til ordet og bedt meg gjøre noe med saken! Hva kan man gjøre! Aner selvfølgelig ikke helt hvor jeg skal begynne. Kanskje jeg skal begynne med påsken... Da fikk jeg besøk av min søster... da hadde vi opptil flere dager sammen i EUs hovedstad og omeng. Vi besøkte Brugge og Osteend. Ble litt overrasket over sistnevnte siden jeg ikke hadde sett for meg en skikkelig sommerby med strand så langt øyet kunne se i Belgia! Tror likevel det er Brugge jeg drar tilbake til når jeg skal begynne å skrive på min krimroman. Ja du leste riktig. Målsettingen er satt! Jeg har allerede begynt på notatene som skal føre til en helhetlig ide :) Det er to ting å si om denne saken; den kommer til å bli mørk og det kommer til å ta tid :) så dere får smøre dere med tålmodighet!:)

Tilbake til saken; det var veldig hyggelig med besøk av Marianne (min søster). Hun har for øvrig egen blogg som er meget populær! Det var så hyggelig med besøk at jeg har invitert henne og en venn på besøk i august, på min regning :) I følge Marianne blir det Emma som blir med. Hun er kjent for å være god til å synge. Men så går de begge på musikklinja, hva kan du forvente?! Kort tid etter reiser vi til New York for å feire hennes bursdag. Ja hva har man søstere for? :) Når vi var i Osteend var vi sammen med min gode venn Nadia. Hun har nå dratt til USA for opplæring i et eller annet som jeg ikke har oversikt over, men regner med det har noe med likestilling å gjøre. Hun flytter nemlig til Jordan om kort tid for å jobbe med ITUCs arabiske kvinnenettverk. Det er veldig hyggelig for henne siden hun lenge har ønsket noe annet å gjøre, men på den annen side mister jeg en god venn i Brussel!

Når jeg tenker meg om er det masse jeg kan fortelle om, men tenker å la "noen" bilder bidra til historien. Antall bilder ble ganske redusert på grunn av ovenfor nevnte årsak. Thanks again!

Min søster i en sedvanlig situasjon (frustrert). Jeg hadde egentlig bare tenkt til å si at et bilde ikke ble lagt ut, men så ble det to som ikke ble lagt ut. Nettopp fordi denne løsningen er fra helvete (med store bokstaver!)! Tenker dette får bli bidraget for i dag og komme tilbake sterkere i morgen. Det er nok å skrive om! Nye barer og italienske ektepar for å nevne noe...

Budapestiske refleksjoner

2011-04-14T04:33:00.001-07:00

Ja vel så var jeg ikke helt ferdig med Budapest ennå, men det var takket være mangel på kulepenner som medførte utsettelse av reiseregning. Jeg har nå tatt med kulepenn hjemmefra (denne har selvfølgelig også forsvunnet) og fått gjort litt arbeid. Som noen har påpekt så finnes det pc og denne fungerer ypperlig som arbeidsverktøy når sola skinner og alt er hyggelig. Men her har vi vært uten skriver i over to uker og da må reiseregning skrives på den gamle måten.

Demonstrasjonen i Budapest samlet over 40 000 demonstranter fra hele Europa. Dette er nok et tall som stemmer ganske bra. For det var ganske mange mennesker til stede og det tok lengre tid å samle de på en plass enn det tok for dem å gå de stakkers 500 meterne som var planlagt. Om dette får noen konsekvenser for EU og nasjonalstatenes politikk er det vel heller liten sjanse for. Med 24 konservative regjeringer av 27 mulige så taler vel det sitt eget språk. De aller fleste regjeringene har allerede gått kraftig til verks i arbeidet med å bygge ned velferden. EUs president forteller til han blir blå i tryne at det vi gjør i dag er å bevare velferdsstatene ikke bygge de ned. Når begynte velferdsstatens innhold å handle om å bygge ned den sosiale dialogen, kutt i lønn og andre velferdsgoder, som for eksempel barnetillegg og økte kostnader til utdanning? For noen få land handler dette om reelle politiske valg, som for eksempel Hellas. De har ikke valg og må gjøre noe med utgiftssiden. Men for mange andre land handler ikke dette om velferd men om høyrepolitikk. Mange benytter finanskrisen som en brekkstang for å bygge ned offentlig velferd. Eller redusere den grusomme statens størrelse og omfang som en ærlig høyrepolitikker kanskje ville ha sagt det, men ærlighet på dette området har vi sett lite av. Unntaket er kanskje FrP i Norge som sa at vi burde bruke finanskrisen som årsak til å kutte i statsbudsjettet. Men da kommer jeg tilbake til at dette handler ikke finanskrise men ønsket høyrepolitikk.

I denne kategorien så føyer også de forestående kriseforhandlingene med Portugal seg godt inn i rekken. IMF har sagt at Portugal må utvide arbeidstiden, redusere sluttpakker, redusere arbeidstakervernet og privatisere i stor stil. For å si det på en mild måte; hva i helvete har dette med finanskrisen å gjøre? Dette er ren og skjær ideologi! Ok, kanskje noen av tiltakene kan spare noen kroner eller skape noen nye. Men hva er årsaken til mange av de problemene mange land opplever i dag? Og hvem skal betale regningen? Det er konsekvensene av en uregulert finansbransje som ikke bidrar til fellesskapet. Svært få snakker om reguleringer som vil sørge for at noe slikt ikke skjer igjen og svært få snakker om hvordan denne bransjen skal ta ansvar for det uføre den har skapt. I dag skal vanlig folk betale regningen for en vannvittig fest som de ikke har sett snurten av. Og da mener jeg fest. For finansbransjen i London er kjent for sine bonuser med påfølgende vin og champagne til 100 000 kr flasken. Disse bonusene er tilbake i gammelt trav. Er det noen grunn til å tro at regningen om 10 eller 20 år blir sendt til vanlig folk nok en gang, gjennom kutt i velferd? Det spørs om det er noe mer å kutte i da.

Så til slutt et lite reise og mattips. Sistnevnte vet folk som kjenner meg at jeg kan mye om. På mitt litt mindre strategisk plasserte hotell i Budapest var det ikke innlagt frokost. Jeg benyttet da muligheten til å prøve frokost på McDonalds på andre siden av gaten. Det artige med avsideliggende hoteller er at man kommer nærmere lokalbefolkningen. Noe som ofte betyr no habla ingles. Jeg skulle til å bestille en ”large french fries” hvorpå svaret var ”no”. Jeg kom da med oppfølgingsspørsmålet ”so you mean you dont have french fries here at McDonalds?”. Svaret kom som et ekko fra det store tomrommet i hamburgermaskinen på bakrommet ”no”. Heldigvis skjønte den unge jenta at jeg ikke hadde tenkt til å gå min vei og hun løpte derfor inn å hentet en som kunne litt engelsk. Det flotte med slike globaliserte varemerker er at det smaker det samme over hele verden. Med unntak av lokale spesialiteter som for eksempel på Filippinene hvor de serverer softis og Cola i samme glass. Men fries er fries, heldigvis! Men ikke alt er harmonisert, som vi ville ha sagt i Brussel. Jeg sjekket nettet om det fantes enten Hardrock eller Fridays i Budapest og sistnevnte var det flere av. Her skulle man også tro det var samme mat over alt i verden, i hvert fall til en viss grad. Hadde jeg bestilt en liten hamburger i en gigantisk hvetebolle så hadde jeg fått det jeg bestilte. Jeg gikk slukøret men relativt mett tilbake til hotellet. På den annen siden kan jeg anbefale biff på Leroys Bistro på flyplassen. Dette reddet hjemturen!

Indre marked my ass!

2011-04-11T11:13:00.000-07:00

Først en innledende kommentar om overskriften til bloggen. Meningene er fremdeles høyst personlige og de er vel kanskje fremdeles sett fra venstresiden, men tull og vås har tatt overhånd. Mest sannsynlig skyldes dette det varme klimaet her i sør! Så til ukas store sak som kongen av det indre marked (Barnier) skal avdukke førstkommende onsdag.

Det indre marked er EUs kjernefunksjon. Det skal sikre fri flyt av varer, tjenester, mennesker og kapital. I dag snakker de fleste i EU om viktigheten av det indre marked og at det skal relanseres i forbindelse med Single Market Act som behandles denne uken. Altså et slags 20 års jubileum siden forrige tilsvarende plan. Norge er tilknyttet til det indre marked gjennom EØS-avtalen. Det gir oss fulle rettigheter i selve markedet. Men samtidig har vi forpliktet oss til å harmonisere regler som EU vedtar, altså implementere de berømte direktivene. Eller ikke som er årets nyhet i Norge ser det ut til.

Så til mitt spørsmål; hvor i helvete ble det alle kulepennene på kontoret? Det er kulepenntørke noe jeg aldri har opplevd tidligere. På et tilsvarende kontor i Oslo druknet jeg bestandig i kulepenner. På dette området, i EUs hovedstad, er det alt annet fri flyt. Kan dette skyldes at Norge faktisk er nestbest i klassen? Men ikke nok med det. Min hunger etter kulepenner førte meg ut på en jakt som innebar internt møterom, nabokontor og kongressenter uten hell. Det bekrefter min teori om at fri flyt er en illusjon. For å bygge opp under min faglige tunge bekymring kan jeg bevege meg ut av huset og finne et tilsvarende ekspempel. Jeg har i voksen alder klart å kutte ut Coca Cola og byttet denne herlige svarte drikken ut med Pepsi Max. Som etter en lengre avveningsperiode har blitt et godt fungerende substitut. Men tilbake til EUs hovedstad; her selges det intet Pepsi Max. Det er tre steder hvor dette selges; Lex Primus, Le 1898 og Pizza Hut. Så mye for fri flyt.

Et område hvor det er crazy fri flyt er hele frø! Disse flyter så fritt at de dukker opp der de ikke hører hjemme. Her i EUs hovedstad har de funnet veien til brødbakst. 90 prosent av alle brød er frøifisert av frø store som stikkpiller, og hvem vil nå spise det? Det er rart hvordan dette indre marked sikrer fri flyt av det du minst trenger. Litt mer mål og mening med dette fri flyt konseptet ville vært på sin plass!

Kongen av det indre marked skal derfor onsdag denne uken legge frem forslag til 12 hovedprioriteringer for relanseringen av det indre marked. Hvis dette medfører styrkede grunnleggende rettigheter på sikt og mindre frø har vi tatt et stor skritt i riktig retning. Hvis sistnevnte svikter kan jeg i hvert fall streike for færre frø.

Gladnyheter verden rundt!

2011-04-09T11:35:00.000-07:00

EU har vært plaget av finanskrise og gjeldskrise i ganske lang tid nå. Først havnet Hellas på kjøret. Naturlig nok, de hadde ikke helt spilt med åpne kort om budsjettering og forbruk. Deretter krøp Irland til korset. Der var problemstilling litt annerledes sammensatt. Ikke minst fordi Irland faktisk måtte redde flere av egne finansinstitusjoner og det kostet flesk. Disse pengene måtte tas fra et sted og konsekvensen var økt offentlig gjeld. Det er denne gjelden Irlands innbyggere nå skal betale, på vegne av en finanssektor ute av styring, gjennom kutt i lønn og velferd. Jeg har stor forståelse for de som setter beinet ned for tiden. Den irske befolkningen valgte faktisk ny regjering på bakgrunn av dette for kort tid siden. Alle har nå ventet på at Portugal også skal kaste inn kortene. Noe de gjorde denne uken. Alle snakker om det naturlig nok. Men det som overrasker er hvor rakst gribbene kaster seg over neste offer. Dagen etter at Portugal spurte om krisehjelp hadde BBC en reportasje om Portugal, som handlet om alt annet enn landet det gjaldt. Saken om Portugal handlet om hvor lenge det var til Spania gikk nedenom og hjem. Gribbene venter ikke lenger på at offeret skal dø. Hvor vondt vil man seg selv og hva er strategien bak dette? Skal man tro økonomer og journalister er det beste som kan skje nå en fullstendig kollaps. Og en kollaps bør ikke være veldig langt unna. Visste du at Japans gjeld er på ca 200 prosent av landets BNP? Hellas sin gjeld er til sammenligning ”kun” ca 130 prosent. For ikke å snakke om USA som skylder den nette sum av 14 000 milliarder dollar. Trenger vel ikke minne om at verdens to største og viktigste økonomier lenge har vært disse to landene. Og de er ikke annet enn gjeldstynget. USA klarer for tiden ikke å bli enig om et budsjett en gang. Nei vi får sette vår lit til en effektiv kommunistisk økonomi som er i stand til å holde hjulene i gang. Et annet kjært og velkomment vårtegn dette året har vært den demokratiske utviklingen i flere arabiske land. Folket har reist seg og de mektige og eneveldige har falt. Helt til vi kom til Libya. Mannen er i følge reportasjer på BBC og CNN ekstremt forvirret og ikke helt oppdatert på hva som skjer i eget land. Vesten kastet seg inn i den libyske konflikten med bind for øynene. For det første er det ikke helt klart hvem disse motstanderne egentlig er. For det andre er det ikke mange klare alternativer til galimatias som sitter med makten (enten man liker det eller ei). Et flyforbud var riktig nok på sin plass. Men å bruke flyforbudet til å gå til angrep og aktivt bombe strategiske mål var et alvorlig feilskjær. Et flyforbud skal håndheves og de som forsøker å bryte det skal stanses. Her er det mange agendaer som skal oppfylles og de tilhører de vestlige politikerne og ingen andre. Er det grunn til å tro at disse agendaene er så noble? Man liker ikke å snakke om krig. Man er heller for fred, humanitær intervensjon og later som man driver krigslignende handlinger. Hva med å kalle en bombe for en bombe? Kriger og konflikter følger matematiske regler sies det og det lover ikke godt. I 1948 publiserte den engelske forskeren Lewis Fry Richardson en statistisk gjennomgang av tre hundre konflikter og kriger. Det han fant var at kriger og konflikter følger et fastlagt mønster. Krigens kaos var intet mer enn, til da, naturens ukjente gang. Konflikter med få tap av menneskeliv dominerer, men de følger en stadig oppadgående kurve som til slutt ender i enorme mennesketap i store konflikter. Han hevder dermed at verdenskriger ikke er uventede hendelser, men resultater av forutgående konflikter. Så vi kan rope hvor høyt vi vil om at vi ikke er i krig, vi er bare for fred, men vi bidrar til den statistiske opphoppingen av krig, konflikt og tap av menneskeliv. Det ”beste” har vi fortsatt igjen!

In Ugabugapest looking for trouble...

2011-04-08T12:38:00.000-07:00

Jeg har nå hatt den glede av å være uten telefon i over en uke. Noen vil kanskje si det er utenkelig og alle som har hørt det spør; "hvordan overlever du det?" Det er ikke spesielt vanskelig man er bare litt mindre tilgjengelig. De som kjenner meg og som har prøvd å ringe vil kanskje spørre seg hva er forskjellen? Men når det i tillegg ikke var internettilgang på jobb og hjemme i to dager da ble det til og med litt for mye frakobling for meg også. I dag ligger det en telefon i postsystemet i Europa på vei til undertegnede. Så jeg håper det er et direktiv på telefon i posten er lik garantert levering til rette vedkommende (det må i så tilfelle være det ukjente fjerde postdirektiv). Når vi snakker om direktiver så er EU et mekka for direktivnerder. For en del andre er det bare møkka. I Norge kan vi dele diskusjonen opp i mekka og møkka. Sistnevnte er mer utbredt i Norge (den norske EU-debatten kort oppsummert). Men den siste uka har det vært mange interessante direktiver for nevnte nerder. EU er som kjent for mest mulig fri flyt i alle kategorier. I den sammenheng skal det kjente direktivet gjennomsiktighetsdirektivet revideres. Det er tydeligvis slik at ting og tang, spesielt mennesker, ikke flyter nok. Et siste desperate forsøk på økt flyt er medisiner som bidrar til økt gjennomsiktighet i menneskekroppen (ja du har sett det på film). Utfordringen eller konflikten i saken ligger selvfølgelig på flyplassene hvor vi helst ikke skal kunne komme gjennom i det hele tatt. Et annet spennende direktiv er identifikasjon og registering av sauer og gjeiter. Det er et utbredt problem at disse skapningene bare dukker opp her og der og ingen vet hvem de er eller kommer fra. De har til og med begynt å ta jobbene våre, først og fremst i telebransjen. Det interessante i denne sammenheng oppstår i relasjon til en annen debatt i EU. Det diskuteres nå heftig det som kalles for novel food eller mat som er produsert av klonede dyr. En sau som allerede er identifisert og registrert er Dolly. Hva skjer med direktivet om identifikasjon når Dolly kommer i flere klin like versjoner? Den tenker jeg satt... Et tredje viktig direktiv er direktivet om vaksinasjon mot blåtunge. EUs politikere har sett seg lei på å bli blå på tunga når de drikker vin. Noe de gjør mye av i både Brussel og Strasbourg. Fra og med nå skal alle vaksineres mot dette grusomme og ganske avslørende fenomenet. Hvem vil vel gå på talerstolen etter lunsj når tunga er blå? Hadde blåtunge-fenomenet redusert talebehovet til italinere, spanjoler og franskmenn på europeiske møter hadde jeg gått for veto. Undertegnede skal representere konge, flagg og fagbevegelse på en gigantisk demontrasjon i Budapest i morgen. Jeg er jo fra Østfold og da blir anslaget demonstranter i hundretusner-kategorien eller telle med gaffel-prinsippet som det også kalles. Demonstrasjonen er bare en i rekken av et hav av arrangementer som fører mennesker gatelangs rundt hele Europa for tiden. Jeg mistenker at dette er et skjult ledd i en eller flere gåkampanjer. Ja du har kanskje fått en slik gåteller på jobb du også. Ja nå skal vi gå til Spania alle sammen ropes det engasjert fra høyere hold. På den annen side går vi for både gode og viktige saker. Så da slår vi vel to fluer i en smekk. Finnes det en bedre måte å representere Norge på enn å plassere, med stort engasjement, norsk gråstein i passende størrelse på strategiske steder i sentrum? (det siste var for øvrig en spøk hvis du ble redd). Det er ikke likt oss nordmenn å stille oss først i køen og rope høyest. Vi er litt diskre og forsiktige. Vi liker liksom ikke å stikke oss frem. Så da overlater vi til andre å kaste stein mens vi nikker anerkjennende i bakgrunn. Ingen av de ovenfor nevnte direktivene er funnet opp av undertegnede, derav linkene også. Et direktiv vi derimot fant på var harmonisering av helligdager i EU. Dette sendte vi sammen med andre saker i vårt ukentlige nyhetsbrev. Til våre glede fikk vi beskjed fra fire journalister i Aftenposten at de hadde diskuterte dette heftig helt til noen hadde tipset de om å sjekke datoen. Det er selvfølgelig ikke greit å lure folk til å misbruke arbeidstiden sin, men det ligger vel i aprilspøkens natur. Vi planlegger allerede nå nye aprilspøker og vil komme tilbake neste år med enda mer hardtslående oppdiktet EU-politikk.

Se opp for den radioaktive blindtarmen!

2011-04-03T08:47:00.000-07:00

Ukas to Euros spørsmål var hvor ligger Europas blindtarm? Nesten alle som hadde en facebook-konto var av den bestemte oppfatning at dette var Molde. I utgangspunktet ikke et dårlig svar. Men Europa er større enn Norge, selv om vi nordmenn ofte mister dette av syne når det går bra i en eller annen idrettsgren. Riktig svar er Brussel, i følge sentrale kilder.

Selvfølgelig snakker vi om en metafor. Det betyr at Brussel som by er et sted som finnes, men som veldig få egentlig legger merke til eller har noe behov for å reise til. Men når byen først gjør seg oppmerksom så får du fort et helvetes problem. Derav blindtarm metaforen. Nå skal det sies at denne metaforen ble noe videreutviklet under helgen, men det lar vi ligge for denne gang.

Som du sikkert skjønner så arrangerte frie faglige feriereiser i helgen en privat faglig politisk kongress med fokus på europeiske spørsmål, samt andre faglige utfordringer i Europas blindtarm. Det ble diskutert og forkastet mange politiske saker. Blant annet ble hundedirektivet belyst. Europas hunder skal harmoniseres og de skal transporteres i egne trillevogner. Norge vurderer veto mot direktivet da det på vestkanten har blitt vanlig for hunder å bruke sko, lue, skjerf og lommeur når de går tur. Andre aktuelle direktiver var banandirektivet, drinkdirektivet og livmordirektivet.

I debattene på kongresser oppstår det ofte minneverdige sitater som kommer til å skrive seg inn i historiebøkene og som kommer til å bli referert til utallige ganger de neste hundre årene. Denne kongressen var intet unntak. Her er et par utdrag fra kongressreferatet:

Dette stedet har en e......m kokk (sensurert av redaktør).

Den mannen kommer rett fra Fukushima.

Som seg hør og bør under en kongress ble delegasjonen tatt med på omvisning for å se på vertsbyens severdigheter. Pessaren skapte stor oppstandelse og gjentatte kommentarer under hele kongressen. Noen satt også igjen med en følelse av å ha blitt sendt på en fysisk straffeleir. For å kunne komme helt frem til blindtarmens høydepunkt, atomen, ble det tilbakelagt et skikkelig løp med innlagt forstoppelse. Atomen eller atomium som den heter er en expo-sak av meningsløse dimensjoner (se bilde). Resultatet etter ekspedisjonen var for enkelte desverre kroniske kramper i begge bein. Besøket i atomen ga derimot ledelsen anledning til å drikke vindusspylerveske i øverste etasje. De sier det blåser hardt på toppen, men jaggu vet de å kose seg der opp også.

Alt i alt, tross blod, svette og tårer, var det en vellykket kongress. Det var enstemmighet om å sette opp en oppfølger innen kort tid.

Selg bilen din, nå! Med vennlig hilsen byråkratiet

2011-03-31T00:27:00.000-07:00

(jeg gir opp!!!! Du får lese alt dette i en smørje!!!!) Siden sist har det skjedd mye, tror jeg. Jeg har den egenskapen at jeg fort kan glemme hva som skjedde i går. Dette skjer når jeg opplever noe jeg tror er ganske uviktig. Og da er det vel lov i rasjonalitetens navn å glemme ting. Hvis noe eller noen glemmes i denne sammenheng så var det ikke uforglemmelig... Det er ikke en fornærmelse men en oppfordring! Hele forrige uke var viet besøk fra Norge. LOs samferdselspolitiske utvalg og Fellesforbundet fra Moss var her. Dette fylte uka fra mandag til fredag med diverse besøk og foredrag. Blant annet den norske EU-delegasjonen, ESA, ETF, EU-parlamentet og SAS for å nevne noen. I parlamentet besøkte vi den danske MEPen Ole Christensen. Han er en populistisk sosialist. Ikke noe galt i det! Hvis du har skrudd hageslangen på fullt mens den har lagt på gresset så vet du hva som skjer. Det tar helt av og slangen går i alle retninger. Slik er det med populistene også; they are all over the place! De som var på besøk fikk oppleve en blanding av sommer og vår. Uteserveringen kom godt i gang. Men dette er Brussel og nå er det høst igjen. Synd for de som kommer til helgen på guttetur. Har hørt rykter om denne gutteturen, og ser frem til det med skrekkblandet fryd... Uansett blir det hyggelig å bli oppdatert på den faglig politiske situasjonen av Kristian, Ulf og Torbjørn! Forrige uke var det så mye besøk at jeg nøyet meg et par kvelder med å bare vise dem hvor restauranten lå for så å gå hjem. En kveldsløpetur i parken er ikke å forakte når det er skikkelig varmt på kvelden også. Ukas store EU-nyhet er kanskje Transport 2050. Den er ukas, om ikke årets, mest optimistiske også. Hele Europas transport som vi kjenner det i dag skal snus på hodet. Dette er selvfølgelig ikke billig. De tror det vil koste 1.5 trillioner Euro fra i dag og frem til 2030. Og da er det fremdeles 20 år igjen av planen. Sett i lys av finanskrisen og at landene i EU kollektivt kutter kanskje en tilsvarende sum penger, og det på kun fire år, er det vel litt optimistisk å tro at en tilsvarende sum blir brukt på vei, bane og luft. Men dette er liksom ikke nok. Et punkt i planen er at biler som bruker bensin og diesel skal forbys i byer etter 2050 (ingen dum ide selvfølgelig, sier undertegnede som sverger til tog, sykkel og bein). Først skal de godkjenne bilen din så må du kvitte deg med den... Regler er ikke bare til for å følges, de skal lages også! I serien severdigheter i Brussel har jeg funnet et par skikkelige godbiter (dette må selvfølgelig leses med et snev av ironi). Den ene kalles for Sexy Cat. Hvis du klarer å gjette hvem som kalles det kan du vinne en EU-paraply. Send ditt svar på engelsk til press.president@consilium.europa.eu (huske å spør etter EU-paraplyen) Hva den andre heter vet jeg ikke. Men du kan sikkert spørre om det i samme e-post. Nevnte jeg at paraplyen var blå? Sikkert kjedelig hvis du sosialist. Men kanskje ikke så viktig om du er en populistisk sosialist?

Advokater på ville veier

2011-03-18T13:04:00.000-07:00

For å rekapitulere noe siden det er over en uke siden sist jeg rablet ned noe. Forrige helg skulle tilbringes på toget og i bil. Planen var Ostende på lørdag sammen med to venner fra blant annet ITUC og en fra Amsterdam. Dette var ventet å medføre noe drama. Det hele startet med en uenighet om hvor man skulle. En ville til Ostende, en ville til Brugge og en ville blidgjøre de to andre. Dette var jo ikke et spesielt godt utgangspunkt for husfred. Noe som medførte at undertegnede ble ansett som verdig dommer i saken. Noe jeg selvfølgelig ikke ville være eller tok ansvar for å være. Resultatet ble lørdag og søndag i Brugge for undertegnede. Men begge dagene var preget av hyggelig selskap. Turen innom Gent på lørdag på vei hjem fra Brugge kunne vi ha spart oss for. Ytterligere kommentarer er ikke forsvarlig.

Uken som gikk skulle i hovedsak tilbringes sammen med en drøss advokater fra LO og Fagforbundet. De kom først til Brussel for en gjennomgang hos ESA, den norske EU delegasjonen og EUs DG for sysselsetting. Sjefen for DG ga både merkelige og kanskje interessante svar. Jeg kunne ikke unngå å spørre om hvordan den sosiale dimensjonen skulle ivaretas i forbindelse med single market act. Sjefen var tydelig på at traktaten ikke ville bli åpnet for revisjon i dette spørsmålet, noe fagbevegelsen har ønsket med sitt forslag om en sosial fremskritts klausul. Han var også diffus på direktivet om utstasjonering. Men understreket at dette vil tas opp til høsten. Det han derimot mellom ordene sa var at det vil komme noe på dette men at vi må være tålmodige. Altså en gylden middelvei, hvis noe slikt finnes i juridisk sammenheng. Men for å helle kaldt blod i dere optimister der ute så hører det med til virkeligheten at de noe over 30 DG krangler seg i mellom om prioriteringer og virkemidler. Noe jeg regner med er vanlig i en hvilken som helst regjering i hvilket som helst land. Om DG sysselsetting vinner frem med sine innspill er usikkert.

Deretter skulle turen med advokater gå videre til Luxemburg med besøk i både EU og EFTA domstolene. Undertegnede hadde dermed gleden av å kjøre minibuss med åtte mennesker fra Brussel til Luxemburg og videre til Trier i Tyskland. Noe jeg må si gikk veldig bra. Kjøringen i Brussel var selvfølgelig det mest spenning knyttet til. Nada problema! Trier er for øvrig fødebyen til Karl Marx for de som allerede har begynt å glemme den kommunistiske indoktrineringen fra egen barndom.

Har i disse dager fullført kjøpene av flybilletter og hotell til New York. Siden min søster fyller atten år i 2011 har jeg lovet henne en tur til denne fantastiske byen. Vi reiser i september kort tid etter ti års markeringen av 11. september. Hotellet ligger i Chinatown og kan tilby skikkelig storbyopplevelse med tog og biltrafikk døgnet rundt rett ved siden av hodeputene.

Helgen skal brukes til å lade batteriene. Batteriene i veggklokka er tomme, den nye pcen har et tomt batteri og telefonen er snart tom for strøm. Også er det snart duket for storbesøk noe som betyr at batteriene bør være fulle. Neste uke preges av nye besøk. LOs samferdselspolitiske utvalg er her fra mandag til onsdag. De avløses av Fellesforbundet i Moss fra onsdag til fredag. Noen som sa middager på løpende bånd? Hvis dette innlegget har skrivefeil skyldes det en ny pc. Denne moderne gjenstanden har fransk tastatur med mulighet for norsk oppsett uten korrektur i noen programmer. Samtidig er både bokstavene m, a, å, ø, q og æ plassert et annet sted og w og z har byttet plass. Enten er det noen som ler veldig godt et eller annet sted i verden eller så sitter de fullstendig upåvirket av sin totale uvitenhet. Og jeg som hadde tenkt til å bli forfatter.

Belgia bringer gamle minner til overflaten. Noen som husker Sandra Kim? Hun vant MGP for Belgia i 1986. Og jeg ble umiddelbart forelsket! Ja hvem var ikke det, ikke du sier du? Sjekk sangen på Youtube (sjekk også tidenes solo av keyboard-mannen ca midt i): http://www.youtube.com/watch?v=chWaLZ1PA4U

På happy camp i EU

2011-03-11T10:52:00.000-08:00

Uken er over og helgen tar over. Men om det blir noe roligere er vanskelig å spå. Som nevnt kom Magne og Ida fra IRA på besøk fra onsdag til fredag. Det var ganske utradisjonelle navn for medlemmer i den irske motstandsbevegelsen tenker kanskje du. Selv om Irland ufrivillig er mye i sentrum i EU for tiden handler dette ikke om motstandsbevegelser. Magne og Ida er frontsoldater fra sannhetsavdelingen. Ofte kalt informasjons- og rådgivningsavdelingen. Dette var et usedvanlig hyggelig besøk, om jeg må si det selv.

Formålet med besøket var å videreutvikle informasjonsstrategien til Brusselkontoret. Noe vi fikk fullført og venter i spenning på å få satt ut i livet. Siden ”lille larve aldri mett” var med på tur innebar dette også at kveldene ble brukt til å besøke enkelte restauranter med påfølgende samtaler og quizer. Ida endte opp med minuspoeng på LO-ansatt quizen til Magne og undertegnede. Nei ikke alle kan jo vite at Ståle leder org…

Samtalene på kveldene bar preg av å meisle ut fremtiden til sosialdemokratiet (fikk beskjed av Magne å skrive dette). Dette innebar blant annet at sleipe ledere ble identifisert og analysert. Det viste seg at det fantes opptil flere knøler der ute. I denne sammenheng ble også happy camp belyst. Happy camp er noe man sendes på når man oppfattes som svært lite konform i et eller flere temaer. Formålet er å sette en person i stand til å kunne stå oppreist og smile samtidig som han eller hun formidler et budskap som bryter fullstendig med alle personlige prinsipper. Ved første øyekast virker dette som et solid og veldig undervurdert virkemiddel.

Årsaken til min vurdering om helgen blir rolig eller ikke baserer seg på planlagte aktiviteter. Lørdag bærer det til Ostend sammen med Nadia, Claudia og Dima. Byen ligger ved den belgiske kysten og har slike moloer som går langt ut i havet, som man ofte ser på tv. På vei tilbake er det kveldsstopp i Gent. Jeg er vel en form for samtalemoderator på denne turen. For vanligvis er det mye drama, i følge ryktene. Søndag bærer det til Brugge sammen med Geir og hans nabo som også er norsk. Geir er Fagforbundets mann i Brussel. Her forventer jeg ikke noe drama! Men derimot grundige diskusjoner om EU og den rettslige tilstand (Geir er en engasjert advokat).

I føljetongen steder hvor folk drikker øl og Magne julebrus så vises frem det koselige stedet A la morte subit. A la mort subit brygger også egen øl som heter Gueuze. Den smaker akkurat det den ligner på... Den serveres varm og har en sur og søt smak.

A la mort subit betyr den plutselige død. Selv om navnet har sin egen historie er det lite som minner om en plutselig død dagen derpå. Den er lang og vondt!

Belgisk øl, sol og finanskrise

2011-03-08T09:28:00.000-08:00

Til å begynne med vil jeg oppsummere kort forrige uke i forhold til enkelte ting som ikke har hvert nevnt. Jeg glemte at statsvitenskap fra UiO var på besøk på fredag. Nærmere 50 studenter var å hørte på LOs budskap. Trenger vi så mange statsvitere? Budskapet var som alltid at selv om våren har kommet til Brussel var det mørke skyer over Europa... Ja vi snakker om finanskrise og economic governance. Det er jo det som er hot for tiden.

Søndag var det kino sammen med Nadia og en kollega av henne. Sistnevnte ble da ikke med siden vi kom for sent og kinokøen i Belgia minner om kinokøene i Norge på 80-tallet eller noe. Kjempe lang kø og ingen setereservasjoner. Altså fritt frem som det var i Norge for mange år siden. Enden på visa ble en helt annen film enn planlagt og en deltager mindre. Filmen derimot! Largo Winch 2 var ikke mye å skryte av. Det sammen med 85 prosent fransk tale, 100 prosent nederlandsk teksting, 10 prosent burmesisk og 5 prosent engelsk (takket være Sharon Stone) trakk total opplevelsen ned. Sharon virket også å være "over the hill" i denne filmen. Filmen var rett og slett ikke spesielt god.

Denne uken skjer det også mye. Det er sentral styremøte i DEFS og mange saker skal behandles. DEFS skal vedta sitt standpunkt i forhold til arbeidstidsdirektivet. Vi har muligheten til å forhandle med arbeidsgiverne om dette. Men vi er enige på svært få punkter. Så forslag til vedtak er at hvis vi ikke får gjennomslag for enkelte grunnleggende endringer så vil vi ikke delta i forhandlingene. Blant annet krever vi fjerning av opt-out fra 48 timers regelen. I dag har 16 av 27 land opt-out og da er det liten vits med direktiv på arbeidstid. Et annet aktuelt tema er det nok FGTB i Belgia som har bidratt til. De snakker om aksjoner og streik i forbindelse med EU-toppmøte 24. mars. Intensjonen er å stenge Brussel og på den måten sørge for at møtet ikke blir noe av. Hva som blir ut av dette er det ikke lett å si. Men slik mediene fremstiller FGTB sitt opplegg virker det vel til å være på grensen til hva som er lov å gjøre.

Har skrevet et lengre stykke på økonomisk styring hvor det også er link til sak om mulig aksjoner i Brussel (igjen!). De ansatte på metroen streiket på fredagen også. Og det var bare to uker siden sist. Kolla lenkan: http://www.lo.no/u/Brussel/EU-kampen-om-den-okonomiske-styringen-/?t=604

Når vi snakker om aksjoner. På lørdag når jeg kom hjem etter å ha spist middag i byen så var alle gatehjørner rundt der jeg bor i lang omkrets fulle av vanlig politi og spesialpoliti. Sistnevnte med amerikansk fotball utstyr. Hundre meter fra der jeg bor var det derimot stappfullt av politi, politibiler og busser og demonstranter. Vet ikke hva de holdt på med, men de holdt på til kl 02 på natten. Og det hørtes mest ut som en afrikansk musikkfestival.

I dag er det 08. mars og jeg var utsendt LO mann for å delta på en likestillingskonferanse. I kjent stil ble jeg ganske ensom mann i forsamlingen når det var 08. mars og likestilling på dagsorden. Temaet var likestilling lønner seg og da med spesielt fokus på EEA grants. Altså EØS-midlene fra blant annet norge og de prosjektene de skaper i de 15 mottakerlandene i EU. Den første kvinnelige presidenten i et øst-europeisk land (Latvia) var blant innlederne (Vaira Freiberga). Først syntes jeg hun lignet på Thatcher. Men hun holdt et meget godt innlegg om likestilling og hun hadde forsamlingen i sin hule hånd som det heter.

I morgen kommer to kolleger fra Oslo og regner med at samtalene om hjemmeside og nyhetsbrev kommer til å gå hardt for seg... Det er altså to fra INRA (informasjonsavdelingen) som kommer. Og her i Brussel har vi meninger om slikt.

Tenkte jeg for en gangs skyld skulle benytte et bilde som det ga grunnlag for et hyggelig budskap om Brussel.

Belgia har mye godt øl! (kanskje ikke nødvendigvis de som er avbildet...)

Og det hender vi drikker den på Che Habana... Dette er egentlig en turistfelle tror jeg. Men det er hyggelig med live cubansk musikk hver kveld. Til tross for at det er en turistfelle så tar vi med folk dit stadig vekk.

KK (men ikke Kvinner og Klær)

2011-03-04T13:51:00.001-08:00

Som nevnt tidligere har de to siste dagene bestått av møte i EFTA KK. Dette må kanskje forklares nærmere. EFTA er en frihandelsorganisasjon hvor Norge, Sveits, Island og Liechtenstein er medlemmer. EFTA forhandler frem og forvalter frihandelsavtaler for medlemslandene. EØS-avtalen er en frihandelsavtale mellom Norge, Island og Liechtenstein og EU. EFTA ”forvalter” EØS-avtalen på vegne av medlemmene. EFTA KK er da forkortelsen for konsultative komité. Der er partene i arbeidslivet fra EFTA-landene medlemmer. Så er det en parlamentarikerkomité. Der er medlemmene representantene fra EFTA-landenes parlamenter og EUs parlament. Så er det egen konsultativ komité og parlamentarikerkomité for EØS. Er du med? Kanskje ikke rart hvis du ikke er med, for dette kan vel sies å være for spesielt interesserte.

Dette møtet var også det årlige møtet hvor ambassadørene fra EFTA-landene deltok og redegjorde for landenes offisielle standpunkter på forskjellige EFTA/EØS temaer. Ellers var det spesielt fokus på single market act. Denne planen går nå sin gang i EU og ble i dag behandlet i EESC (Altså EUs motstykke til EFTA KK). Vi var med som gjester under behandlingen i deres møte. EFTA KK skal i sitt mai møte lage en felles resolusjon på single market act. EFTAs generalsekretær redegjorde for prosessen for flere frihandelsavtaler som EFTA arbeider med på vegne av medlemslandene. Her kan det nevnes at forhandlinger med Hong Kong/Kina, India og Indonesia er enten i gang eller kommer i gang snart. Det er også planer om forhandlinger med de resterende Balkan-statene, Vietnam og Sentral-Amerika. Russland, Kasakhstan og Hviterussland er andre partnere. Sistnevnte er derimot ganske avhengig av den politiske situasjon i landet.

Ellers er det artig å registrere at hjemlandet plukker opp saker som vi publiserer. Denne saken om siste utvikling i EU om økonomiske reguleringer plukket Fri Fagbevegelse opp. Her er link til begge sakene:
http://www.lo.no/u/Brussel/Finanskrisen-Fagbevegelsen-onsker-folkeavstemning/?t=604

http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5515760.ece

Denne saken om økodesigndirektivet ble plukket opp av Aftenposten:
http://www.lo.no/u/Brussel/Ikke-ror-varmtvannsbeholderen-min/?t=604

http://www.aftenposten.no/bolig/boligokonomi/article4045136.ece

Da er det helg igjen og da er det på tide med fransk og løping… Noen vil vel beskylde meg for å skryte hvis jeg skrev dette igjen. Men alle gode intensjoner finnes på fredag. I morgen blir det en utforskende gå tur i litt ukjente områder i Brussel. Nadia, Claudia og undertegnede skal sjekke ut parker og kafeer. Etter et par glass med noe i har jeg blitt lovet at vi skal snakke fransk, noe jeg tviler på det blir noe særlig vettug ut av. Men det er lov til å prøve… (vi kan kanskje sitte å telle høyt). Søndag er planen å se kongens tale eller hva den nå hette for noe.

Ja de elsker denne figuren. Noen ganger i året så tar de seg bryet å kle gutten ut i forskjellige antrekk. Jeg syns nå ikke det gjør saken verken bedre eller meningsfylt.

Snart kongress...

2011-03-02T09:10:00.000-08:00

Dagene går virkelig unna her nede i EU-jungelen. Som jeg har nevnt tidligere var det i dag et møte for national officers. Her ble to ting diskutert. Det som sto på dagsorden var the single market act. Her ble det gjennomgått siste hendelser i de aktuelle komiteene til parlamentet som skal behandle planen. EMPL har behandlet den og de kom til enighet om planen, men forslag om en sosial fremskritts klausul og revidering av utstasjoneringsdirektivet ble det ikke flertall for. I IMCO, som hadde møte denne uken, var det noe mer komplisert. Her har komiteen delt seg i tre og det foreligger masse forslag. Resulatet fra denne behandlingen er unnå ukjent, i hvert fall for meg.

Det som også ble et hot tema på dagens møte og som ikke sto på dagsorden var skatt på finansielle tjenester. Dette resulterte i en rotete og svært detaljert diskusjon om prosess. Det skal behandles en rapport om kort tid. Forslagsfristen til denne rapporten gikk ut i dag kl 12.00. Og det store spørsmålet var om noen hadde tatt med forslag om skatt på finansielle tjenester. Og hva som skjer fremover hvis dette ikke var gjort. Det har også vist seg å bli en splittelse mellom sosialistene og de grønne i denne prosessen. Ingen var sikre på noe som helst før et møte i dag kl 16.00 med noen MEPere (altså Members of the European Parliament).

Det var i dag også en og annen interessant sak på nett. Disse har vi selvfølgelig lagt ut:

Norge redder svensk ungdom fra arbeidsløshet:

http://www.lo.no/u/Brussel/Norge-er-losningen-for-svensk-ungdom/?t=604

England truer med boikott av Europadomstolen:

http://www.lo.no/u/Brussel/Jagland-advarer-mot-domstolsboikott/?t=604

ESA godkjente den norske kraftgarantiordningen:

http://www.lo.no/u/Brussel/Gront-lys-for-kraftgarantiordningen/?t=604

Har via Kristian (sjefskollega) avtalt en helg, hvor den ikke ukjente troikaen Kristian, Torbjørn og Ulf, skal ankomme Brussel. Det betyr at det mest sannsynlig er dukket for det som kalles for en faglig politisk kongress i nær fremtid. Hva som er dagsorden og hva som blir resulatet er ukjent. Men for de som kjenner konseptet vet at dette ikke er uten konsekvenser. Mange forslag har kommet på bordet etter slike kongresser (bare spør ansatte som har jobbet på org). Om man synes de er noe å gå videre med avhenger ofte om man har vært med på å utforme innholdet...

Dagens bilde er av noe som kalles for en sprout. Den avbildede under må da sikkert anses som take away sprout... Dette er visst nok noe veldig godt her i Brussel. For de som kjenner meg vet at dette vet jeg ingenting om.

Sprouts er vel mest sannsynlig ikke noe mer spennende enn rosenkål. Stay tuned for more food critics!

Jeg hadde selvfølgelig vært like skuffet hadde jeg blitt servert det samme!

En ny uke venter i spenning

2011-02-28T08:30:00.000-08:00

Etter en usedvanlig slitsom helg var det greit å komme seg på kontoret igjen. Bare for å oppklare det med en gang; alle gode intensjoner om fransk og løpeturer ble gjort til skamme. Lørdag gikk med til jobb på formiddagen og en omfattende barrunde til langt ut på natten. Søndag ble dermed benyttet til å passe på at sofaen ikke følte seg ensom. "Straffen" for dette er selvfølgelig fransk og løping hver dag denne uken...

I dag vedtok Rådet pasientdirektivet. Måtte dermed skyndte meg å legge ut en sak og deretter kvitre om saken. Hvis du er i overkant av interessert kan du lese Rådets vedtak her:
http://www.consilium.europa.eu//uedocs/cms_data/docs/pressdata/en/lsa/119514.pdf

Eller lese et par korte utdrag om saken her:
http://www.lo.no/u/Brussel/Pasientdirektivet-ble-vedtatt/?t=604

Denne uken har den vanlige mengden med møter. I morgen er det møte i Europaseksjonen på jobb, noe vi fra Brussel deltar på via telefon. Dagen etter er det møte i en gruppe for national officers. Dette arrangerer DEFS for alle medlemsorganisasjoner som har ansatte utstasjonert i Brussel. Torsdag og fredag er det møte i EFTA KK som det kalles. Her møtes partene i arbeidslivet sammen med EFTA om aktuelle EØS saker (for å gi en kortversjon). Fredag skal jeg også ha et foredrag for en stor gruppe studenter, statsvitenskap, fra UiO. Da blir det den sedvanlige faglige politiske situasjonen.

Ellers arbeider jeg med en større utredning om offentlig sektor i Europa. Her er det snakk om både finanskrise og aktuelle EU-direktiver. Hvis noen har innspill og ideer til hva en slik utredning bør inneholde så er jeg i demokratiets ånd åpen for det.

I serien av bilder fra Brussel kunne jeg ikke unngå å legge til dette. Ikke fordi det ligger noen få hundre meter fra hvor jeg bor men fordi det minner meg om fantastisk tv-serie. Det er selvfølgelig EU-kommisjonen eller Berlaymontbygningen som det også er kjent som.

Sett ovenfra ligner bygningen på en Cylon Basestar, uten sammenligning for øvrig. Cylons var menneskenes fiende i tv-serien Battlestar Galactica, som dessverre bare har fire sesonger å vise til. Denne tv-serien har også den flotteste kvinnen i en tv-serie noensinne på rollelisten. Snakker selvfølgelig om Caprica-six.

Følg med for tips om flere direktiver og tv-serier...

En lørdag i EUs hovedstad

2011-02-26T12:01:00.000-08:00

Til tross for en etterlengtet helg etter en hektisk uke så var det noe arbeid i dag også. Hadde avtale med AUF i Hordaland som var på besøk i byen. Jeg tok dermed fem sulte AUFere med på lunsj og fortalte litt om hva LO driver med i denne byen og hva som er aktuelt for tiden. Aktuelle spørsmål er selvfølgelig finanskrisen og alt den medfører seg. Krisepakker, kutt i budsjetter, innblanding i nasjonale lønnsforhandlinger, konkurranseevnepakker fra ivrige EU-medlemmer, bare for å nevne noe.

Når jeg først er inne på finanskrisen får jeg lyst til å minne om rekkefølgen i ting. Det er i dag et bilde, som passer høyresiden veldig bra, om at finanskrisen handler om høy offentlig gjeld og et usunt og for høyt offentlig aktivitetsnivå. Dette er selvfølgelig mange land nå ute etter å gjøre noe med. Det skal dermed kuttes i offentlige budsjetter. England skal kutte 83 milliarder pund på fire år. Noe som betyr at statsbudsjettet barberes med 14 prosent om fire år. Totalt vil 500 000 offentlig ansatte miste jobben sin. Hva er så rekkefølgen? 15. september 2008 gikk Lehman Brothers i USA under som et resultat av uvettig spekulasjon. Dette skapte globale bølger. Mange land måtte derfor kaste inn penger for å redde egne finansinstitusjoner. Disse pengene måtte selvfølgelig komme fra et sted. Ikke alle kan bare trykke opp nye penger som USA. Denne redningsaksjonen bidro sterkt til økt offentlig gjeld. EU landene brukte midler som tilsvarte 39 prosent av EUs BNP på å redde egne banker. England er et interessant eksempel. De har offesielt ca 58 prosent gjeld ift BNP. Hvis man tar med pengene de brukte for å redde to nasjonale banker så er landets gjeld på ca 157 prosent ift BNP (noe som er mye høyere enn Hellas sin gjeld). Men den konservative regjeringen liker ikke å snakke så høyt om akkurat dette. Flere konservative regjeringer i EU bruker nå finanskrisen som et ideologisk virkemiddel i kampen mot velferdsstaten. Man kan ikke være for velferdsstaten og samtidig kutte i velferdsordninger. De skylder på finanskrisen, og unnlater å minne om hvem som skapte den, for så å kutte i tråd med deres ideologiske overbevisning. Men folket glemmer ikke så lett. På Island stemte folket mot nedbetalingsplanen Island og Nederland og England hadde forhandlet frem. I dag stemmer det irske folk frem en ny regjering. Ingen vil betale regningen til finansnæringen. Personlig synes jeg at folket skal slippe å betale regningen. Det er på tide at en indirekte subsidiert næring bidrar til fellesskapet og blir underlagt reguleringer som hindrer fremtidige kriser.

Jeg skrev en artikkel om England og finanskrisen som kan leses her:
http://www.lo.no/u/Brussel/Storbritannia-over-i-hoyrefila/?c=121&a=true&theme=0&from=0

Jeg tenkte jeg skulle legge inn et bilde som symboliserte Brussel og søkte på kvasir. Da kom dette bildet opp.

Ganske åpenbart hvorfor det. Her følger et fakstisk bilde fra Brussel. Dette må være verdens mest udugelige turistmål. Janneke er derimot mye kulere!

Og for de av dere som ikke skjønte hva de to bildene hadde tilfelles; det kommer vann ut av begge. Vann er for øvrig favoritthobbyn til Brussel. Det regner i dag også.

Resten av helgen skal brukes til å pugge fransk, slappe av og kanskje trene hvis himmelen tillater det. Ça y est. À bientôt!

I Brussel er det...

2011-02-25T09:37:00.000-08:00

Tenkte jeg skulle prøve noe nytt. Derfor blir det en blanding av jobb og privat, mest av det først nevnte. Uken på jobb har vært både hektisk og preget av lange dager. Slik blir det med masse besøk hele uken. Besøk fra Norge er hyggelig. Men er noe overrasket over hvor mye norsk jeg må snakke som bosatt i et annet land. Alle man snakker med og treffer er jo fra Norge :)

På mandag kom Are og Ragner fra EL & IT som var på en høring kommisjonen holdt om jobbkort i EØS. De er selvfølgelig opptatt av hvilke kriterier som skal ligge til grunn når utdanninger og yrker skal harmoniseres på tvers av landegrensene. Mandagskveld var det middag med de norske kollegene. Dagen etterpå var det møte med utdanningsråden på den norske EU-delegasjonen hvor vi fikk oppdatert hverandre på både PQF og EQF som det forkortes til.

Høringer finner dere her. Her ligger det linker til presentasjoner som ble holdt av innlederne også.

http://ec.europa.eu/internal_market/consultations/2011/professional_qualifications_en.htm

Onsdag kom LO stat på besøk. De var åtte personer. Programmet innebar besøk til den norske EU-delegasjonen med fokus på offentlig anskaffelser, sosiale tjenester av allmenn interesse og pasientdirektivet. Deretter var det EFTA og Europa-2020 og EPSU med den europeiske sosial dialogen for statsansatte. Det var ikke til å unngå middag både onsdag og torsdag også :)

Ble liten tid til kontoret selvfølgelig. Men fikk sneket inn noen nettsaker og et nyhetsbrev på fredag. Her er et par av sakene fra uken som gikk:

EU: stress i arbeidslivet er kostbart
http://www.lo.no/u/Brussel/Avtalen-om-stress-er-evaluert-/?t=604

Europeisk demonstrasjonsdag 09. april
http://www.lo.no/u/Brussel/Europeisk-demonstrasjonsdag-09-april-i-Budapest/?t=604

Kommissær Andors tale om fri flyt av arbeidstakere
http://www.lo.no/u/Brussel/Kommissar-Andors-tale-om-fri-flyt-av-arbeidstakere/?t=604

Også har vi fått rotet oss til å bli aktive på twitterkontoen til Brusselkontoret. Så nå skal vi herje der også.

Helgen skal brukes til fransk, trening, tv-titting og ellers bare ta det med ro. Usikker på om jeg får inn VM i Oslo på tv her. Men skal gjøre et forsøk.

I Brussel er det hektisk og varmt! Savner ikke snø nei! Au revoir!

Hvilken vei velger vi?

2010-12-17T05:22:00.000-08:00

Dette er et viktig internasjonalt og nasjonalt spørsmål i dagens politiske situasjon. Det er også skremmende å tenke på hva som kan være alternativene. Det mest skremmende utfallet har tydelige sammenlingbare historiske sider.

Verden preges av finanskrisen. De forskjellige landene rammes forskjellig og de velger relativt forskjellige veier ut av krisen. Men felles for mange land er at de velger å kutte i offentlige budsjetter. Og det i størrelsesordener vi aldri har sett maken til. Dette er på mange måter den "enkleste" men også kanskje den farligste veien ut av krisen.

For det første trenger vi å holde etterspørselen oppe og vi trenger å stimulere til ny og økt aktivitet. Å kutte oss bort fra denne veien kan vise seg å være den minst smarte løsningen. Irland er et av de landene som sliter mest i dag. Som en konsekvens av innføringen av EUROen fikk de også kunstig lav rente. Dette "finansierte" en boligboble i Irland som måtte sprekke. De har også en av verdens laveste bedriftsbeskatninger. Den lave beskatningen har selvfølgelig medført at mange store internasjonale selskaper har valgt Dublin som base for sitt hovedkontor. Men med den lave beskatningen har de også valgt bort inntekter. Inntekter som kunne finansiert viktige offentlige tjenester eller nedbetalt gjeld. Irland har også valgt å kutte dramatisk i offentlige budsjetter og de skal øke beskatningen. Men de tør selvfølgelig ikke øke bedriftsbeskatningen i frykt for at de store selskapene skal flagge ut til andre land. Så de som skal betale den økte skatten blir arbeidstakerne i Irland, sammen med de som mottar offentlig støtte, som nå også skal reduseres.

Hvilket veivalg er det nå jeg er redd for? I en situasjon med økende arbeidsledighet og dårligere økonomi skapes det lett uro hos folk flest. Uroen vil forsterkes ytterligere hvis folk i tillegg opplever at staten ikke lenger tar vare på oss når vi trenger det som mest. Vi ser samtidig med denne utviklingen at det stadig kommer politiske og populistiske angrep på utvalgte grupper av mennesker. Sarkozy i Frankrike sine angrep på Romafolket er et ferskt eksempel. Det er heller ingen tvil om at hele den muslimske befolkning i mange land har opplevd økt stigmatisering, flere overgrep og økt trakassering etter 2001. Det franske eksemplet er også i tråd med en trend hvor stadig flere vanlige, og ikke lenger kun høyreekstreme, politiske partier konkurrerer om å være tøffest på innvandring og mot innvandrere generelt.

Det finnes nok av eksempler som bygger opp under denne jakten på skyldige eller felles ytre fiender. I Tyskland ga Thilo Sarrazin ut boken "Germany does away with itself". Hvor han blant annet bruker "fakta", som han kaller det, som viser at mindre utviklede kvinner, for eksempel muslimske, får flere barn enn kvinner som er mer oppegående. Boken selger godt i Tyskland og budskapet er at landet vil gå nedenom og hjem hvis det ikke gjøres noe snart. Jean-Pierre Chevènement kommer snart med noe tilsvarende i boken "Is France Finished?".

Veivalget som vi står ovenfor burde være klart og enkelt hvis vi ser tilbake i historien og lærer av tidligere feil. Ansvaret for veivelget ligger på oss som velgere og politikerne. Politikerne har et betydelig ansvar for å ikke stigmatisere og legge skylden på utvalgte grupper av mennesker. Vi som velgere kan ikke la oss lure av enkle og populistiske løsninger.

Når regelbrudd lønner seg

2010-12-15T09:26:00.000-08:00

USA har forgjeves den siste tiden forsøkt å skape grobunn for forhandlinger og på sikt en fredsavtale mellom Israel og Palestina. Ved siste korsvei har en av de største utfordringene vært Israels bygging på okkupert land. Etter at den midlertidige byggestansen gikk ut og bosetterne på nytt satte spadene i jorden har fredssamtalene fått seg en alvorlig knekk.

Innad i Israel er det de siste årene vært en betydelig forskyvning i mer radikal politisk retning. Kanskje best representert med Avigdor Lieberman som landets utenriksminister. Dette gjør det selvfølgelig vanskelig for hvilken som helst israelsk statsminister å inngå reelle og kostbare politiske avtaler med motparten.

USAs siste ganske desperate og meningsløse forsøk på å få Israel på banen igjen er langt fra spesielt smart. For at Israel skal ta til vett og kun midlertidig stanse byggingen på okkupert land og på den måten oppmuntre palestinerne til å delta i nye samtaler så har USA lovet Israel følgende: 20 nye fly av F-35 og at USA skal nedsette veto i FNs sikkerhetsråd mot alle forslag som lukter av motstand mot israels politikk. For det første er det hårreisende å love bort veto i et slikt organ. Dette undergraver alt seriøs politisk arbeid som gjøres i FN. For det andre er det med på å legitimtere internasjonale lovbrudd. Isreal bygger på okkupert land. Dette er i strid med Geneve-konvensjonen. For at de skal stoppe med dette lovbruddet så skal de få gaver verdt milliarder av kroner. USA kan kanskje se på paradokset i dette før de lurer på hvorfor det ikke blir noen fred mellom Israel og Palestina.

Syk av Norge?

2010-11-24T01:11:00.000-08:00

Om man kan bli syk av Norge kan nok diskuteres. I hvert fall mener verdens rikeste nordmann, John Fredriksen, at han blir det. Når man sier verdens rikeste nordmann er det fordi han ikke lenger bor i Norge. Men har flagget ut på alle mulige måter og områder.

Når man leser alle de oppslag Fredriksen får i mediene er det vanskelig å få sympati for mannen. Når man er så rik er det mye som tyder på at man har det ganske bra. Vi vet at ressurssterke har bedre helse og lever lenger. I hvert fall så gjør man det i Norge. Så hvis det skorter på helsa er det bare å flytte tilbake.

Å si at man blir syk av Norge er kanskje ikke et spesielt godt ordvalg. For det kan hende han har et poeng. Han hevder det er for mye frem og tilbake i forhold til rammevilkår og politiske beslutninger når det gjelder næringsdrift. Dette er i så fall en utfordring for det samlede politiske miljøet. Men hvis man skal tolke hvordan mediene fremstiller Fredriksen og hans støttespillere kan dette fort være enda et område hvor en sta og umettelig milliardær syter over fordi man faktisk må bidra med midler til finansiering av fellesskapet. Men jeg velger i denne omgang å tro at det kanskje er et poeng i at det er noe vinglete.

Så var det i gang igjen!

2010-11-23T00:42:00.000-08:00

Finanskrisen slo innover de aller fleste land for knappe to år siden. Også for Norge selv om det hos oss har gått noe bedre. Millioner på verdens basis har blitt arbeidsledige og mange har fått redusert økonomi og velferd. Nettopp som en konsekvens av finanskrisen skapt av en usunn og lite bærekraftig finansnæring. Jaget etter økt inntjening og spekulasjoner i hvordan man kan presse enda en krone ut av alle slags ordninger, fornuftige som idiotiske, førte oss i uføre.

Det burde ikke være for mye forlangt at en finanskrise som dette hadde ført til visse konsekvenser gjennom bedre reguleringer av markeder og tjenester, spesielt i finansnæringen. Det har også vært snakket mye om å regulere bonuser og lønninger. Men Klassekampen kan i dag vise til tall som forteller oss at finansnæringen er tilbake der de var før krisen. Det har til og med tatt inn det tapte etter to år med stillstand i bonuser. Dette var arbeidsmåten som var med på å sette arbeidsplasser, familier og pensjonsordninger på spill. En slik måte å organisere arbeidet på fører til økt spekulasjon og usunn kreativitet. Her finner man kjernen til den såkalte boligboblen som sprak. Dette betyr kun en ting og det er at vi har lært fint lite og vi har gjort altfor få og for svake grep for å hindre at noe slikt skal skje igjen.

Rike som vil bidra til felleskapet

2010-11-22T02:12:00.000-08:00

Warren Buffett, en av USAs ganske mange milliarderær, sier tydelig i fra. Han vil betale mer i skatt. - De rike vil alltid si: gi oss mer penger, så vil vi bruke mer og det vil drysse på resten av dere. Men det har ikke fungert de siste ti årene, og jeg håper befolkningen i USA får med seg det, sier Buffett.

Hans budskap er interessant av mange årsaker. Det er slik at høyresiden i politikken hele tiden har sagt at hvis vi senker skattene så vil aktiviteten øke og alle vil få det langt bedre enn i dag. Men få steder i den vestlige verden er det større forskjeller mellom topp og bunn i samfunnet enn det er i USA. Der har de ofte prøvd dette og seneste med Obama som har videreført Bush sine skattekutt fra forrige periode.

For at langt flere skal få det bedre må det ligge en fordelingspolitikk til grunn. Man må ville fordele og man må ville bidra i dette arbeidet. Her savner vi kanskje flere som Buffett som tør si at de har det bra nok og ønsker å bidra til at flere får det bra også. I Norge er vi dessverre vant med rike som ikke raskt nok får pakket koffertene sine fordi de mener at de allerede bidrar med for mye til fellesskapet.

Full støtte til Maren Haugli!

2009-11-27T04:08:00.000-08:00

Det har stormet i det norske skøytemiljøet de siste dagene. Den ikke tilfeldigvis provoserende trener fikk sparken etter trakassering. Nå finnes det de som mener at vi har likestilling i Norge og at alt er bra. Kvinner er likestilte og har ikke lenger noe mer å kjempe for som kvinner. Det er budskapet FrP prøver å formidle hver 8. mars.

Spørsmålet blir da hver er egentlig likestilling? Likestilling er ikke en statisk tilstand som man enten har eller ikke har. Likestilling er blant annet avhengig av samhandling mellom mennesker. Og når mennesker av forskjellig kjønn ikke klarer å samhandle på en god på måte kan den ene oppleve dette som trakassering.

Hvis du er av den oppfatning at et OL-gull er viktigere enn menneskelig verdighet er du enten dårlig oppdratt eller så er det på tide å få hodet ut av sportssidene til VG. Skøyteløpere som nå sutrer over hvordan de skal gjøre det i OL får ingen sympati fra meg. Maren Haugli derimot som har mot til å si fra når det trengs har min fulle støtte!

Mer om flere soldater til Afghanistan

2009-11-26T06:14:00.000-08:00

Fareed Zakaria som er skribent i Newsweek har et interessant innlegg om temaet flere soldater til Afghanistan. Han stiller også spørsmålet om vi trenger flere soldater. Han viser i denne sammenheng til at det i løpet av de siste 18 månedene har vært en tredobling av antall soldater som er sendt til landet. 40 000 nye soldater vil føre til en økning på 400 prosent siden 2008. Det er ikke antallet soldater som må endres det er vår strategi som må endres. Dette er hans hovedpoeng.

Dette er ikke ment som et innlegg mot deltagelse i Afghanistan. For den internasjonale militære tilstedeværelesen er nødvendig. Alle hjelpeorganisasjoner som er tilstede i landet påpeker at deres arbeid ikke hadde vært mulig uten den militære innsatsen. Dette alene er et godt argument for å være tilstede. Men diskusjonen må gå på hva vår totale strategi skal være både militært og humanitært. Mer humanitært og nok militært må være et mål. Mer militært er det mange som mener er feil strategi.

Sykelønn og sykefravær i vinden igjen

2009-11-24T07:03:00.000-08:00

Full lønn under sykdom er igjen et omstridt og diskutert tema i Norge. Begynnelsen på diskusjonen har vel knapt begynt. I denne sammenheng er det interessant å lese hva spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland sier. Sykefraværet er i dag på omtrent samme nivå som da sykelønnsordningen ble vedtatt i 1977. Det eneste som har forandret seg er Stortingets mening om ordningen, hevder Ebba Wergeland.

Flere soldater til Afghanistan?

2009-11-23T03:52:00.000-08:00

Det snakkes mye om flere soldater til Afghanistan. USA sine militære ansvarlige i landet vil ha flere soldater og NATO presser på medlemslandene for det samme. Hva som er den riktige strategien strides de lærde om. Senator John Kerry har i siste nummer av Newsweek skrevet en artikkel om problemene knyttet til å velge den riktige strategien og sammenligner USA sin deltagelse med krigen i Vietnam. Spørsmålet han stiller er om flere soldater egentlig er den riktige løsningen. Ville krigen i Vietnam ha vært vunnet om det bare hadde blitt sendt flere soldater?

Hvor dumme tror tv-stasjonene at vi er?

2009-09-15T06:21:00.000-07:00

Da er nok en valgkamp over. Denne valgkampens tv-dekning og valgkampiver har vært både belyst og kritisert. Ble det for mye av det gode? Det kan hende. Det er i denne sammenheng ikke det jeg vil sette fokus på. Det jeg lurer på er om tv-stasjonene tror vi er dumme.

For et par valgkamper siden startet NRK som en gimmick ja og nei spørsmål i valgdebatten. Hvorpå debattdeltagerne ikke fikk lov til å si noe annet enn ja eller nei på spørsmålene som ble stilt. Prøvde de seg på noe mer ble de stoppet og hysjet ned av debattlederen. Dette kan kanskje fungere i den grad man stiller spørsmål som det finnes så enkle svar på. Da blir jo spørsmålet om det finnes så enkle spørsmål i politikken. Noen spørsmål finnes nok, mens andre igjen vil nok mene at det finnes mange slike spørsmål. Min erfaring er at de politiske problemstillingene folk er opptatt av fortjener mer enn et ja eller nei svar. Danner denne underholdningen et godt grunnlag for tv seerne å gå til valgurnene på?

I denne valgkampen slo NRK til igjen. Denne gang med håndsopprekning. Man kunne kanskje latt seg lede til å tro at det i en pedagogisk sammenheng hadde en funksjon. Men de som rakk opp hendene slapp ikke til med politikken. Dette er nå en side av saken. Den andre siden er at spørsmålene politikerne skulle rekke opp hendene på var av et slikt lavmål at de befant seg under ja og nei spørsmålsdebatten. På hvilken måte er spørsmålet om noen savner Carl I. Hagen et godt politisk spørsmål? På hvilken måte danner dette et grunnlag for en tv seer å gå til valgurnene på?

En sak er debattens form en annen er debattens innhold. Disse to temaene henger til en hvis grad også sammen. Men det er temaer som i liten grad har blitt belyst og andre overdramatisert og overvurdert. Det er ikke noe tvil om at spørsmålet om regjeringsalternativer og plan a og b var interessante spørsmål i denne valgkampen. Men var de virkelige så viktig? Burde alle debatter handle om dette? Og burde dette spørsmålet overskygge andre mer realpolitiske spørsmål? Til og med politikerne, av alle farger, prøvde desperat å si noe om politikken i valgkampen til tider i løpet av disse lite tilpassingsdyktige debattshowene. Men de slapp ikke til. Et tema som i en internasjonal finanskrise ikke slapp til var arbeidslivspolitikk. Et så viktig tema i en tid når arbeidsledigheten kan øke dramatisk ble nesten ikke berørt. Har tv seerne gjennom årets tv valgkamp fått et godt og dekkende bilde av det norske politiske landskapet?

Det interessante spørsmålet blir for meg: hvor dumme tror tv-stasjonene at vi velgere er? Tror de at vi ikke forstår noe mer enn et ja og nei svar? Hvis vi ikke har sett sammenhengen mellom forskjellige politiske saker før så hjelper denne debattform oss ikke noe videre. Håndsopprekning føyer seg inn i rekken av debattformer som i best fall er minimalt artige og langt fra politiske, og som verken er opplysende eller retningsgivende.

Det gjennomgående spørsmålet er om tv seerne har fått et godt grunnlag å velge parti på. Det tv-stasjonene bør gjøre er å spørre seg selv og omgivelsene om hvorvidt de har gjort jobben sin med dette som grunnlag. Har tv-stasjonene gjort jobben sin? I mitt syn har de gjort en dårlig jobb. De kritiserer politikerne for å ikke gjøre sin jobb. Nå er det på tide de ser innad i egne rekker med tanke på egne prestasjoner. Det vi virkelig trenger debatt om er debattens form og innhold.

En ansvarlig generasjonskamp

2009-09-07T07:53:00.000-07:00

Det blir for meg mer og mer tydelig at, om det ikke allerede er en, så vil det i hvert fall bli en kamp mellom generasjoner i fremtiden. Kampen kommer til å handle om hva samfunnets ressurser skal brukes til. Flere sykehjemsplasser eller flere fritidsklubber for å nevne kun to områder. Man kan allerede i dag se konturene av dette spillet. Politikere og fagfolk løper om kapp for å regulere og lovfeste både det ene og det andre tjenestetilbudet. Dette er et uttrykk for at de ressurser som i dag er tilgjengelig må prioriteres og fordeles etter beste evne. Dette er en politisk balansekunst den dag i dag. Hva fremtiden bringer av krav til balansekunst kan det bare spekuleres i. Men vinglete politikere kan man med sikkerhet legge i skuffen.

Man kan snakke mye om dessertgenerasjoner og lignende. Men mye tyder på at det er de yngre generasjoner som kommer til å tape. Det politiske bildet i dag viser at svært få unge er aktive i politikken, både som velgere og som politikere. Nå kunne man sikkert sagt at hvis man ikke engasjerer seg så får man tåle å tape. Men fullt så enkelt er det ikke. KS sine undersøkelser om unge folkevalgte viser at det er betydelige mekanismer i spill som fører til at unge faller fra politikken. Så dette er langt fra ungdommens skyld alene. Dette åpner selvfølgelig opp for andre generasjoner som ikke lar seg skyve ut. De får da i mye større grad gjennomslag for sine prioriteringer. Et kort blikk på lokalpolitikken viser en betydelig generasjonsutfordring i de folkevalgtes rekker.

Et samfunnsområde hvor det er betydelige generasjonsforskjeller er boligpolitikken. Fra en sterk satsning på sosial boligpolitikk i etterkrigstiden er det i dag, takket være høyresiden, et boligmarked med få eller ingen fordelingsmekanismer. Den eldre generasjonen sitter igjen med gullkortet, som Kristin ville ha sagt det. Og ungdommen sitter igjen med regningen. Boligpolitikk vil være et høyaktuelt område å forbedre for å sikre bedre fordeling mellom generasjonene. Boligmarkedet vi har i dag i ikke bidratt til noe annet enn stadig større forskjeller. Hvis det ikke gjøres noe her vil regningen fremtidens generasjoner vil måtte betale bli stadig større.

Når jeg sier en ansvarlig generasjonskamp så mener jeg at vi mest sannsynlig ikke kommer utenom å måtte prioritere mellom gode formål i fremtiden. Hvilke gode tiltak skal vinne gjennom i politikken? Dette krever politisk mot. Et annet poeng er at det i den økonomiske politikken ikke er ansvarlig å overby og bruke stadig mer av fellesskapets oppsparte midler på å tilfredsstille de som til en hver tid skriker høyest enten dette være seg norske pensjonister i Spania eller bilister som ikke ser lenger enn til frontruta.

Det er lett å la seg provosere av de som skal bruke alle de oppsparte offentlige pengene med en gang. Her er FrP eksperter. Det finns snart ikke oversikt over hvor mange ganger FrP har brukt opp oljefondet til alle gode formål. Vi vil alle gjerne bidra til at alt skal løse seg for de aller fleste. Og hvis man i tillegg tror man er partiet for folk flest ja da blir det dyrt. Det eneste som er sikkert er at hvis alt brukes på en gang vil noen i fremtiden tape på uansvarligheten i dag.

En ansvarlig generasjonskamp handler om å tørre å prioritere og samtidig kunne føre en økonomisk politikk som ikke bare favoriserer de som allerede har nok fra før. Her har alle politikere et ansvar for å sørge for at ikke noen kommer dårligere ut enn andre, både nå og for fremtiden. De unge har også et ansvar selv for å påvirke, men da må de også slippes til der hvor beslutningene tas.

Hvorfor stemme Rødgrønt nr 2?

2009-08-30T09:23:00.000-07:00

Mitt andre tema som jeg vil ta opp i serien hvorfor stemme Rødgrønt handler om trygghet i samfunnet. Dette handler i hovedsak om justispolitikk men også mange andre temaer. Det er mange politiske områder som må samvirke for å skape et trygt samfunn. Naturlig nok kommer jeg ikke innom alle her og nå.

Dagens regjering har levert på justisområdet. Det er gjennomført tidenes største opptak til politihøgskolen og det er opprettet 460 nye sivile stillinger. Politiet er styrket med 1.1 milliard kroner. Soningskøen er redusert fra 2700 til nesten null og 398 nye fengselsplasser er opprettet. Det er også økt opptak ved fengselsutdanningen som nå utdanner 820 nye fengselsbetjenter. For de innsatte er det blitt utdanningstilbud i alle fengsler og bibliotek i 24 fengsler.

FrP liker å fremstå som partiet for lov og orden. Den store forskjellen på den Rødgrønne regjeringens og FrP sin kriminalitetspolitikk er at sistnevnte faktisk kommer til å virke mot sin hensikt. En annen side er FrP sin trang til å straffe og ikke forebygge. Deltageren i NRK sin debatt om kriminalitet som også var innsatt påpekte dette flere ganger og helt korrekt ovenfor FrPs Per Sandeberg. Sistnevnte som selv ikke er et solskinnseksempel på lov og orden. Fagfolk og eksperter har tatt en grundig titt på FrP sitt program og de slår fast at det vil bli mer kriminalitet med FrP sin politikk. Det er ikke sammenheng mellom FrP sin politikk på flere områder og deres uttalte mål om mindre kriminalitet.

Den Rødgrønne regjeringen vil i tiden fremover sørge for minst 2200 nye politifolk og flere hundre sivile stillinger. Opprette flere Barnehus som er viktig i arbeidet mot overgrep og vold mot barn. Det skal iversettes rask utsending av kriminelle. Alle som løslates skal tilbys arbeid, utdanning og bolig, eller sendes ut. Det skal også opprettes flere politiposter. Satsningen og de høye ambisjonene regjeringen har på justisområdet skal fortsette.

Til de av dere som hele tiden refererer til at regjeringen har vært i konflikt med politiet, og liker å stille spørsmålet om det ikke var denne regjeringen som var garantisten for arbeidstakerne, er det to ting å si. For det første sier lederen av Politiets Fellesforbund at dagens justisminister har levert mer på fire år enn noen annen tidligere regjering han har opplevd. Dette kommer fra en person som ikke er redd for å si hva han mener og er han uenig blir det kommunisert ut. For det andre er det ikke slik at to parter med forskjellige interesser alltid kan ha samme utgangspunkt hele tiden. Det vil oppstå uenighet fra tid til annen. Noe annet ville faktisk vært unaturlig. Forskjellen på denne regjeringen og en mulig blå regjering er at det endte med en løsning som begge parter kan leve med. Med tidligere erfaringer fra mer eller mindre blå regjeringer er det større muligheter for at de ansatte ikke blir hørt når det endelige vedtaket skal fattes. Den nye arbeidstidsavtalen som regjeringen og politiet har inngått har en prislapp på 335 millioner kroner.

Velferdsstatens siste dag

2009-08-29T07:29:00.000-07:00

Hvor lang tid tar det å bygge ned en velferdsstat? I følge FrP tar det ca 100 dager. FrP har lagt frem sitt program for de første 100 dagene med FrP regjering. På denne måten kan vi faktisk forutse velferdsstatens siste virkedag. FrP viser sitt sanne ansikt og går til angrep på flere åpenbare områder sett i forhold til hva de tidligere har sagt.

Flere private skoler, mer privatisering av offentlige oppgaver, legge ned fylkeskkommunen, alkoholsalg til alle årets dager og alle døgnets timer, salg av statlige eierandeler i viktige selskaper og flytting av mange oppgaver fra kommune til stat for å nevne noen områder.

Nå er det ikke lett for FrP å få gjennomslag for dette programmet. Høyre som har stilt seg som garantist for en FrP regjering har nedsablet programmet og de har flere ganger sagt at de ikke liker FrP sin politikk. Hva skal en Høyre og FrP regjering samarbeide om? Høyre sabler ned de 100 første dagene, de kan ikke samarbeide om den økonomiske, innvandrings eller internasjonale politikken. Så hva skal de gjøre sammen da utenom å dele møterom og kaffe sammen med kongen i statsråd? Det blir sikkert hyggelige møter men det blir ikke mye produktivt. De liker å angripe de Rødgrønne for at det finnes politiske uenigheter i regjeringen. Tror de at det kommer til å bli noe særlig annerledes for en FrP og Høyre regjering?

Hvis FrP skulle fått flertall alene ville Norge kommet til å bli latterliggjort i det internasjonale samfunnet. Det kan tenkes at de finner noen allierte i det ekstreme høyremiljøet i USA hvor de ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, sammenligner Obama med Hitler og sanker våpen til privat og annen mistenkelige bruk. FrP Norge skal slutte å ta i mot flyktninger og sende bort 90 prosent av de som kommer til Norge så fort som mulig. Stoppe bistand til Palestina, Uganda og Tanzania. Samt legge ned ambassader i flere områder. Hvordan skal man kunne oppfattes som en seriøs politisk aktør med slike holdninger rettet mot andre enn oss selv?

På mange måter er det lite nytt fra FrP. Men det er fremdeles dårlig nytt for Norge.

Hvorfor stemme Rødgrønt?

2009-08-26T02:19:00.000-07:00

Det finnes mange gode grunner for å stemme Rødgrønt i årets Stortingsvalg. Og det er mange viktige områder man kunne sagt mye bra om den Rødgrønne regjeringen. Men jeg vil i første omgang ta frem kun et område jeg syns er viktig og heller komme tilbake til andre områder nærmere valgdagen. I denne omgang er det et godt arbeidsliv jeg vil fokusere på.

Et godt arbeidsliv
Den Rødgrønne regjeringen har visst seg å ta både arbeidsliv, arbeidstakere og arbeidstakerorganisasjonene på alvor. Faktisk i så stor grad at dette alene burde få folk flest til å stemme Rødgrønt. Alternativet er faktisk det stikk motsatte.

Et område som er viktig for både det norske arbeidslivet og arbeidstakerne er kampen mot sosial dumping. Det å sikre et arbeidsmarked som spiller med anstendige og åpne kort har vært viktig. Det å sikre at alle som arbeider i Norge, uavhengig av hvor de kommer fra, får en lønn de kan leve av har vært avgjørende. Regjeringen har levert på dette området gjennom to handlingsplaner mot sosial dumping og nå sist med innføring av solidaransvar. Sistnevnte vil høyresiden fjerne hvis de kommer til makten. Å ha et regelverk som hindrer useriøse arbeidsgivere i å utnytte arbeidstakere er selve formålet med å regulere arbeidslivet. Det er et politisk ansvar å sørge for at dette ikke skjer. Dette ansvaret vil ikke høyresiden ta. Den Rødgrønne regjeringen tar ansvar for utviklingen i det norske arbeidslivet.

Den Rødgrønne regjeringen var raskt ute med å endre den såkalte nye arbeidsmiljøloven som Bondevik-2 regjeringen vedtok. Dette var helt avgjørende for hvilket arbeidsliv vi skulle ha. Høyresidens lovendring åpnet for flere midlertidige ansatte, lengre arbeidsdager og dårligere oppsigelsesvern. Dette ville vært endringer som ville ha rammet ungdom og unge kvinner spesielt. Høyresiden vil ta grep for å endre lovverket slik at arbeidsgiverne får større makt ovenfor den enkelte arbeidstaker. Større makt til å pålegge lengre arbeidsdager og mer overtid. Høyresiden kaller dette frihet, men gevinsten er det bare arbeidsgiverne som ser noe av. Den Røgrønne regjeringen er den eneste garantisten for et godt regulert arbeidsliv som i stor nok grad ivaretar og verner om arbeidstakerne.

Samarbeid med og respekt for arbeidstakerorganisasjonene er den Rødgrønne regjeringen alene om. Arbeidstakerorganisasjonene vil alltid samarbeide med alle som til en hver tid sitter i regjering. Men det er stor forskjell på det å uttrykke et ønske om samarbeid og faktisk gjennomføre det i praksis. Den Rødgrønne regjeringen vil alltid lytte til fagbevegelsen og ta fagbevegelsen sine råd på alvor. Høyresiden ønsker en svekket fagbevegelse fordi det passer deres modell for samfunn og arbeidsliv bedre. Fagbevegelsen står i veien for høyresidens samfunnsmodell, hvor felleskapsverdier ikke anerkjennes.

Arbeid til alle har alltid vært jobb nummer en for arbeiderbevegelsen. Høy arbeidsledighet er nok noe de fleste partiene søker å unngå. Men virkemidlene er svært forskjellig. Den Rødgrønne regjeringen har vist under hele den finansielle krisen at de er villig til å lede landet med trygge og stødige hender. Verktøykassen til de Rødgrønne er aldri tom. Derfor er blant annet arbeidsledigheten i Norge lavere enn i mange andre land også. Høyresiden går stadig tomme for verktøy og det er den vanlige arbeidstaker som må betale prisen for manglende politisk vilje. Det så vi resultatet av i Bondevik 2 regjeringen hvor kronekursen steg og arbeidsplasser ble lagt ned i tusentall. Å skape arbeidsplasser og hindre arbeidsledighet krever at man har politisk vilje til å bruke de verktøy som er nødvendig. Dette har den Rødgrønne regjeringen bevisst gjennom sin arbeidslivspolitikk og håndtering av finanskrisen.

Når to tanker i hodet er for mye

2009-08-24T11:49:00.000-07:00

Mange har spekulert i at den nye høyreregjeringen i Israel skulle bli en utfordring for det videre fredsarbeidet i Midtøsten. Spesielt med høyreekstreme politikere i sentrale posisjoner. Det er ikke utenkelig at de som var skeptiske har fått rett. Israels utenriksminister gikk i går i en tale til en gruppe studenter i en israelsk bosetting langt i å beskylde både Norge og Sverige for å være antisemittiske nasjoner. Mannen er kjent for å ha ytterlig gående meninger. Og han representerer godt de utfordringer Midtøsten står ovenfor i fredsprosessen. Det burde i anstendighetens navn være det eneste han skulle fått lov til å representere og ikke en regjering som sitter i en viktig posisjon i en nødvendig fredsprosess.

Israels utenriksminister vil ha en unnskyldning fra den svenske regjeringen fordi en svensk avis beskylder israelske soldater for å drepe palestinere for så å stjele organer. Sveriges utenriksminister har selvfølgelig helt rett i at dette kan ikke regjerningen unnskylde. En regjering kan ikke gjøre det. Det må avisen gjøre selv hvis de mener det er rett. Et slikt krav beviser at man ikke kjenner diplomatiske og politiske prosesser spesielt godt.

Israels utenriksminister mener Norge er antisemittisk fordi vi feirer Knut Hamsun. Knut Hamsun har skrevet bøker som har vunnet internasjonal anerkjennelse. Han har også både gjort og sagt forkastelige ting i forbindelse andre verdenskrig. Feiringen av Knut Hamsun ble grundig debattert i Norge sett i lys av begge disse aspektene.

Det er når man ikke klarer å ha to tanker i hodet at man syns det ene perspektivet er viktige enn alt annet. Det må være mulig å feire Knut Hamsun fordi han var en stor forfatter. En slik feiring er ikke en feiring av mannens alle luner og sider. Israels utenriksminister beviser at han ikke takler å ha to tanker i hodet på en gang. Det lover ikke godt for fredsprosessen i Midtøsten.

Kommentarer til FrPs utspill i valgkampen

2009-08-21T10:07:00.000-07:00

FrP har sagt de vil selge seg ned i statlige selskaper for 70 milliarder kroner hvis de kommer i regjering. Disse pengene skal settes i et infrastrukturfond. Ideen kan sikkert oppfattes som besnærende. Men den er langt fra klok. Et slikt nedsalg i store norske selskaper vil få mange konsekvenser. For det første er det ingen kapital i Norge som kan matche disse summene. Salg vil da medføre at viktige virksomheter selges til utenlandsinteressenter. Utenlandske interessenter som vi ikke kan forvente at har norsk næringsliv i fokus. Langsiktighet og næringsutvikling kan dermed bli betydelig svekket. For det andre betyr statlig eierskap, langsiktighet og næringsutvikling mye for mange lokalsamfunn. For staten kan det bety svekkede inntekter som forsvinner når det ikke lenger kan forventes utbytte. Det er som samferdselsministeren sier at FrP sin politikk kan sammenlignes med en som selger huset sitt for å reise til syden. Det er sikkert behagelig i tre uker. Men nytten og gleden går fort over.

FrP beskylder regjeringen for å komme med desperate utspill i forbindelse med milliardgarantien til kraftindustrien. Om vedkommende fra FrP har fått med seg at det er valgkamp er noe usikkert. Det er ikke verken uvanlig eller et dårlig trekk i valgkampen og komme med gode politiske utspill. Så kan man sikkert være enig i at alt kunne sikkert kommet tidligere. FrP sin representant langer ut i brede ordlag om manglende troverdighet og alt som følger med. Men det virker først og fremst som om FrP er desperate. Nå er ikke FrP kjent for å være et fremtredende miljø og energiparti. Så når man selv ikke er i stand til å gjøre noe må man vel anklage andre for at de faktisk gjør noe. Jeg er ikke overrasket over at regjeringen leverer i denne saken. At det skjer i valgkampen er heller ikke særlig overraskende.

En kuriositet er Carl i Hagens inntreden i årets valgkamp. Han har funnet kampsaken som skal endre det norske samfunn. De viktige sakene står helt klart ikke i sentrum. Han vil øke grensen for når man må ta helsesjekk for å beholde førerkortet fra 70 til 75 år. Om dette utgjør noen reduksjon i trafikksikkerheten er usikkert. Men trafikksikkerhet har FrP uansett forlatt som et viktig område. De vil ha færre UP på veien. Men på den annen side vil de samtidig ha bedre veier i trafikksikkerhetens navn. Det er ikke veiene som dreper. Det er det farten som gjør. Derfor spiller UP en viktig rolle i arbeidet med å bedre trafikksikkerheten. Justisminister går så langt som å hevde FrP kan bli medskyldige i drap.

FrPs eldreomsorg

2009-08-20T10:27:00.000-07:00

Eldreomsorgen skal bli så bra at den aldri vil bli valgkampsak igjen. Dette var målsettingen til FrP i Oslo. Nå er virkeligheten ganske annerledes i høyresidens bastion Oslo. Der har det, etter at FrP tok over ansvaret for eldreomsorgen, blitt 370 færre sykehjemsplasser. Eldreombudet i Oslo mener kommunen bryter loven når eldre som trenger det nektes sykehjemsplass. Det står så dårlig til med eldreomsorgen i FrPs utstillingsvindu i Oslo at Siv Jensen ikke vil vedkjenne seg det.

Siv Jensen sa i beste sendetid på tv i samtale med en beboer på et av byens private sykehjem at ”du skjønner dette sykehjemmet er ikke kommunalt”. Med dette mener partilederen i partiet som lover storstilt privatisering av offentlige tjenester, også sykehjem, at de kommunale sykehjemmene er bedre enn de private. Da skulle man tro privatisering var et fryktelig dårlig alternativ. På den annen siden kan det også virke som at FrP mener de ikke har noe ansvar for tjenestetilbudet på de virksomhetene de velger å privatisere. Uansett motiv for et slikt utsagn er ikke dette god politikk. Sistnevnte vil kanskje kunne karakteriseres for et lovbrudd også.

Også i Oslo snakker FrP om at de trenger mer penger for å kunne løse oppgavene de står ovenfor. Tør vi minne de på at forrige Bondevik regjering med kommunalminister Erna Solberg i spissen strammet inn på midler til kommunene, i samarbeid med FrP. Det er liten eller ingen sammenheng i hvordan FrP driver sin politikk.

Mer håpløst blir det når FrP løfter eldreomsorg som deres valgkampsak nummer en. Et område de beviser at de verken kan noe om eller er i stand til å drive på en god måte. Det er liten tvil om at Høyre og FrP i Oslo ønsker å spare penger på privatiseringen av sykehjem. Dette har som det flere ganger har blitt pekt på ført til det som kalles for stoppeklokke omsorg. De ansatte må løpe fortere og brukerne får færre og dårligere tjenester. I Oslo har de presset prisene så mye at private aktører har trukket seg fra anbudsrunder fordi de mener at rammen som det skal leveres tjenester innenfor ikke er forsvarlig.

KrF som er støttespillere for dagens byråd i Oslo mener de ikke har lykkes i det hele tatt med eldreomsorgen. FrP har ingen troverdighet når det er snakk om eldreomsorg. Da gjenstår det bare å ikke la seg lure av tomme ord og urealistiske løfter.

Integrering i det norske samfunn og arbeidsliv

2009-08-19T10:03:00.000-07:00

OECD har laget en ny internasjonal rapport med fokus på integrering av innvandrere. Denne rapporten viser at Norge ligger på verdenstoppen når det kommer til yrkesdeltagelse for innvandrere. Nå skal man ikke se bort fra at mange ikke slipper til likevel. Men sammenlignet med de aller fleste andre land fungerer det tålig bra her til lands. Dette er som Aftenposten sier en brannfakkel i norsk valgdebatt.

FrP har hatt som mantra både lokalt og sentralt i innvandringsdebatten at vi må si stopp til nye asylsøkere og fokusere på å integrere de som allerede er her. Det ser derimot ut til at det i hovedsak er en god integrering i det norske samfunn. Dette passer dårlig med FrP sin uttalte politikk. Det er ingen gode grunner for å ikke leve opptil Norges internasjonale forpliktelser i asyl og flyktningpolitikken. Og enda mindre når det viser seg at integreringen fungerer.

Men som sagt noen grupper faller mer igjennom enn andre. Spørsmålet blir da hvem som egentlig har ansvaret for at integreringen fungerer. Det er klart at den enkelte har selv et ansvar for å benytte seg av de tilbud som samfunnet legger tilrette. I arbeidslivet har arbeidsgiverne et vesentlig ansvar. Her har det ofte sviktet. Heldigvis har det vært en utvikling på dette området spesielt i offentlig sektor hvor de gjennom utlysninger etterlyser og inspirerer jobbsøkere med innvandringsbakgrunn til å søke. Det er bare å ønske privat sektor velkommen etter.

Ikke minst har politikerne et vesentlig ansvar. Det er politikerne som må stå i spissen for å vedta tiltak som skal fremme integrering. Men det er ikke bare i praktisk politikk at politikerne har et ansvar. De har et viktig ansvar for holdningskapende meninger. Her svikter FrP totalt. De kaster seg på billig retorikk om kriminalitet og innvandring som ikke har grobunn i virkeligheten. De forholder seg sjeldent til fakta og kunnskap og sprer dermed fremmedfrykt for å oppnå kortsiktig oppslutning om egen politikk.

Heldigvis viser det seg at integreringen fungerer på noen områder. Det er i hvert fall ikke takket være FrP.

NRKs partilederdebatt

2009-08-18T03:32:00.000-07:00

Regjeringsalternativer var det første tema i NRK sin partilederdebatt. Kan vi få en rødgrønn regjering eller en sentrum/høyre regjering? Denne debatten vant de rødgrønne overlegent. Ikke bare fordi de har et alternativ og kan argumentere for det, men fordi sentrum/høyresiden var fullstendig splittet og ikke var enige om noe av betydning. Forskjellen mellom regjeringsalternativene var krystallklar. Hvis man skal stemme på et regjeringsalternativ så er det bare et alternativ. Nemlig den rødgrønne regjeringen. De andre overgikk hverandre i å garantere at de ikke skulle støtte verken det ene eller det andre alternativet.

Både mediene og høyresiden leter etter en tilsvarende problemstilling hos de rødgrønne. Dette mener de å ha funnet i spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen. De kjører på og prøver så godt de kan å skape et bilde av kaos og uenighet i rekken til de rødgrønne. Men problemet til problemsøkerne er at de rødgrønne forholder seg i ro og svarer som sant er. Noe annet ville vært unaturlig også. At det er noen temaer som partiene i en samarbeidsregjering er uenige om burde ikke komme som noe sjokk. Det er spesielt AP som stilles til veggs fordi de angivelig ikke vil gi velgerne et svar på hva de vil i saken. Men svaret er klinkende klart. AP vil gjøre en skikkelig jobb med forarbeidene før de sier endelig ja eller nei. Hvor vanskelig kan det være å skjønne det? Personlig mener jeg dette er det beste og mest ansvarlige utgangspunktet. FrP derimot har allerede sagt at de står klare med boremaskinene. Dette er det mest useriøse utgangspunktet. De bryr seg som kjent ikke om miljø og klima. De tror i det hele og det store at vi mennesker er uskyldige i de klimaendringene som trer frem over alt. Men hele problemstillingen om en uenighet og et kaos i den rødgrønne leiren forblir kun et konstruert bilde av de som skulle ønske det var noe å finne.

Når NRK stilte partilederne spørsmålet om hva deres visjon for Norge var tok Siv Jensen en kjent argumentasjon. Hun mente det viktigste var at vi nordmenn skulle kunne få gå fritt i våre gater uten å bli ranet (les: av innvandrerne). For i neste setning kom det strategisk plasserte budskapet om mindre innvandring til Norge. Det var neppe en tilfeldighet at dette budskapet var FrP sitt hovedpoeng og det var neppe en tilfeldighet at de to poengene kom etter hverandre. FrP kan si så mye de vil at de ikke spiller på fremmedfrykt, men for de velgerne som følger med på hva partilederne sier oppdager dette poenget gang på gang.

Skatter og avgifter i Norge – hvem har rett

2009-08-16T10:17:00.000-07:00

Høyresiden med FrP og Høyre har alltid gått til angrep på skatter og avgifter i Norge. FrP mener dette i seg selv er et uønskelig politisk fenomen. Deres mål er mindre skatter og avgifter på generelt grunnlag. Mens Høyre tross alt mener noe mer siden de hevder høye skatter hemmer den generelle økonomiske utviklingen. Er virkeligheten i Norge virkelig så dyster som høyresiden skal ha det til?

En fersk undersøkelse fra OECD viser at Norge er langt unna de landene som betaler mest skatt på arbeid. Norge ligger snarere midt på treet. Her som ved mange andre undersøkelser om Norge spiller også inntektene på oljen en viktig rolle.

Lav skatt på arbeid i Norge
http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Du-har-lav-skatt-paa-loennen-din-847509.html

FrP lover skattekutt men de har gått bort fra å si hvor mye og hvordan det skal finansieres. De har lovet både 50 og 29 milliarder kroner i skattekutt. Å ikke kunne svare på hva man skal gjøre og hvordan man skal finansiere valgløftene er direkte useriøst. Også Høyre har problemer med å forklare hvordan skattekutt skal finansieres. Hvis Høyre skal finansiere sine valgløfter på 15 til 20 milliarder i skattekutt må de enten bryte handlingsregelen eller vente til 2016. FrP mener det derimot er positivt at Høyre kanskje vil bruke mer oljepenger for å finansiere skattekutt. Spørsmålet blir da om norsk økonomi tåler dette.

Skattekutt krever brudd på handlingsregelen
http://e24.no/spesial/valg-2009/article3217186.ece

Formueskatten har vært en het potet de siste ukene. Her er det mange meninger og mange som vil legge beslag på hva som er sannheten. Ikke uventet klamrer Høyre seg fast til en svensk undersøkelse som viser at uten formueskatt ville Norge hatt 10 000 flere arbeidsplasser. Dette selv om professoren som har laget undersøkelsen sier at den er svært usikker. Det å måle antall nye arbeidsplasser en fjerning av formueskatten vil medføre er det samme som å spørre seg selv, og ikke Stein Erik Hagen, om hva han vil bruke de nye friske kronene i banken til. Det som også er bevist er at formueskatten ikke er noe annet enn en uønsket skatt for de 3 prosent aller rikeste. Folk flest betaler lite eller ingenting i formueskatt. Formålet med norsk skattepolitikk er å fordele. Da er det naturlig at de som har mest bidrar mer enn de som har minst.

Formueskatten skader ikke
http://e24.no/makro-og-politikk/article3191931.ece

Et av yndlingstemaene til FrP er den såkalte høye bensinprisen og de norske avgiftene på bensin. Denne valgkampen er intet unntak. For FrP er dette en av deres ”vinner” saker. Men hvis man ser prisene i sammenheng med inntekt kommer Norge ut som et av de billigste landene. Nå er det helt legitimt å mene at avgiftene på bensin er for høye. Men det blir banalt når dette er blir en av de viktigste sakene. Og man kommer stadig tilbake til spørsmålet om hvordan alle disse kuttene i skatter og avgifter egentlig skal finansiere.

Bensinprisen i Norge er lav sett i forhold til inntekt
http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=563761

Nå finnes det undersøkelser som viser både det ene og det andre i utvalgte land. Samtidig blir disse internasjonale undersøkelsene veldig generelle og klarer ikke å ta innover seg alle lokale forhold som kanskje kan virke inn på sluttresultatet. Men de skaper et godt utgangspunkt for debatt og viser at det er ingen som har monopol på virkelighetsbeskrivelser av hvordan samfunnet fungerer.

Dansk Nazi-politi skremmer

2009-08-15T07:29:00.000-07:00

Danmark har de siste årene utviklet seg til å bli et land hvor svært få fremmede er velkomne, spesielt de som skulle være så uheldig å være mørkere i huden enn gjennomsnittet i Norden. De siste dagenes hendelser hvor dansk politi har gått inn i kirker for å hente ut asylsøkere som har fått avslag og politiets påfølgende og tydeligvis overivrige voldsbruk er skremmende eksempler på dette.

Asylsøkere har til nå kunnet bruke kirken som siste skanse når landet de søker asyl i sier nei og landet de kommer fra er livsfarlig å vende tilbake til. Eksemplet i Danmark handler om å bryte dette prinsippet. For Danmark handler det ikke om en vurdering av om det faktisk er farlig for asylssøkerne å returnere. Det handler om at de rett og slett ikke er velkomne. I dette eksemplet har asylsøkerne fått avslag og Irak hvor de kommer fra vil ikke ta de i mot. Men likevel står Danske myndigheter på at de skal ut av landet og det med makt. Dette er en uverdig asylpolitikk.

Politiets oppførsel i forbindelse med hentingen av asylssøkerne har vært brutal og grusom. Ungdom som demonstrerte mot politiaksjonen ble angrepet med køller og tåregass. Bildene som vises er noe av det verste jeg har sett. Det er helt ufattelig at det kan skje i vårt naboland Danmark. Politiet bruker vold fordi de liker det i dette tilfellet.

FrP overrasker ikke i dette landskapet. De har ved flere anledninger støttet det som skjedde i Danmark. Dette vil også skje i Norge hvis vi kommer til makten sier FrP selv. FrP står for en umenneskelig innvandringspolitikk og de vil tydeligvis bruke makt for å få gjennomført sin politikk. Og det på bekostning av menneskelighet og verdighet.

I Danmark har innvandrerfiendtlige holdninger fått lov til å vokse frem. Politikerne konkurrer om å være strengest og de fremmer usunne holdninger. Dette skaper et kaldere og mer brutalt samfunn. Politiets handlinger er kanskje en konsekvens av politikernes holdninger og samfunnsutviklingen generelt.

Dette må aldri skje i Norge! Spørsmålet er hvor langt på vei er vi allerede er før vi kommer dit selv. Når man leser enkelte blogger og kommentarer som skrives i bloggerverden er det skremmende holdninger som presenteres. FrP sine innvandrerpolitiske holdninger skaper grobunn for fremmedfrykt og de legitimerer en fortsatt negativ utvikling.

FrP-kommunen Fredrikstad

2009-08-14T04:17:00.000-07:00

Fredrikstad har vel på lik linje som Os kommune blitt en del av utstillingsvinduet til FrP. Det som er helt tydelig er at de som stiller opp varene i dette vinduet ikke har fagbrev i den oppgaven de er satt til å utføre. FrP og Høyre gikk til valg på redusert eiendomsskatt. Om dette var utslagsgivende for flertallet etter valget er noe mer usikkert. Men de har satt seg som mål at skatten skal bort i sin helhet. Dette får de nå i posisjon oppleve på kroppen hvor vanskelig er.

Det er nok opplest og vedtatt at denne skatten kanskje ikke er den aller beste løsningen. Det betyr jo ikke at den i sin helhet er ubrukelig. Like fullt er den også den eneste løsningen hvis man ønsker et velferdsnivå som holder mål. Spillerommet til kommunen er i så måte ganske begrenset. Men når målet er redusert eiendomsskatt betyr det mindre velferdstjenester til innbyggerne.

FrP og Høyre foreslår en saftig kuttliste for å finansiere sine valgløfter. Det er nemlig behov for å kutte 27.9 millioner kroner for å få budsjettet i 2009 i balanse. Det skal kuttes på alle fronter i kommunen. Her er en liten oversikt over noen av kuttene:

Sentraladministrasjonen, totalt 3,7 millioner kroner
Kultur, totalt 1,6 millioner kroner
Teknisk drift, totalt 4,7 millioner kroner
Plan- og miljøseksjonen, totalt 1,5 millioner kroner
Oppvekst- og omsorgsseksjonen, totalt 16,4 millioner kroner

Hva betyr egentlig dette? Reduksjon i vikarbruk og fortsatt vakanser i ledige stillinger i alle seksjoner. Blir noen syke tas det ikke inn vikarer. Slutter noen i jobben blir stillingen stående ubesatt. Dette er en løsning som skaper mer press på de gjenværende ansatte og kan på sikt legge grunnlag for et dårligere arbeidsmiljø og høyere sykefravær. Nå har høyresiden i Fredrikstad aldri skjønt dette med sykefravær. De har tidligere budsjettert med lavere sykefravær for å få budsjettforslagene sine til å gå opp, men de følger ikke opp med tiltak som kanskje kunne redusert det samme sykefraværet de så enkelt fjernet med et pennestrøk.

Miljø har heller aldri vært et interessant tema for FrP, og kuttlisten gjenspeiler dette faktum. Det skal kuttes i støtten til rent brennende ildsteder. Jøtul er en nøkkelbedrift i kommunen med over 450 ansatte. Støtten som skal fjernes har vært med på å stimulere en av byens viktigste arbeidsplasser. Den samme støtten har også i seg en betydelig miljøgevinst hvor de som har gamle og forurensende ildsteder kan bytte disse inn og få pant som igjen kan benyttes til å kjøpe nye rent brennende ildsteder. Dette tiltaket skal fjernes. Fredrikstad kommune er også et miljøfyrtårn. Dette skal det også kuttes i. Kommunens ansvar for miljø og klima nullstilles med FrP og Høyre i posisjon.

Det skal reduseres i vedlikehold. Det betyr mindre vedlikehold over hele linjen, også for bygninger. Dette er et område de liker å anklage andre for å ha gjort før de kom i posisjon. Hvis de mener dette seriøst burde de kanskje ha satset mer på dette området i stede for å kutte enda mer. Men de venter vel bare på at de skal innføre løsningen de selv tror er løsningen på alt. FrP og Høyre vil nemlig selge all kommunal eiendom til et privat selskap hvor på kommunen skal leie all denne eiendommen tilbake. På denne måten vil de løpe fra blant annet vedlikeholdsansvaret. Men hvis de tror at dette blir billigere og at den fremtidige husleien ikke vil ta innover seg også vedlikehold tar de skammelig feil.

De vil omstrukturere dagtilbudet til funksjonshemmede med 2 millioner kroner. Hva omstrukturere betyr er ikke lett å vite, men at det kan bety noe annet enn kutt i tjenestene når 2 millioner kroner skal fjernes er vanskelig å se for seg. Dette er det nye mantraet til FrP. De skal fornye Norge er deres nye retorikk. De skal dermed fornye Norge gjennom å bruke mindre penger og kutte i tjenester for å finansiere sine valgløfter om kutt i skatter og avgifter. De er seg selv like lokalt som sentralt.

Andre tiltak som skal gjennomføres er blant annet:
Standardreduksjon i avlastningstjenesten med 550 000 kroner
Redusere tiltak for barn og unge med 500 000 kroner
Redusere utekontakten med 250 000 kroner
Utsette iverksettelse av vedtak i henhold til rusplan med 850 000 kroner
Reduksjon i boveiledningstjenesten med 3.75 millioner kroner
Reduksjon i tospråklig undervisning i skolen med 3.5 millioner kroner

Alle disse tiltakene taler for seg selv. Forebyggende arbeid blant barn og ungdom får et alvorlig skudd for baugen. Kommunens mest krevende brukere i boveiledningstjenesten vil få det tyngre. Det samme gjelder for de ansatte som det blir færre av etter dette kuttet. Slik kunne man fortsatt i det uendelige når man ser på FrP og Høyre sine planer for Fredrikstad kommune.

Det som derimot er viktig å vite er at dette virkelighetsbildet lokalt fort kan bli situasjonen generelt. Det hjelper ikke selv om FrP og Høyre argumenterer med at formueskatten bare utgjør litt over en prosent av skatteinntektene. Disse 12 milliardene skal hentes inn i budsjettet et sted. Et annet tragikomisk poeng er når Høyre i Fredrikstad anklager den Rød Grønne regjeringen for å ikke gi nok penger til kommunene. Jeg tør ikke en gang tenke på hva som hadde vært situasjonen hvis Erna Solberg fremdeles hadde vært kommunalminister.

Norge – verdens mest produktive arbeidstakere

2009-08-10T11:26:00.000-07:00

Fortell oss noe vi ikke vet. For en sosialist kom denne plasseringen ikke som en overraskelse. For høyresiden kom den vel bare ubeleilig. FN organisasjonen ILO har målt og sammenlignet de aller fleste land i verden og kommet frem til at Norge har verdens mest produktive arbeidstakere. Nå skal man være forsiktig med å skryte for mye, for det kan ofte være kort vei mellom topp og bunn. Og for det andre har slike målinger utført av internasjonale organisasjoner en noe begrenset verdi, siden de er gjennomført på ganske generelle og overfladiske mål.

Men like fullt viser den at norske arbeidstakere er de mest produktive hvis man legger ILO sine standarder til grunn. Rapporten tar utgangspunkt i arbeid utført pr time. Målt i dollar er nordmenns (1) arbeidsproduktivitet 37.99, USA (2) 35.63 og Frankrike (3) 35.08 dollar. Dette er derimot ikke det mest interessante, det er forklaringene på hvorfor det er slik som er viktige.

Rapporten viser også at forskjellen mellom de industrialiserte og mindre utviklede landene er fremdeles store. Men det er noen forbedringer på dette området også, og det er positivt. Men det er mangel på investering i arbeidstakerne og deres kompetanse som er hovedforklaringene på hvorfor verden ikke får utnyttet sine fulle ressurser.

En av forklaringene på at Norge ligger på første plass er selvfølgelig at vi er en oljenasjon. Og dette faktum er med på å dra opp produktiviteten da dette er en industri som skaper mye kapital med få hender i arbeid. Men som FAFO forsker Dølvik sier; dette handler mer om samfunnsorganiseringen enn om den enkelte nordmann sin produktivitet. Poenget er at et godt organisert arbeidsliv og en velutviklet velferdsstat er kjernen i verdens mest produktive land.

Dette står i grell kontrast til høyresidens evige kamp mot det gode arbeidsliv og en velferdsstat som skaper et sikkerhetsnett som tar vare på alle. I stedet for å fjerne viktige bestemmelser i arbeidsmiljøloven burde høyresiden skjønne at styrking av arbeidstakernes kunnskap er veien å gå. I stedet for å privatisere og kutte i velferdsordninger burde høyresiden skjønne at Norge er et godt land å bo i fordi velferdsordningene er der. Høyresiden sin samfunnsmodell er risikosport med innbyggernes velferd og trivsel. Den norske samfunnsmodellen fungerer bra. Vi er verdens mest produktive i verdens beste land å bo i.

Ungdomsledigheten

2009-08-09T08:04:00.000-07:00

KrF leder Dagfinn Høybråten kritiserer både regjeringen og LO for å ikke ta arbeidsledigheten blant ungdom på alvor. Man kan jo lure på om mannen leser sakspapirene i Stortinget. Samtidig kan man lure på hvor kort hukommelse KrF egentlig har.

Det er innført flere tiltak med sikte på å redusere ungdomsledigheten de siste par årene. Det er innført en oppfølgingsgaranti for ungdom, det er innført en tiltaksgaranti for ungdom og det er mange gode forslag i Karlsenutvalget som følges opp. En vel utviklet yrkesfaglig utdanning er et godt virkemiddel for å redusere ungdomsledighet. Det har forskning fra andre europeiske land vist. Derfor er Karlsenutvalgets arbeid så viktig.

Og er vi virkelig nødt til å minne KrF på at det første de gjorde i Bondevik 1 regjeringen var å fjerne ungdomsgarantien som sikret ungdom under 25 år rett til enten arbeid, utdanning eller kompetansegivende opplæring. For ikke å nevne Bondevik 2 regjeringen som kuttet i arbeidsledighetstrygden på flere områder.

Nå skaper ikke verken kutt eller økning i arbeidsledighetstrygd flere arbeidsplasser. Det er det andre virkemidler som sørger for. Men det hjelper lite å hevde at verktøykassen er tom, som høyrestatsråden gjorde, når næringslivet trues av alvorlig nedgang. Det kan bare spekuleres på hva konsekvensen av en høyreregjering ville ha vært under denne internasjonale økonomiske krisen. Hvis den politiske løsningen er å lene seg tilbake og vise frem tomme verktøykasser ville Norge i dag vært i en mye verre situasjon. I motsetning til høyresiden er den rød grønne regjeringen opptatt av å bruke de verktøyene som virker.

Det kan hende KrF har tilgitt Bondevik regjeringene for deres arbeidslivspolitiske synder. Men det er mange som ikke har gjort det. Uansett er den politiske hukommelsen i KrF skremmende kort. Men selv om de ikke husker selv vet de fleste andre hva de kan forvente av en regjering hvor KrF er med. KrF står sammen med høyresiden når det gode arbeidsliv skal raseres.

Høyresidens alkoholpolitikk

2009-07-31T04:12:00.000-07:00

Unge Høyre og FpU konkurrerer om å være de mest liberale på de fleste politikkområder. Ved første øyekast virker det som om Unge Høyre er desperate og kaster seg på bølgen med sine stadig mindre gjennomtenkte forslag bare for å kapre flest mulig unge stemmer fra FpU. Det kanskje mest opplagte temaet er knyttet til sidemål i skolen, som lenge var FpU sin ”vinner” sak. Unge Høyre har også tatt tak i alkoholpolitikken og vil fremme sine såkalte liberale holdninger på dette området i årets valgkamp.

De gyver løs med den samme enkle og populistiske argumentasjonen som har begynt å bli deres kjennemerke. Nå er det ikke forbudt å gjøre dette, men noen områder krever også kunnskap og vurderingsevne. Alkoholpolitikken er et av disse områdene.

For det første mener de at bare åpningstidene til utestedene blir lengre vil det bli mindre vold og andre problemer. Dette er det mest brukte men samtidig mest ubrukelige argumentet. Da vil folk gå når det passer dem selv, noe som for så vidt sikkert er riktig. Men det er ikke åpningstidene som skaper voldelige mennesker i gatene og taxi køene. Det er alkoholen som skaper voldelige mennesker og uønskede situasjoner. Hvis det hadde vært tilfelle at åpningstidene hadde effekt på vår atferd ville åpningstider for andre typer virksomheter også vært kilde til slåsskamper, noe som selvfølgelig er absurd.

Det er ikke vanskelig å være enig i at kommunene skal ha lokal handlefrihet til å bestemme. Unge Høyre klager derimot på at regjeringen vil regulere blant annet åpningstidene sentralt og på denne måten frata kommunene noe av den lokale handlefriheten. Et annet tema Unge Høyre tar opp er at det er en skam at det ikke er lov å nyte alkohol som det passer en selv i parker i Norge.

Alkoholpolitikk er noe som angår oss alle og konsekvensene av misbruk er alvorlig for de som rammes. Generelt er det få elementer i samfunnet som kan skape så mye ubehag og problemer for barn og familiemedlemmer som det alkoholmisbruk gjør. Alkohol er et så viktig politisk område at det kan ikke overlates til markedet eller enkeltmennesket å avgjøre selv hvor grensene går. Alkoholpolitikk egner seg derfor ikke for høyresidens liberale holdninger men må omfattes av reguleringer, dette gjelder både tilgjengelighet og bruksområder. Alkoholpolitikk er et område hvor både kommunen og enkeltmenneske må vike til det beste for de som selv ikke kan sette grenser, både voksne og barn.

Formueskatten fungerer

2009-07-30T07:18:00.000-07:00

Det har vært mye fokus på formueskatten og de rike har kastet seg mer eller mindre vellykket inn i valgkampen for å bli kvitt den. Alt fra 10 000 kroners rulling til trusler om utflytting har blitt prøvd. At Hagens rådgivere kan gi så dårlig råd er utrolig. Men det utroligste var vel at Hagen selv fulgte rådene. Man måtte vel skjønne at en ikke ubetydelig andel av befolkningen ville bli provosert uavhengig av deres forhold til selve formueskatten. Spesielt når 80 prosent ikke betaler formueskatt og at ytterligere 17 prosent betaler svært lite i formueskatt. Det eneste Hagen signaliserte var at han ikke ville betale skatt på lik linje som andre. Han vil forskjellsbehandles fordi han er rik.

Professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole mener det bare er tull at formueskatten ødelegger for arbeidsplasser. Hagen derimot mener formueskatten fjerner incentivene til å investere. Hansen mener derimot at formueskatten er så ubetydelig at det er bare tull at den skulle ødelegge for noe i det hele tatt. Hansen viser her til en undersøkelse fra Hordaland som viser at formueskatten utgjorde 0.2 prosent av den reelle formuen. I følge professoren betaler de superrike svært lite skatt og han har nok rett i at de bruker mer på ferien enn de betaler i skatt. Nå har visst nok døtrene til Hagen blitt skatteflyktninger. Jeg er ganske sikker på at vi ikke kommer til å merke forskjell på verken det ene eller det andre, og spesielt ikke på verdiskapningen.

Finansdepartementet sier det vil være 800 personer med mer enn 100 millioner kroner i skattelignet formue i 2009. Disse personene skal i gjennomsnitt betale 6,7 millioner kroner i skatt. Av dette er 4,3 millioner kroner formuesskatt. Bare 2,3 millioner er skatt på inntekt. Tallene viser også at 40 prosent av de 3,8 millioner skatteyterne i Norge har negativ skattemessig formue. Like mange har nettoformue på under 470.000 kroner, som er minstefradraget for formuesskatt. Av de 20 prosent som faktisk betaler formuesskatt, betaler 17 prosentpoeng under 8200 kroner i formueskatt.

Professoren har to interessante poenger til. Det første er at formuesskatten er den eneste mulighet til å skattlegge de svært rike. Det andre er at Hagen er generelt allergisk mot skatt. Hvis han ikke er allergisk må det være griskhet. Stein Ørnhøi siterer Kåre Willoch i Dagsavisen i dag når han skriver at vi alle står i gjeld til det samfunnet som har gjort oss til den vi er. Hagen er visst nok gjeldsfri.

Tallene og uttalelsene er hentet fra en artikkel på e24.no

FrP har ikke integreringspolitikk

2009-07-30T03:52:00.000-07:00

FrP har ingen integreringspolitikk. Og man kunne sikkert stille spørsmål om de har noen innvandringspolitikk også. Når jeg leser noen av de kommentarene som noen ganger kommer på bloggen som kritiserer hva jeg skriver om FrP kunne jeg være fristet til å ta i bruk enda sterkere ordbruk. Men det skal jeg la være.

FrP har derimot en assimilasjonspolitikk. Forskjellen på integrering og assimilasjon er at integrering handler om tilrettelegging og tilpassing slik at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet, mens assimilering defineres som den prosessen som gjør at en minoritetskultur utslettes og forsvinner slik at gruppen mister sin etniske identitet, og dens medlemmer blir, kulturelt sett, identiske med medlemmer av vertssamfunnet.

Når man følger med på debatten om innvandring og integrering i Norge så får man fort inntrykk av at FrP ikke kan få assimilert nye innvandrere verken fort nok eller godt nok. Det er den norske kulturen som er den overlegne og den som skal følges av alle. De som ikke følger den avviker fra det som er ønskelig, sett fra FrP sitt ståsted.

Hvor viktig er norsk kultur for FrP? Jo den er uhyre viktig. Så viktig at andre kulturer må vike der hvor den norske kulturen på en eller annen måte har befestet seg. Tidligere partiformann Carl I. Hagen har sagt dette veldig klart. På et tidspunkt uttalte han om de norske ”koloniene” i Spania at nå var det så mange nordmenn i Spania at spanjolene burde lære seg norsk. Disse samme ”koloniene” er interessante fordi det er ingen norske politikere som krever at disse nordmennene skal tilpasse seg det spanske samfunnet. Tvert i mot er det innført 17. mai og andre norske kulturelle trekk med brask og bram.

FrP bruker gjerne å henvise til kriminalitet som et eksempel på at argumentasjonen deres, om at innvandring er negativt, holder vann. Det som derimot er tilfelle med kriminaliteten i Norge er at en veldig liten gruppe står for en veldig stor andel av kriminaliteten. Det er her det grenser til rasisme, når man tar handlingene til en liten gruppe og generaliserer dem til å gjelde for alle som måtte være like de få på bakgrunn av etnisk opprinnelse.

De siste ukenes utspill om asylmottak i Afrika taler for seg selv. Det er et så politisk lavmål å mene at dette er det minste de landene kan gjøre når de får økonomisk bistand fra Norge. Ja hva med FrPs asylmottak i Afrika når Norge kutter ut den internasjonale bistanden med en FrP regjering?

Når FrPere blir sinte

2009-07-29T05:22:00.001-07:00

Det er litt frydefullt når FrPere blir sinte på politiske innlegg. Men det er ikke derfor jeg skriver det jeg skriver. For meg handler det om å synliggjøre hva jeg mener er viktig, hvis noen er uenig i hva jeg mener er jo det en del av spillet. Problemene oppstår når man ikke klarer å akseptere at andre er uenige med deg i sakene. Det er her jeg mener FrP viser usunne holdninger. Holdninger som ikke er et demokrati verdig. Så det handler ikke om å skremme folk til å ikke velge FrP. Det handler om å vise folk hva det innebærer å stemme på for eksempel FrP. Hvis FrP er uenig i sak så får de argumentere i mot da.

Hva har ”vi” (altså regjeringen) gjort de siste årene? Jeg vil nevne to ting. Forslaget til ny arbeidsmiljølov ble endret og det er laget to handlingsplaner mot sosial dumping. Begge disse to områdene hadde FrP ikke bidratt noe til for å forbedre hvis de satt i posisjon. FrP som er partiet for folk flest, de som selv mener de har en politikk for arbeidstakerne. ”Vi” har begrenset mulighetene for arbeidstakerne til å bli utnyttet i forhold til lengre arbeidsdager og flere midlertidige arbeidskontrakter. ”Vi” har begrenset useriøse arbeidsgivere sine muligheter til å utnytte utenlandsarbeidskraft, arbeidskraft vi sårt trenger. FrP hadde gjort det stikk motsatte på begge disse områdene. FrP er for arbeidsgivere og rikinger flest, ikke folk.

Nå vil vel kanskje noen si at Arbeiderpartiet ikke lenger er partiet som ivaretar arbeidstakernes interesser. Se bare på konflikten med politiet sier de. Nå skal jeg ikke ta for meg denne konflikten spesielt. For her er det sikkert mange sider som jeg ikke har innsikt i og det blir feil å ha en bastant mening om hva som er riktig og feil. Det ville vært en smule rart om det ikke var en og annen konflikt mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter for den saksskyld. Det vil være naturlige interessekonflikter som kan oppstå i enkelt saker. Det har skjedd tidligere og det vil nok skje igjen. Regjeringen har lagt seg ut med både arbeidsgivere og arbeidstakere i den tidligere så berømte sykelønnssaken. Det er ikke naturlig at alle parter skulle ha samme interesser i alle saker til en hver tid. Så det å bruke en enkeltstående sak som dette, som egentlig handler om den naturlige gangen i et demokrati, som et bevis på at noen er verre enn andre er bare meningsløst. Nå skal det sies at hvis man har valgt å ikke følge spillereglene i arbeidslivet er dette alvorlig og kan ikke aksepteres. Men som sagt personlig har jeg ikke full innsikt i saken og det ville vært unaturlig å ta den ene eller andre siden i dette konkrete spørsmålet.

FrP og fagbevegelsen

2009-07-29T03:47:00.000-07:00

FrP mener de ikke har noe i mot fagbevegelsen og de mener selv de har en god politikk for både arbeidstakere og folk flest. Men det er ikke god politikk for noen som helst å foreslå å redusere for eksempel sykelønn som FpU lederen har gått ut sammen med Unge Høyre om. Dette er en usosial politikk, et begrep som flere politikere liker å bruke. En side er politikken til FrP, den kommer jeg sikker tilbake til mange ganger. Det som er interessant er FrP sin holdning til fagbevegelsen generelt.

Som sagt mener de selv å være for fagbevegelsen. Men dette kan langt fra stemme når partiet i en årrekke har ment at når monopollignende organisasjoner i arbeidslivet eksisterer vil arbeidslivet aldri fungere godt nok. Vel og merke ikke godt nok i FrP sitt perspektiv. Når FrP sikter til monopollignende organisasjoner mener de helt klart fagbevegelsen. Men her er det nødvendig å se på hva dette egentlig betyr. Ingen arbeidstakerorganisasjoner i Norge har monopol så dette faller på stengrunn. Det finnes tre hovedorganisasjoner og flere frittstående fagforbund. Mange av disse konkurrerer om de samme arbeidstakerne. Derfor er det ikke og kommer heller ikke til å bli noe monopollignende situasjon i det norske arbeidsliv. Derfor handler FrP sin politikk om noe helt annet.

Det FrP egentlig mener med sitt vedtak om monopollignende organisasjoner, men som de ikke sier høyt, er at fagbevegelsen har for mye makt og innflytelse, sett fra FrP sitt ståsted. De mener at det er et problem at folk flest er medlem i en arbeidstakerorganisasjon og på denne måten oppnår bedre lønns og arbeidsvilkår enn de ville gjort alene. Dette koker ned til det vanlige om at FrP ikke ser verdien og nytten som kan oppstå i situasjoner gjennom forskjellige interessefellesskap. Dette er også det samme som å undervurdere eller også fullstendig neglisjere den velstandsutviklingen som har vært mulig fordi lønns og arbeidsvilkårene har blitt forbedret, og det har ikke skjedd på bekostning av landets konkurranseevne.

FrP mener noe om fagbevegelsen og det er at styrken som interessefellesskapet utgjør må reduseres. Den må reduseres fordi fagbevegelsen ofte er uenig med FrP sin politikk. I FrPs verden er politiske motstandere med makt og innflytelse ikke ønskelig. Det skremmende er at de faktisk ønsker å gjøre noe med dette, til og med når det er en naturlig del av demokratiet.

FrPs valgkampvideo uten budskap

2009-07-28T12:06:00.000-07:00

FrP har som mange andre politiske partier laget sang og fått kjente artister til å synge disse inn. Å se på budskapet som forsøkes formidlet er en merkelig sak. For det første er det ikke noe galt med teksten. Den blir kanskje først og fremst uspiselig for en sosialist når budskapet kobles opp mot FrP sin politikk. Men dette er sikkert smak og behag som med all annen musikk.

Hva som er hovedbudskapet til FrP sin valgkampvideo er derimot veldig uklart. Hva som formidles utover at FrP sin frontfigur er Siv Jensen er minimalt. Man ser partiformannen i alle merkelige situasjoner, som oftest uten politisk kontekst. Det er ingen politikk eller veivalg som det oppfordres til å ta. Det hele blir litt komisk når teksten som synges formidler at vi tror at en pluss en kan bli mer enn to. I FrP er det bare en og det er Siv Jensen. Konklusjonen må være at du oppfordres til å stemme på et parti fordi hun er leder og ikke fordi de har et budskap. Men når man er så gammeldags at man klamrer seg fast til partiformann begrepet er det vel ikke annet å forvente at personen er viktigere enn politikken.

USA må ta ansvar

2009-07-23T12:48:00.000-07:00

Det er ikke lenger noen tvil om at USA ønsket å føre det internasjonale samfunnet inn i en krig basert på falske forutsetninger. Amerikanske politikere sto i internasjonale fora å bevisst brukte fabrikkerte påstander for å skape oppslutning både politisk og militært. USA har også som et resultat av dette rotet seg inn i en krig de ikke kommer seg ut av på mange år. Det er mange sider ved krigen mot terror som trenger en gjennomgang og kanskje også juridiske etterfølger. Her må ingen av de ansvarlige skånes.

Et av USA sine tiltak i krigen mot terror var fangeleiren Guantanamo. Hit har fanger fra mange land blitt fraktet etter at de har blitt kidnappet eller arrestert, i hovedsak ulovlig. Dette har vært gjort bak offentlighetens lys. Også norske flyplasser har blitt brukt i den ulovlige fangetransporten. Barack Obama gikk til valg på blant annet å legge ned fangeleiren Guantanamo. Dette er enklere gjort enn sagt tydeligvis. I følge Dagsavisen vil dette minst bli utsatt i et halvt år, sammenlignet med hans første frist for nedleggelse.

I dag sitter det fanger der som det ikke er grunnlag for å holde fanget. Dette er fanger USA mener er farlige men som de ikke har beviser mot. Hvordan man kan kalle noen farlige hvis man ikke kan bevise at de er farlige er ganske ubegripelig. Men like fullt er disse menneskene bak lås og slå. I forbindelse med nedleggelsen av leiren er det tydeligvis blitt vanskelig å kvitte seg med de så kalte farlige menneskene. For et sted må de jo ta veien etter å ha blitt kidnappet fra sitt opprinnelige land. Ingen av USA sine stater vil ta i mot noen av fangene. Dette er jo relativt forståelig. Hvis de ikke var farlige før de ble kidnappet er det vel fare for at de kanskje kan ha blitt det etter å ha blitt behandlet som kriminelle i flere år uten lov og dom. De fleste ville vel blitt ganske forbannet og frustrerte etter å ha blitt så umenneskelig behandlet i flere år. Men på denne annen side er det ingen grunn til å forhåndsdømme disse menneskene enda en gang. I tråd med de juridiske prinsippene som skal gjelde, og som USA ofte mener de er de største forkjemperne for, burde disse menneskene slippes fri hvis det ikke finnes beviser nok for en dom.

Det er heller ingen grunn til at noen andre land skal ta ansvar. USA har selv tatt initiativ til en krig basert på falske opplysninger og opprettet en fangeleir hvor folk holdes uten lov og dom. Dette er USA sitt ansvar ene og alene. Man ligger som man redder. Hvis man er rotete er det stor fare for at nattesøvnen blir forstyret. USA vil nok ha problemer med nattesøvnen i mange år til.

Kultur er mangfold

2009-07-21T04:19:00.000-07:00

Kultur kan vel mest sannsynlig være både mangfold og enfold. Hva som er dominerende, mangfold eller enfold, vil være et resultat av ønsket politikk. Hva som er det beste for samfunnet og mennesket burde det være liten tvil om. Samfunnet vil være et rikere sted med mangfold i kulturlivet. Det betyr at ikke alle vil like alt som presenteres hele tiden. Men betyr det at et flertall skal bestemme at en form for kulturuttrykk ikke skal få like muligheter til å vokse frem, bare fordi de selv ikke liker det som presenteres?

Kultur kan defineres som resultatet av et samfunns samlede åndelige og materielle virksomhet. Det betyr at mangfold klart vil styrke samfunnet. Jo færre kulturelle uttrykk jo fattigere er samfunnet. Denne definisjonen på kultur sier også noe om hvem vi er som samfunn. Et samfunn med få kulturelle uttykk vil fremstå som uattraktivt og fattig for utenforstående. Sett i et slikt perspektiv vil kultur også ha betydning for mange andre interesser utover de som produserer den. For eksempel vil potensielle turister velge et feriested med tanke på kulturtilbudet og en arbeidsgiver vil kunne vurdere kulturtilbud i en kommune ved etablering, med tanke på rekruttering av nok og riktig kompetanse.

FrP har satt seg i selene for å sette kulturpolitikk på dagsorden i valgkampen. Dette har i hovedsak dreid seg om hvor meningsløs FrP selv mener mange kulturelle uttykk er. FrP ønsker derfor til livs støtteordninger som naturligvis vil føre til at kulturlivet og samfunnet blir fattigere. Dette er selvfølgelig ingen dum politisk strategi. Dette henger sammen med strategien som jeg tidligere har skrevet om hvor man setter en liten gruppe, i denne sammenheng kultureliten, opp mot en stor gruppe, folk flest. På denne måten blir FrP angrepet av det folk flest opplever som kultureliten og de kan innta sin favorittposisjon som er offeret som blir angrepet av de sterke. Dette skaper selvfølgelig sympati i opinionen.

Aftenposten prøvde seg på en artikkel for kort tid siden hvor de hentet frem et par FrP styrte kommuner og viste til at det ble brukt mer penger på kultur akkurat der. Det er kanskje ikke rart at det er mer penger til kultur i Norge generelt etter at kulturloven ble vedtatt. For hver økning på andre områder i statsbudsjettet er det en prosent mer til kultur. Det betyr at Norge i disse dager opplever en betydelig økning i satsning på kultur. Samtidig, sett i lys av at kultur er mangfold, er det ikke nok å skilte med at man har brukt mer penger på kulturskolen som det var i de to tilfellene Aftenposten trakk frem. En slik økning betyr langt fra mangfold eller bred deltagelse. Kultur er så mye mer. Det er så mye mer at FrP ikke ser poenget med det.

Svaret på spørsmålet innledningsvis er at slik fungerer nå demokratiet. Flertallet bestemmer hva de mener er riktig. Men det betyr ikke at flertallet alltid har rett. Det er i denne sammenheng det tidvis kan koste å være ansvarlige politikere og ikke bare kaste seg på alt som kan oppfattes som populært. FrP sin kulturpolitikk vil mest sannsynlig føre til at Norge blir et mindre attraktivt land å feriere i og på lokalt plan kan den enkelte kommune fremstå som mindre attraktiv for nyetablering. For FrP er det viktigste å presse gjennom hva de selv mener er akseptabel kultur. Alt annet må kunne klare seg selv. Dette står i en merkelig kontrast til hva FrP mener i integreringspolitikken. Der mener de at den norske kulturen er suveren og går foran alt annet. Her vil de ikke en gang overlate til den enkelte å leve ut sin opprinnelige kultur. Fremmed kultur er for FrP noe uønsket.

FrP sine skrøner

2009-07-20T12:16:00.000-07:00

Siv Jensen har en kommentar på hjemmesiden til e24.no om de rød grønne og deres kommende valgkamp. Hun påstår der at de rød grønne vil komme med skrøner i hele valgkampen. Hvis det er vanlig i de politiske partiene AP, SV og SP å fare med skrøner er det stor fare for at det samme er tilfelle i FrP, Høyre, KrF og Venstre. Det lover jo ikke godt for verken den kommende eller andre valgkamper.

Men det tar ikke lang tid før Siv selv kommer med en skrøne. Eller rettere sagt allerede i neste avsnitt i sin korte kommentar lirer hun av seg en skrøne. Hun mener standhaftig at Kristin Halvorsen har spilt bort 632 milliarder kroner på utenlandske børser. For det første er dette ikke rent så lite patetisk når vi alle vet at hvis FrP hadde sittet med makten hadde ikke bare de samme milliardene vært spilt bort men mange andre offentlig eide virksomheter hadde vært solgt bort i sin helhet og verdiene hadde vært borte for all tid. Hvor mye dette hadde utgjort vet vi ikke, men det hadde vært en høyere sum enn hva hun beskylder Kristin for å ha rotet bort.

Forskjellen ville vært at FrP i regjeringsposisjon hadde med viten og vilje spilt bort fellesverdier som StatoilHydro, SAS, Statskraft og alt annet vi eier sammen. Det å legge skylden på Kristin som finansminister for at børsen går opp og ned vitner kun om at FrP ikke skjønner hvordan børsene fungerer. Det er det vel for så vidt svært få andre som gjør også, ellers hadde vel folk flest brukt penger på børsen i stede for på Norsk Tipping i håpet om å bli rike i en fei. Det er en reell politisk debatt knyttet til spørsmålet om hvor mye vi skal investere og hvor vi skal investere når det kommer til oljeinntekter. Finansdepartementet forvalter vel i utgangspunktet kun den vedtatte politikken til Stortinget i denne saken. Slik sett blir det en liten skrøne å legge skylden på Kristin Halvorsen for at investerte papirpenger kommer og går. Jeg regner med at Siv ikke har tenkt å skryte av Kristin når børsene peker oppover igjen og norske papirverdier stiger.

Dustepolitikk på høyt nivå

2009-07-19T04:01:00.000-07:00

Rød Ungdom kårer hver uke en person eller en organisasjon til ukas dust. For kort tid siden fikk leder i Avinor gjennomgå og de benyttet anledning til å foreslå nasjonalisering av flyselskapene. Dette provoserte tydeligvis høyresiden. Nå er det verken en intelligent eller en konstruktiv tilnærming til den politiske debatten å kåre duster. Men Unge Høyres kommentar til Rød Ungdom sitt utspill overgår det meste.

Unge Høyre begynner sin kommentar med å si at det finnes noen statlige flyselskaper i verden for i neste øyeblikk å bruke det Nordkoreanske flyselskapet som eksempel på at nasjonalisering er et dårlig alternativ. Dette er en ganske håpløs tilnærming til spørsmålet og må kunne sies å være like usaklig som å kåre duster. Argumentasjonen har kun en hensikt og det er å vise at det er kun lukkede kommunistiske diktaturer som eier sine flyselskaper. Og i denne kategorien vil vel ikke vi befinne oss? Nå finnes det andre statlig eide flyselskaper som også Unge Høyre sier selv. Men det viktigste for Unge Høyre er ikke å bruke en saklig argumentasjon for hvorfor dette er et dårlig alternativ.

I tillegg mener da Unge Høyre at nasjonalisering av flyselskapene fører til færre avganger, dyrere billetter og at det blir farligere å fly. For ikke å si livsfarlig å fly. I utgangspunktet burde ikke målet med flytrafikken være å stadig skape flere flyruter. Dette er dårlig miljøpolitikk. Det samme kunne sies om stadig billigere flybilletter. Det meste forblir grunnløs argumentasjon fra Unge Høyre i denne sammenheng. Å si at statlig drevet flyselskaper er mer farlige enn private er mildt sagt grunnløst. Det som først og fremst skaper farlig flytrafikk er den sterke konkurransen på pris, nettopp det Unge Høyre vil ha mer av. Det at flyselskapene konkurrer om lavest mulig pris og stadig senker prisen er et sikkerhetsproblem. På et tidspunkt vil de lave prisene ha betydning for det vedlikeholdet flyene får, på kompetansen til de ansatte, antall ansatte og andre sider ved flyselskapene som er avhengig av mange elementer for å opprettholde sikkerheten.

I tillegg har noen av lavprisselskapene notorisk dårlig rykte for å behandle sine ansatte kritikkverdig. Noen opererer med gebyrer for jobbsøkere, hos andre må du betale både uniform og opplæring selv. De aller billigste flyselskapene benytter seg av alle disse triksene. De dårlige arbeidsforholdene skyldes flere elementer. Men lav pris på flybilletter er en av hovedårsakene.

Det er derfor først og fremst den kunstige konkurransen i flymarkedet som er et sikkerhetsproblem. Ikke hvem som eier flyselskapene. Det blir verken farligere eller dyrere for den saksskyld hvis staten eier noen flyselskaper. Det viktigste for flytrafikken er uansett en statlig styring og kontroll av sikkerhetskrav. Det som hindrer Nord-Koreas flyselskap å lande andre steder er disse sikkerhetskravene og kontrollene, og ikke det at det er statlig eid.

Stemmerett for 16 åringer

2009-07-17T01:43:00.000-07:00

Dette er et forslag som den siste tiden har seilet opp som et viktig forslag fra flere aktører. Barneombudet og politiske partier har vært pådrivere i debatten. Og det er vedtatt at det i noen kommuner skal gjennomføres prøvevalg for denne gruppen ved lokalvalget 2011. Her er det mange kommuner som til og med har søkt før brevet om invitasjon har kommet ut.

Spørsmålet er om dette er et viktig og nødvendig tiltak. Det vi ser er at ungdom i mindre grad bruker stemmeretten enn eldre grupper. Dette er mest sannsynlig ikke noe nytt. Og det er tross alt en generell trend med synkende bruk av stemmerett i forbindelse med valg. Et interessant spørsmål er da hva de egentlige årsakene til synkende valgdeltagelse skyldes. Og vil senket stemmerettsalder ha noen effekt?

Hvis man tenker seg at bruk av stemmerett øker med erfaringene knyttet til selve bruken av stemmeretten så kan det ha en effekt. Man ser at prosenten øker jevnt med alder. Men dette er både usikkert og langt fra godt nok. Man vil ha økt demokratisk deltagelse og forståelse i den yngre deltagergruppen. Da må man se på undervisningen i skolen. Dagens undervisning må utvides og debattene i forbindelse med skolevalg bør vurderes avviklet. Hva betyr det å ha plikt og rett til å stemme og hva betyr det å ha demokratiforståelse. Oppnår vi noen av disse målene ved dagens ordning?

I noen av delstatene i Tyskland er det gjennomført valg for 16 åringer. Dette har de visst nok gode erfaringer med. Men det er verdt å merke seg at stemmeretten i denne sammenheng er tett fulgt opp med undervisning på skolene.

Den generelle og lave valgdeltagelsen som brer om seg handler nok om andre ting enn stemmerettsalder. Dette betyr at økt valgdeltagelse krever også andre tiltak enn redusert stemmerettsalder. Distanse til de som arbeider politisk og de vedtak som fattes skaper nok en atferd som igjen gir seg utslag i lavere valgdeltagelse. Dette er et alvorlig problem som både det politiske systemet og de politiske partiene må ta seriøst, for det er i grenseland mellom disse to områdene avstanden til velgerne oppstår.

Et annet perspektiv som er interessant er hvem som egentlig mener dette. Man ser ikke ungdommen selv som en sterk pådriver i dette spørsmålet. Det leder meg til å tro at det vanlige er i ferd med å utvikle seg. Samfunnet og de voksne er bekymret for ungdommens atferd, i denne sammenheng valgdeltagelsen. Da må vi, samfunnet og de voksne, finne ut hva som må gjøres. Nå er det et perspektiv til som gjør seg gjeldene. Det er flere som også mener at stemmerett gir ungdom mulighet til å være med å påvirke i et samfunn de er deltagere i og avhengige av. Dette er i utgangspunktet et nobelt perspektiv.

Barne- og likestillingsdepartementet har en rapport utredet av en ekspertgruppe som behandler dette spørsmålet. Ekspertgruppen foreslår i denne sammenheng noe interessant. La ungdommen i den samme målgruppen få avgjøre dette selv gjennom en ungdomsfolkeavstemning. La ungdommen bestemme selv om de ønsker å ha stemmerett. På denne måten unngår vi at vi, samfunnet og de voksne, enda en gang skal bestemme hva som er det beste for ungdom. Det er vel det man ønsker å unngå også med å innføre stemmerett for 16 åringer eller er man redd at ungdom skal si nei til dette opplegget? Hvem var dette da viktigst for?

Hvor ble det av den andre verden?

2009-07-16T03:35:00.000-07:00

Den globaliseringskritiske bevegelsen har i mange år frontet slagordet ”En annen verden er mulig”. Dette er et slagord som peker på den urettferdige fordelingen av ressurser og makt som ofte kan relateres til globaliseringstrender og institusjoner. Ønsket og engasjementet har vært rettet mot å skape blant annet en ny økonomisk orden som fordeler mer jevnt.

Så fikk vi finanskrisen. Til tider kunne man få følelsen av at den skulle komme til å redde verden. Noen var ute og sa at finanskrisen var et godt tidspunkt å lykkes i arbeidet med et bedre klima. Mens andre igjen sa at nå er kapitalismen død. Ja vel sier jeg. Hvor ble det av engasjementet og ideene som skulle endre verden til et bedre sted? Den mest siterte overskriften det siste året må ha vært Newsweeks påstand om at nå er vi alle sosialister. Dette må være tidenes mest innholdsløse budskap.

Ingen har så langt som jeg har sett løftet en ide eller en teori om hvordan det økonomiske systemet skulle endres til det bedre. Sett fra USA må Norge med en finansminister fra ”Socialist left party” fremstå som lillebroren til Lenin. Men ikke en gang Norge med en finansminister fra SV har vært førende i dette spørsmålet.

Nå vil jeg først og fremst påstå at de til tider ganske ekstreme venstrekreftene som de siste årene har dominert på arenaene hvor en annen verden har blitt diskutert ikke er særlig opptatt av dette. Dette miljøet i Norge er nok mer opptatt av å undergrave det rød grønne samarbeidet fremfor å være konstruktive og fremtidsrettet. Men dette er ikke hovedpoenget. Det er samfunnets forhold til marked som prinsipp som er poenget.

Markedstankegangen har langt påvei blitt et bærende prinsipp i hvordan samfunnet organiseres. Dette er ikke verken heldig eller uheldig, for marked kan ha mange både tilsiktede og utilsiktede konsekvenser. Boligmarked er et eksempel på hvor ekskluderende et marked kan være, mens finansmarkedet er et godt eksempel på hvor galt det kan gå hvis det ikke reguleres godt nok. Og det er reguleringer som burde være løsningen som man søkte mot i disse tider.

Marked som funksjon har nok langt på vei kommet for å bli. Det er kanskje tungt å svelge for noen. Men i stedet for å surmule burde man heller bruke anledning vi nå står ovenfor til å sørge for bedre reguleringer slik at uheldige konsekvenser blir redusert eller ikke oppstår. Når markedsprinsippet har kommet for å bli må vi sørge for at det alene ikke får dominere. Markedet skal ikke styre oss, vi skal styre markedet.

Det betyr at den andre verden ikke er vesensforskjellig fra den vi lever med i dag, kanskje ikke på kort sikt. Men på lang sikt vil også gode og nødvendige reguleringer av markedene føre til et annen verden. En verden hvor marked ikke er ekskluderende og urettferdig. Hvorvidt dette er mulig kan selvfølgelig diskuteres. Men drømmen om en annen verden lever nok videre, om en i kanskje en litt annen form.

Mange påstander og ingen bevis

2009-07-13T12:17:00.000-07:00

Det har vært noen kommentarer på bloggen som jeg tenkte jeg skulle benytte anledning til å svare på. Det har i hovedsak vært kommentert på innlegg om skatt og finanspolitikk og her er det mye å ta tak i.

Et spørsmål var om de rød grønne kan bevise at innbyggerne får mer enn 30 øre tilbake for hver skattekrone de betaler inn. Hvor denne summen er hentet fra sies det ingenting om. Men jeg tar utgangspunkt i at dette kanskje er et gjennomsnitt for hver innbygger. På den annen side virker summen ganske kunstig og lite målbar i virkeligheten. Spørsmålet handler da egentlig ikke om man kan forvente å få mer eller mindre igjen for hver skattekrone. Poenget med skatteinntekter er at de bidrar til å finansiere felles samfunnsoppgaver. Dette betyr at noen kanskje får mindre enn 30 øre ”igjen” for hver skattekrone mens andre kanskje får mer ”igjen” for hver krone. Dette avhenger for eksempel av den enkeltes helse. Har man behov for mange eller avanserte helsetjenester kan man trolig kanskje forvente å få mer ”igjen” for skattepengene sine. Dette er selvfølgelig ikke en særlig naturlig tilnærming til skattepolitikk. Noe av poenget med skattepolitikken er å fordele og utjevne forskjeller. Det betyr igjen at det for noen kanskje vil oppleves ”urettferdig” at de må gi mer enn andre eller at de får mindre igjen enn andre. Man skulle kanskje være glad man har god helse og slipper å benytte seg av dette tilbudet for å få mer igjen for skatteinnbetalingene sine.

Dette bringer meg over på de 55 milliardene kroner som de stakkars bilistene betaler inn til staten. Her snakker mange om bilistenes penger, som om bilistene var en egen spesiell minoritet som opplevde vannvittig forskjellsbehandling. ”Bilistene” krever at hver krone de betaler inn til staten, som kan tenkes å ha en eller annen relasjon til deres bilbruk, skal komme dem til gode som bilister. Hva om alle tenkte sånn? Skulle for eksempel alle rørleggere som betaler skatt av sin arbeidsinntekt kreve at disse skatteinntektene kun skulle brukes til vann og avløp? Nå kan det tenkes at både skatter og avgifter uavhengig om de kommer fra den ene gruppen eller den andre er med på å finansiere andre deler av velferdsstaten. Man kunne for eksempel byttet ut alle gamlehjem med bedre veier for tilfredsstille bilistene. Dette hadde kanskje passet ”bilistene” bra siden de ikke har bruk for bilen når de kom på gamlehjem selv. Ja det kan vel kanskje oppleves ”urettferdig” da; at mine penger som bilist kommer på ”avveie” i velferdsstaten til nytte for andre grupper som kanskje trenger andre typer ”drivstoff” enn billigere bensin.

Så til slutt den evige gjenganger skattelette. Skattelette er den rette medisin sies det fra høyresiden. Her er det mange påstander og lite konkret. Men det hjelper kanskje lite å være konkret også. I Dagsavisen i dag skriver en kunstner om skattelette i Latvia. Der har skattelette på arbeidsinntekt ført til høyere skatteinntekter for staten i følge kunstneren. Dette er hyggelig for Latvia, hvis dette er tilfelle. Men gjør dette eksemplet påstanden om skattelette til en beviselig sannhet med samme utfall for alle som måtte prøve seg? Det er her høyresiden glemmer noe vesentlig. De glemmer alltid at både marked og kapitalisme har en psykologisk side, eller gjerne en menneskelig side. Skattelette i Latvia er ikke det samme som skattelette i Norge eller andre land for den saks skyld. Det kan ikke med enkelhet eller gjennom fastsatte modeller forutses hvordan mennesker vil handle hvis forutsetningene i et marked endres. Boligmarkedet er kanskje det markedet hvor det er enkelest å si hvordan folk vil oppføre seg om renten går opp eller ned. Hadde man hatt det like enkelt på aksjemarkedet ville det vært lett å forutsi hvilke aksjer som gikk opp og ned. Men her er det mange som har brent seg. Det kan tenkes at skattelette i Norge fører til at folk vil ha mer fritid fordi de plutselig har mer å reise for. Dette medfører ikke nødvendigvis økte skatteinntekter. Når man ramser opp ”fordelene” med skattelette så tar man forgitt at dette faktisk skjer i virkeligheten. Det kan man rett og slett ikke gjøre. Skattelette som virkemiddel for økte skatteinntekter er nok i beste fall, på linje med deltagelse i aksjemarkedet, en uoversiktlig investering med usikkert utfall.

Høyresidens løsninger på finanskrisen

2009-07-12T10:13:00.000-07:00

Finanskrisen medfører store negative utslag i Europa. Spania som kanskje er det landet i Europa som er verst rammet har allerede en ungdomsledighet på over 20 prosent. Men alle land opplever nå en betydelig økning i arbeidsledigheten generelt. Norge er heller ikke noe unntak i denne sammenheng, med over 70 000 arbeidsledige til nå. Politikerne verden over slår om seg med tiltak og penger for å redde jobber og for å skape nye jobber.

Høyresiden har lenge argumentert med at et svekket lovverk i arbeidslivet vil gjøre underverker. Spesielt ungdom vil få det bedre mener de. For eksempel skal en utvidet adgang for arbeidsgiverne til å ansette på midlertidig basis være et flott tiltak. Dette vil skape flere jobber og ikke minst vil flere unge få seg fast jobb på sikt. Spania har et liberalt lovverk i så måte. Hva er tilfellet i dette landet? De har den største andelen midlertidige ansatte i Europa, ungdom er de som i størst grad arbeider midlertidig (og dette er uavhengig av finanskrisen) og de har den høyeste ungdomsledigheten i EU. Så mye for et svekket lovverk og de positive ringvirkningene. Erfaringene fra andre land i Europa er at en forsvinnende liten andel får fast jobb når lovverket åpner opp for flere midlertidige kontrakter. Arbeidsmarkedet arbeider kynisk i sin jakt på å akkumulere profitten, på lik linje som alle andre markeder når de ikke reguleres.

Høyresiden i Norge har foreslått å redusere skattene for å bøte på finanskrisens virkninger i Norge. Til tider fremstår dette som det eneste de er i stand til å komme opp med. Men det alltid ubesvarte spørsmålet er om dette i det hele tatt virker. Dette er for øvrig ikke noe nytt forslag fra høyresiden. Dette er et budskap de har slått rundt seg med til alle økonomiske tider.

Forskningsdirektør Arthur J. Rolnick ved Federal Reserve Bank of Minneapolis mener at skattelette som virkemiddel i forbindelse med finanskrisen vil undergrave de økonomiske spillereglene, samt føre til negative forflytninger av ressurser. Hva betyr så dette? Å kutte i skattene vil kun føre til, i følge Rolnick, at land og regioner vil konkurrere på basis av hvem som har lavest skattetrykk. Man oppfordrer kun virksomheter til å flytte på seg. Dette er en konkurranse uten fremtid og vil på sikt føre til at de godene man finansiere gjennom skatteseddelen vil bli lidende. Som for eksempel helse, omsorg og utdanning. I tillegg vil skattelette være noe som tilfaller privatsektor i hovedsak. Hvis det blir flere jobber og tryggere jobber i en spesiell sektor vil det på sikt kunne føre til at flere utdanner seg og søker seg til denne spesielle sektoren på bekostning av andre sektorer. Man kan da få en negativ og uønsket forskyving av menneskelige ressurser i arbeidsmarkedet.

I USA kutter flere av statene i skattene for å bøte på finanskrisen. Så langt har ingen av de oppnådd lavere arbeidsledighet eller noen spesiell økning i jobbskapningen. Det eneste de har oppnådd er nettopp konkurranse om hvem som har den laveste skatten for virksomheter som vurderer å etablere seg andre steder. Der hvor selskaper har fått penger fra myndighetene har det vist seg at det ikke skaper nye jobber likevel. Som for eksempel Wal-Mart som fikk 1.7 millioner dollar i skattelette fra staten Ohio for å opprette en ny fabrikk, hvorpå Wal-Mart måtte gi pengene tilbake fordi det ikke lot seg gjennomføre likevel. Greg LeRoy som er daglig leder i det private arbeidsformidlingsfirmaet i Washington Good Jobs First sier at dette er spill kun staten og de lokale myndighetene vil tape. De eneste vinnerne er firmaene som spiller skattespillet.

Skattelette som virkemiddel for jobbskapning er langt fra bevist. Det eneste som er bevist er at det har negative sider som mest sannsynlig overgår de få eller ingen positive effektene det vil kunne oppnå. Høyresiden har ingen gode løsninger på finanskrisen eller en politikk for et arbeidsliv som sårt trenger politisk støtte. Det er vel derfor de også scorer så dårlig på meningsmålinger knyttet til disse spørsmålene.

Det forvirrede KrF

2009-06-28T08:23:00.000-07:00

KrF leder Dagfinn Høybråten hadde en artikkel i Dagsavisen for få dager siden. Han tok utgangspunkt i hvordan man måler lykke og hva slags politikk man trenger for å skape virkelig lykke. Enten har KrF lært noe etter samarbeid med høyresiden i regjering eller så har de mistet all politisk innsikt.

Han skriver om at lykke er mer enn et dekket materialistisk behov. Svaret mener han i hvert fall ikke ligger i å gjøre lommebøkene feitere. Dette er et interessant perspektiv. I siste Bondevik regjering gikk KrF sammen med høyresiden om kanskje tidenes største pakke for skattelette. Målet var rundt 30 milliarder kroner i skattelette. En ting er å ønske skattelette. Det er i seg selv problematisk hvis man ønsker å skape mer lykke. For Høybråten har nok rett i at en tykkere lommebok ikke er ensbetydende med et mer lykkelig liv. For det andre var skatteletten rettet inn mot de som hadde mest fra før. Altså de som kanskje er helt umulig å gjøre noe mer lykkelig gjennom en enda tykkere lommebok. Skatteletten derimot tas fra fellesskapet. Konsekvensen var åpenbar. Erna Solberg stoppet velferdsutviklingen. Kommunene fikk mindre penger. De som kanskje trengte fellesskapet mer fikk et dårligere tilbud. Et tilbud som ikke nødvendigvis ville gjort dem mer lykkelige, men i hvert fall hverdagen enklere og mer meningsfylt. Totalt sett ville nok samfunnet som helhet vært noe mer lykkelig med mer penger til å løse de viktige velferdsoppgavene kontra skattelette til de rikeste.

Høybråten mener også at økonomene og kalkulatordemokratene altfor ofte vinner gjennom med sine poenger i politikken. KrF vil ha andre verdier og en annen politisk målestokk. Dette er også selvfølgelig interessante utsagn fra KrF. La oss gå nok en gang tilbake til forrige Bondevik regjering. Hvis et politisk mål om skattelette på 30 milliarder kroner ikke er å hengi seg til økonomene og kalkulatordemokratene så vet ikke jeg. Hvis målsettingen først og fremst er å oppnå politiske resultater gjennom økonomiske virkemidler slik for eksempel skattelette er, risikerer man fort å miste av syne de verdiene som KrF mener må løftes frem. Et av KrF sine ønsker er å øke livskvaliteten. Gjør man det gjennom skattelette? Eller gjør man det gjennom en godt utviklet velferdsstat som tar på seg ansvaret for en mer rettferdig fordeling? Nå vil nok høyresiden argumentere med at skattelette slik de foreslår på sikt bidrar til økte inntekter, fordi de som investerer får mer penger til å investere og dermed vil den totale økonomien øke. Men dette er i beste fall ønsketenkning. Hvis vi ser på dagens finanskrise er det åpenbart at de som har nyt godt av lave skatter rundt om i verden og som har lovpriset det markedsbaserte økonomiske regimet ikke akkurat er de som prøver hardest når hjulene i samfunn og arbeidsliv skal settes i gang igjen. Da trekker de seg tilbake med sine velfylte lommebøker etter årevis med lavt skattetrykk. Det offentlige må ta ansvaret for å sette hjulene i gang og de som har minst betaler regningen, gjennom arbeidsløshet og gjeldskriser.

Med slike tanker og visjoner for et samfunn burde det være utenkelig å kunne bevege seg på den politiske høyresiden. Livskvalitet og lykke skapes ikke gjennom individuell økonomisk vekst, men gjennom et fellesskap hvor alle bidrar med det de kan. Vi er ikke lykkelige alene. Mennesker er sosiale av natur og vi er mest lykkelige når vi gjør noe sammen. Da gjenstår det etter valget i høst å se om KrF har lært noe fra tideligere samarbeid eller om de rett og slett har mistet det politiske gangsynet. Men uttalelser så langt fra samme person i KrF som snakker så varmt om virkelig lykke og livskvalitet har tydet på at læringen sitter langt inne i KrF.

Arbeidsledighet og menneskesyn

2009-06-21T08:42:00.001-07:00

Arbeiderbevegelsen i Norge har i mange tiår hatt arbeid til alle som politisk målsetting. Helt siden en engasjert lærer og menig medlem i Arbeiderpartiet fra Flekkefjord på trettitallet sendte brev til Arbeiderpartiet sentralt, med et forslag til slagord som lyder ”Hele folket i jobb”, har arbeid til alle stått sentralt i partiets politikk. Målet om arbeid til alle handler i bunn og grunn om hva slags syn man har på mennesket.

I USA er det slik at når arbeidsledigheten når 3.5 prosent er det oppnådd full sysselsetting. Når arbeidsledigheten synker under dette, som det gjorde for eksempel i Florida, mener både politikere og næringslivsledere at de har mange folk i arbeidslivet som ikke burde vært der. Dette er et menneskesyn vi i Norge ikke kjenner oss igjen i.

Både høyresiden og den organiserte arbeidsgiversiden i Norge er av den oppfatning at arbeidsledighet er bra. I deres verden med marked og økonomi som spilleregler har arbeidsledighet en funksjon, eller en verdi i seg selv. Dette mener de fordi det for eksempel kan holde lønnsutviklingen nede eller at arbeidsgiverne står friere til å velge blant en større andel arbeidssøkere. Det legges dermed andre verdier til grunn for politikken enn hva det enkelte mennesket faktisk kan bidra med.

Som sagt handler dette om hvordan man ser på mennesker og deres verdi. Arbeiderbevegelsen er tydelig på at alle skal få lov til å være med på deres egne premisser. Dette er en ambisiøs og utfordrende politikk. Og det er ikke sagt man kommer i mål. Men poenget må være for arbeidslivspolitikken at mennesket må stå i sentrum. Alle skal med er derfor en politisk ideologi som setter mennesket foran marked og penger.

Er skattelette det eneste saliggjørende?

2009-06-18T02:54:00.001-07:00

Skattelette har vært høyresidens merkesak i alle år. FrP baserer hele sitt grunnlag på denne ideologien. Forrige Bondevik-regjeringen sammen med Høyre lovte skattelette for 30 milliarder til de aller rikeste. Dette er de selvfølgelig ikke enig i selv. Men et enkelt eksempel viser at dette er korrekt.

Unge Høyre foreslo å øke frikortgrensen i forrige stortingsperiode. Som de selv ordla seg; en skattelette for de som tjener minst. Dette fikk Høyres stortingsgruppe til å rykke ut. En skattelette på 168 millioner kroner, som dette ville utgjøre, måtte vurderes nøye og det var ikke sikkert at dette var lurt. En skattelette på 168 millioner kr til de som tjente minst måtte helst ikke gjennomføres men en skattelette på 30 milliarder kroner til de som har mest fra før det var greit.

Høyre ser ut til å ha mistet troverdigheten i dette spørsmålet. Men det er vel kanskje ikke så rart. Når det eneste du klarer å forslå når alt går bra er skattelette fordi det er så bra, og det er nettopp det samme som du foreslår i økonomiske nedgangstider, så ser vel ikke folk helt sammenhengen.

Nå har de siste dagenes hendelser bare understreket at høyresidens skattelette kommer de rike til gode og ingen andre. Når rikfolk tar til orde gjennom en e-postaksjon at alle burde gi 10 000 kr eller mer til FrP i årets valgkamp er det liten tvil om at dette handler om mer skattelette til de rike. Og oppfordringen om 10 000 kr eller mer er heller ikke en oppfordring til folk flest. FrP har i undersøkelser vist at de har liten eller ingen troverdighet i finanspolitikk hos befolkningen. Så hvorfor går da de rike til e-postaksjon? Det er nok som redaktøren i Dagbladet sier; de er risikotakere av natur. De tar dermed risikoen med FrP i statsministerstolen så lenge de får skattelettene sine.

Dagsavisen oppsummerte denne aksjonen på lederplass på en god måte. De sa noe som dette: Det er ikke ulovlig å gi penger til partier. Det heller ikke ulovlig å flagge politisk inkompetanse og mangel på samfunnsforståelse. Det er bare dumt.

Er det noen som egentlig er i tvil om hvem høyresidens politikk gagner?

FrP og demokratiet

2009-06-17T13:08:00.000-07:00

FrP har i flere år, men kanskje spesielt den siste tiden, vist ovenfor omverden deler av sine udemokratiske holdninger. Det var ikke mye god ledelse, organisasjonspraksis eller demokratiske prosesser ute og gikk når tidligere partiformann Hagen skulle rydde partiet for uroelementer. Dette var en brutal utrenskingsprosess som står i stil med historiske og diktatoriske leder. Dette er på mange måter historie og det vil mest sannsynlig ikke skje igjen. Men det er tendenser ved partiet og dets tillitsvalgte som peker i fremdeles udemokratisk retning.

FrP har tydeligvis et ganske pragmatisk forhold til eget partiprogram. Både Hagen og Jensen har i debattprogrammer på tv snakket om innholdet i partiprogrammet på måter som tydeliggjør at det kan endres når som helst eller det behøver ikke følges til punkt og prikke. De har faktisk uttalt seg mye mer presist enn det jeg gjengir her. Det vitner om en manglende respekt for egen politikk og eget parti som ingen andre seriøse politikere hadde sluppet unna med. En politiker fra et seriøst politisk parti ville vært bort i mot kastet som partileder før debattprogrammet hadde vært over hvis den hadde komme med tilsvarende holdninger til eget partiprogram som det FrP lederne har gjort. Det er ikke bare useriøst. Det er udemokratisk. Partiprogrammet er partiets overordnede politikk og er et resultat av diskusjoner og vedtak fattet av medlemmer og tillitsvalgte på partiets landsmøte. Det er udemokratisk å ikke respektere og stå inne for den vedtatte politikken til eget parti.

Siv Jensen var forarget over pressedekningen under krigen i Gaza sist. Norge hadde to solidariske leger som ikke bare reddet liv men de fortalte også hva som skjedde innenfor den jernmuren som Israel hadde satt opp rundt Gaza. Ingen andre slapp inn og ingen informasjon slapp ut. Jensen mente på dette tidspunkt at de norske legene ikke burde få så mye tid og oppmerksomhet i mediene som de gjorde. Årsaken til dette var at den ene legen var et profilert medlem i et politisk parti. Det var selvfølgelig ikke FrP vedkommende var medlem i. Men en politiker med statsministerambisjoner som mener at mennesker ikke skal få slippe til i mediene fordi de er medlemmer i andre politiske partier enn en selv burde holdes langt unna alle viktige politiske verv.

FrP opplever å møte mye motstand for politikken sin. Det er kanskje derfor de også har et pragmatisk forhold til partiprogrammet. Det er kanskje godt å slippe å stå inne for alt det alle andre mener er feil hele tiden. De opplever spesielt sterk motstand fra fagbevegelsen. Dette har medført at FrP har sendt brev til LO hvor de ber LO komme med en offentlig beklagelse fordi en av organisasjonens tillitsvalgte har angrepet partiets politikk. Nå er ikke dette en uvanlig strategi for FrP. De klamrer seg til offerrollen i tide og utide. Men denne gangen synliggjør det noen holdninger som tydeligvis er sentrale i FrP. Det er noe udemokratisk over det å forvente at personer som synliggjør konsekvensene av partiets politikk må beklage offentlig at de gjør det. LO sitt svar til FrP er at de nå heller bør begynne å diskutere de politiske uenighetene i stede for å dekke over uenighetene gjennom å skyve medlemmer og velgere foran seg.

Listen med saker som viser FrP sine tvilsomme holdninger til demokratiet kunne vært gjort lenger, de støttet for eksempel det langt fra demokratiske apartheid regimet i Sør-Afrika. Det er avgjort noe som er skremmende over FrP sine holdninger til politiske motstandere. De som mener at partiet er klare for makt og posisjon kan risikere å ta veldig feil. Ikke bare partiets politikk men også partiets forhold til demokratiet taler for at de ikke bør settes i ansvarlige posisjoner.

Når skal høyresiden lære?

2009-06-14T04:55:00.000-07:00

I dagens Dagblad står det noe interessant som burde være til nyttig læring og ettertanke, spesielt for høyresiden, men også for vanlige folk som skal stemme ved årets valg. Et av tiltakene høyresiden alltid har tatt til ordet for er å privatisere. Dette skal de gjøre for å redusere kostnader og heve kvaliteten på tjenestene i følge dem selv. Hvordan dette skal skje i praksis er det ingen som egentlig klarer å forklare. Men det hindrer ikke høyresiden å lansere forslagene sine gang på gang.

Her kommer vi da til dagens Dagblad. Et godt eksempel på et privat marked er helsevesenet i USA. Her er det i hovedsak de private som hersker og det er forsikringsselskapene som tjener seg fete. Har du ikke forsikring er du lost, vi har alle sett det både gjennom dokumentarer men også gjennom utallige amerikanske sykehusserier på tv. USA har 46 millioner innbyggere som ikke har forsikring, for dette har de ikke råd til. Likevel bruker USA mer penger på helseutgifter enn de industrialiserte landene som forsikrer alle sine innbyggere. Dette er et paradoks Obama har tenkt til å gjøre noe med. Han vil derfor opprette et offentlig helsetilbud som skal konkurrere med de private tjenesteleverandørene. Dette skal han gjøre for å redusere utgiftene og heve kvaliteten på tjenestene. Har vi hørt dette før? Ja det har vi, men med motsatt fortegn.

Hvis de landene som forsikrer alle sine innbyggere har lavere utgifter til helsetjenester, som Norge for eksempel, enn USA som har et privat dominerende marked, hvorfor skal vi da privatisere? Skal vi virkelig gå omveien fra offentlig til privat til offentlig, bare for å finne ut at et privat marked ikke er verken billigere eller bedre. Kan man bare ikke lære av USA som har et slikt marked og som gjennom sin overdrevne tro på markedet ikke har gitt oss annet enn økonomiske kriser?

FrP og Høyre sammen er en dårlig konstruksjon for fremtiden

2009-06-08T04:54:00.000-07:00

Høyre gjennomførte sitt landsmøte tidligere i år og satser videre inn i valgkampen med trygghet og optimisme som slagord for deres politikk. Valg av slagord har ofte vært viktig for hvordan det enkelte politiske parti ønsker å bli oppfattet av velgerne. Det som da er lite lurt er å spille på verdier man ikke har troverdighet nok til å stå inne for. Høyre og FrP ser ut til å kunne få problemer denne gangen. Spørsmålet er ikke hva Høyrepolitikerne legger i begrepene trygghet og optimisme, men hva velgerne legger i de samme ordene.

For det første har det vært mye frem og tilbake i forhold til samarbeid eller ikke mellom de borgerlige partiene. Venstre og KrF var relativt tidlig ute og bekreftet at en regjering med FrP blir de ikke med i. Samme avklaringen satt langt inne i Høyre. Dette er ikke et politisk håndverk som folk forbinder med trygghet. Skal man bruke like lang tid i fremtiden på å finne politiske løsninger i viktige saker? Det er vel heller ikke mye optimisme innad i partiet å spore når det kommer til om Høyre får statsministeren etter valget.

Erna Solberg var hos Europabevegelsen for kort tid siden og snakket om Norges forhold til EU. Høyre ivrer for norsk medlemskap og har dette høyt på prioriteringslisten. Hun sa i sin tale at Norges sjølråderett har gått ut på dato og at det derfor var på tide med norsk medlemskap i EU. En partileder med statsministerambisjoner som mener at Norge ikke lenger er styringsdyktig burde være så langt unna begrepene trygghet og optimisme som det var mulig å komme. Har hun tenkt til å innta statsministerkontoret bare får å legge inn årene? Optimismen for hva Høyre tror de kan få gjennomført i norsk politikk må være forsvinnende liten.

Nå har Høyre signalisert at de vil samarbeide med FrP etter valget hvis dette er hensiktsmessig. FrP kaller seg selv denne valgkampen for et troverdig alternativ. For det første kan det vel neppe være særlig troverdig når det ene partiet etter det andre åpenlyst ikke vil samarbeide med det. For det andre skårer FrP lavt på flere politikkområder når det kommer til troverdighet hos velgerne. Finanspolitikk er det området hvor de har lavest troverdighet i befolkningen. Her mener kun 1 prosent av de spurte at FrP har en god politikk. Kanskje ikke så tilfeldig at Siv Jensen så vidt tok seg bryet å snakke om finanskrisen i sin landsmøtetale. Dette er langt fra betryggende i en finanskrise som vi bare har sett begynnelsen av. Hvis Høyre velger FrP som partner forsvinner både tryggheten og optimismen ut vinduet sammen med troverdigheten.

Det symbolske statsborgerskapet

2009-06-06T07:26:00.000-07:00

Mange er tydeligvis engasjert i spørsmålet om statsborgertest i Norge. Men hva skal en slik test være og hvilke konsekvenser skal den ha? Høyre ønsker en slik testing av alle innvandrere som har gjennomført 600 timers norskopplæring. USA har en ed som skal avlegges før man kan bli statsborger, og den skal visst nok fungere bra. Men dette er først og fremst en symbolsk handling. Nå kan det ligge mye makt og mening i symbolske handlinger men det er fare for en avsporing i denne debatten her til lands. Det er liten tvil om at mange politikere på høyresiden ønsker lojale og gode statsborgere.

Men når er man en god norsk statsborger? Hvis jeg kan navnet på alle statene i USA og alle presidentene gjennom historien; blir jeg da en god amerikansk statsborger? Når testen som ligger på Dagbladet.no stiller spørsmål som hva er landets lengste innsjø; fører kunnskap om dette til at man blir en bedre norsk statsborger? For det er det man søker etter når man skal teste folk på denne måten?

Hvilke konsekvenser skal det ha hvis man ikke klarer alle spørsmålene? Skal man da få tilleggsundervisning eller skal man nektes statsborgerskap? Det er en vesentlig forskjell på en ed og en test. Og foreløpig virker det som at det for mange spørsmål og for få svar knyttet til ønskene om norsktesting av innvandrere.

Det mest interessante her er egentlig det stadige behovet for å understreke begrepene ”vi” og ”de andre”. Er vi virkelig så forskjellige fra hverandre? Eller er det bare et behov for å opprettholde forskjellene på oss og andre i en verden hvor grensene for vi og andre blir færre og mindre?

Ta Høyres test her.

FrP på sitt verste

2009-06-05T05:53:00.000-07:00

FrP driver med mye rart i norsk politikk. Statsminister Jens Stoltenberg sa i debatt på NRK i går til Siv Jensen at jeg skjønner ikke hva du sier. Det er ikke alltid like lett å skjønne de hoppende og usammenhengende budskapene. Fordi det er som Jens sa; de endrer standpunkt fortere enn folk klarer å få med seg innholdet i budskapet. Men ikke nok med det. Det er ikke noe sammenheng i politikken deres heller.

I samme debattprogram om pensjon sier Siv Jensen at den nye avtalen om pensjon i offentlig sektor gjør forskjell på de som arbeider i privat og offentlig sektor. Vi andre diskriminerer mener FrP. Hadde det vært et standpunkt som FrP virkelig stod innefor ville de ikke kunne ha stått innefor Siv sitt forslag i Stortinget som tar sikte på lønnsløft for kvinnedominerte lavlønnsyrker i offentlig sektor. For å bruke FrP sin egen retorikk; dette favoriserer ansatte i offentlig sektor. Her gjør dere forskjell på ansatte i privat og offentlig sektor, som Siv beskylder alle andre enn seg selv for å bedrive.

Siv Jensen har også vært ut i avisene og debattert likestilling mellom kvinner og menn den siste tiden. Her er hun standhaftig i sitt standpunkt om at FrP er for likestilling og at alle andre ikke er i nærheten av likestilling. De andre er nemlig for forskjellsbehandling fordi de mener særbehandling er nødvendig for å i enkelte tilfeller kunne oppnå likestilling. Nå er ikke kunnskapsløshet om samfunnsforhold et uvanlig trekk ved FrP, men de understreker det i sak etter sak. Hvis vi tar utgangspunkt i Siv sitt forslag i Stortinget om lønnsløft for kvinnedominerte lavlønnsyrker så oppstår det samme på nytt. Det er ikke sammenheng i hva FrP mener i den ene saken kontra den andre. Siv sitt forslag er i aller høyeste grad et særbehandlingstiltak for å oppnå bedre likestilling mellom kvinner og menn i spørsmålet om lønn i offentlig sektor.

Mange politikere har reagert på dette og kaller FrP sitt forslag for populisme på sitt verste. Noe annet kan det heller ikke være. For i det ene øyeblikket er FrP i mot særbehandling og i det andre forslår de det samme selv.

En vesentlig avstand mellom politikk og virkelighet

2009-06-04T05:42:00.000-07:00

Uavhengig av politisk farge så er det gjort en del grep gjennom tiden, spesielt i moderne tid, hvor konsekvensen av politikken har blitt store. Problemet er bare at man evner ikke se sammenhengen og samtidig manne seg opp til å gjøre noe med det.

Arbeid til alle har i alle år vært et hovedmål for norsk sysselsettingspolitikk. Dette er bra politikk. Det setter mennesker i sentrum. I USA er målsettingen en arbeidsledighet på rundt 3.5 prosent. Da har de full sysselsetting. Når politikerne i deltstaten Florida opplever å ha lavere arbeidsledighetstall enn det nasjonale målet er dette et problem. Da har de nemlig mennesker ute i arbeid som aldri burde vært der. Dette er en politikk som ikke verdsetter mennesket og som vi skal være glade for at vi ikke etterlever her i landet.

Selv med målet om arbeid til alle så har antall uføretrygdede økt betraktelig. Dette er det mange årsaker til. Men det er ikke til å stikke under en stol at en moderne politiske ideologi hvor privatisering, effektivisering, økt lønnsomhet, fleksibilitet og omstilling har bidratt i feil retning. Dette er også en politikk som ikke verdsetter mennesket. Når statlige og andre offentlige virksomheter som Televerket, Statoil, Posten, Statens vegvesen og mange andre opp gjennom de siste ti årene har måtte tilpasse se disse nye moteordene i arbeidsliv og forvaltning har det gått på helsa løs. Ansatte i Statens vegvesen satt vantro når de i et møte uten forvarsel fikk vite at de var blitt Mesta. Ansatte i Posten har i tusentall blitt presset fra arbeid og over i uføretrygd i prosesser som oppstår som en konsekvens av de samme moteordene.

Avstanden mellom politikk og virkelighet er stor når målet med politikken er arbeid til alle og den samme politikken presser mennesker ut av arbeidslivet på den andre siden. Enda verre blir det når man i neste steg ønsker å gjøre noe med uførepensjonen for de samme menneskene. Ikke nok med at de må betale prisen for en politikk som skaper mindre rom for deltagelse, men de må betale prisen en gang til når det offentlige ikke ser seg i stand til gi de et anstendig levebrød etter arbeidslivet. En slik politisk utvikling kan ikke vi i Norge være kjent med. Gjort er dessverre gjort i forhold til tidligere politiske feilgrep. Her har de aller fleste politikerne en del å svare for. Men det går an å lære av tidligere feil. Her har også en del politikere mye ugjort.

FrP på vei

2009-06-03T05:18:00.000-07:00

FrP er partiet som har målfestet at de skal redusere skatter og avgifter. Dette er partiets fremste politiske ambisjon. Det krever ikke mye fantasi for å skjønne at når inntektene forsvinner så forsvinner også de oppgavene man utfører med inntektene. Men nok om det. En konsekvens av en slik politisk målsetting er at de er i mot for eksempel bompenger. Bompenger brukes som kjent for å finansiere bygging av veier. I forbindelse med landsmøtet til FrP var dette et aktuelt tema. Mange, også FrP politikere, vet etter erfaring at det ikke alltid er mulig å komme utenom en slik finansieringsløsning. Men likevel står enkelte FrP politikere frem med påstand om at dette er de helt i mot. Folk blir flådd mer enn nok fra før er det beste argumentet de klarer å hoste opp. Men når FrP politikere blir stilt til ansvar når de sitter i posisjon blir tonen en helt annen. Et eksempel på dette er FrP i Oslo som er med på en bompengeløsning på mange milliarder norske kroner. Alternativet, vet de like godt som alle andre ansvarlige politikere, at er ingen veibygging. Skal man som politiker sikre innbyggerne gode tjenester enten det er helse eller vei så må det inntekter til for å løse oppgavene.

I Fredrikstad har det snodige skjedd at vei skal bli et privat ansvar. FrP og Høyre i byen er så opptatt av å kutte eiendomsskatt at de villig kutter veistubber, renhold og hoder. En løsning for FrP og Høyre er at deler av kommunal vei gjøres til et privat ansvar. Kommunen har nemlig ikke penger nok til å ta ansvar. Partiet som har programfestet at de er mot bompenger fordi det flår de stakkars bileierne mener at de samme bileierne skal gå sammen å betale for vedlikehold, måking og oppdatering av veien i lokalmiljøet. Kommunen har ikke penger til det. Da må innbyggerne gå sammen lokalt om å finne finansieringsløsninger for at de skal kunne komme ut av egen eiendom med bilen sin. Hva forskjellen er på å lempe ansvaret for lokale veier over på innbyggerne og bompengefinansiering er ikke godt å si. Det eneste som er sikkert er at med FrP blir ikke alt verken billigere eller mer logisk. Selv om de har sagt de skal kutte i skatter og avgifter. Summen av alt som skal gjøres i samfunnet skal finansieres. Spørsmålet er om vi skal gjøre dette i felleskap gjennom et mest mulig rettferdig skattesystem eller om vi skal gjøre dette alene og alle må betale likt uavhengig av inntekt. FrP samfunnet hvor det ikke skal betales skatt men alle oppgaver likevel skal eksistere vil medføre et avgiftssamfunn. Et avgiftssamfunn vil være veldig urettferdig, for avgiften for de forskjellige tjenestene vil være lik uavhengig av inntekt. FrP samfunnet er og blir et samfunn hvor noen vinner og flere taper.

Deltagelse i Afghanistan

2009-05-28T09:46:00.000-07:00

Et aktuelt og vanskelig spørsmål er norsk militær deltagelse i Afghanistan. Hele problemstillingen har økt i styrke etter at Obama tok over som president og trappet ned i Irak, men med en tilsvarende økning i Afghanistan. Dette tok daværende generalsekretær i NATO opp med medlemslandene allerede før Obama ble valgt. Mye tydet på at dette var i ferd med å bli den nye strategien. Dette stiller selvfølgelig krav til de andre medlemslandene i NATO.

Skal Norge fortsatt være med og skal vi bidra med mer militære ressurser er stadige kontroversielle tema i norsk politikk. Det er mange gode argumenter både for og mot norsk deltagelse. Personlig syns jeg det er nødvendig og solidarisk å være med i oppbyggingen av Afghanistan.

For det første er det liten tvil om at Afghanistan er en anerkjent og selvstendig stat etter folkerettslige prinsipper. Dette burde ikke være et argument alene for å trekke militære styrker ut av landet. Det er ikke slik at det er en naturlig sammenheng mellom det å være en selvstendig stat og en fungerende stat. Problemet til Afghanistan er at det ikke er en fungerende rettsstat. Hvorvidt det er nåværende krigføring eller de foregående tiårene med krigføring som er hovedårsaken til at situasjonen er slik den er spiller liten rolle. Afghanistan preges i dag av å være korrupt på mange nivåer, og kanskje aller viktigst, styrt av lokale klaner og krigsherrer.

Det er flere viktige årsaker til at vi bør være med på å bygge rettsstaten Afghanistan. For det første er dette det beste virkemidlet mot friområder for terrorister. Skal landet bekjempe terrorisme må det være tilstede et landsomfattende og troverdig rettsystem. For det andre er landet en av verdens ledende leverandører av narkotika. Dette er også et problem som kun en rettstat kan løse opp i. I dag finansierer mye av narkotikahandelen både lokale krigsherrer og terrorisme. For det tredje er det en solidarisk handling å bygge et herjet land opp. Et land som ikke har sett annet en krig og elendighet.

Nå kan man selvfølgelig stille spørsmålet om man bygger et land opp etter en krig med en ny krig. Det er liten tvil om at den sivile og økonomiske satsningen burde være langt større enn den militære. Vektingen mellom disse to må det gjøres noe med. I tillegg er dessverre en del av spesielt USA sin militære aktivitet i landet med på å undergrave den øvrige positive tilstedeværelsen som mange andre land og organisasjoner driver. Men uansett vil det mest sannsynlig være nødvendig med militær tilstedeværelse. For det finnes hindringer i veien i arbeidet med å bygge Afghanistan. Lokale krigsherrer som har tjent seg rike og mektige på tidligere kriger og narkotikahandel ønsker ikke å miste den makten de har og elementer av terrorisme ønsker å styrke sin tilstedeværelse. Dette krever handling utenfra når det innenfra ikke finnes nødvendige motkrefter.

Den norske motstanden mot krigføring er viktig og beundringverdig. Det sitter dypt i folkesjelen, som man kaller det, at krigføring ikke er et alternativ. De fleste har sett en eller annen valgkampplakat fra gamle dager hvor det står ”Ned med våpnene”. Et tydelig uttrykk på hvor sterke følelsene i Norge er knyttet til krigføring er når nordmenn mister livet i kamp. Dette skjer heldigvis ikke ofte, men det er store nasjonale tragedier når dette skjer. I andre land som USA er det mindre nyhetsverdig når det samme skjer. Det norske fokuset på tap av menneskeliv i krigføring er et sunnhetstegn. Vi aksepterer ikke krig som et virkemiddel. Dette er tradisjoner vi skal være stolte av.

Det er slik at norsk militær tilstedeværelse i Afghanistan ikke er ensbetydende med krigføring. Vi skal være et trygghetselement i en fase hvor landet ellers blir bygget. Norge er heller ikke deltagende, og gir klart uttrykk for at vi ikke vil være det, i områder hvor det faktisk foregår aktivitet som kan kalles for krigføring. Det bør derfor heller ikke være et argument at Norge deltar i krigføring, selv om sikkert alle som er ikledd militær uniform blir tatt med i samme sekkebenevnelse når man snakker om militær tilstedeværelse. Det er en sammenheng mellom militær og sivil deltagelse i Afghanistan. Det er nødvendig med en militær tilstedeværelse for å bidra til økt sikkerhet i en overgangsfase. Det er i tillegg nødvendig med sivil deltagelse for på sikt å kunne skape grobunn for sikkerhet uten ekstern militær tilstedeværelse. Vi har en plikt til å bidra på de områder vi kan. Ikke bare fordi vi er medlemmer av NATO, men fordi vi kan.

Adam Smiths klamme og gamle hånd

2009-05-21T12:53:00.000-07:00

Adam Smith er kanskje mest kjent for begrepet den usynlige hånd. Teorien som høyresiden den dag i dag sverger til som den eneste politiske rettesnoren for veien til velstand. Men mye stemmer lite med virkeligheten når høyresiden sverger til markedet og dets usynlige hånd. Beskrivende er det at selv etter at markedets og kapitalens utstillingsvindu, USA, har krøpet til korset og innsett at ting ikke kan flyte men må styres politisk, så hevder FrP at USA kan takke seg selv. USA har vært for sosialistiske, hadde de sluppet opp enda mer for markedet og deregulert enda mer, da hadde finanskrisen ikke slått ut. Dette er FrP sitt politiske svar på årsaken til finanskrisen. Kanskje ikke rart at de scorer dårlig på finanspolitikk hos velgerne. Her er det få eller ingen som stoler på FrP. Det er faktisk så få som stoler på FrP sin finanspolitikk at både trofaste velgere og tillitsvalgte i partiet selv ikke kan tro på egen politikk når de blir spurt om dette.

Men når ble denne høyresidens politiske rettesnor skrevet? Adam Smiths bok ”The Wealth of Nations” ble utgitt for første gang i året 1776. Selv i dag er markedet og dets usynlige hånd svar på høyresidens politikk for samfunn og arbeidsliv. Ironien i dette må være når høyresiden beskylder venstresiden for å være gammeldags og lite fremtidsrettede. Selv med markedets og kapitalismens fall og dets konsekvenser, som skyller inn over alle land den dag i dag, sverger de til en fallen teori fra 1776. Dette er i hvert fall langt fra fremtidsrettet.

Men mangelen på realisme stopper ikke her. Sannheten er at høyresiden i alle år har vært tilfeldige i bruken av Adam Smiths teori, og de har sluppet unna med det. Adam Smiths teori blir i bokens første sider meislet ut og lansert som en god løsning. Sannheten er at forfatteren selv blir betraktelig mer skeptisk og negativ etter hvert som man leser videre i boken. Adam Smith skriver i sin bok at de som arbeider mest får minst. Med dette så viser han til hvordan samfunnet og spesielt arbeidslivet må organiseres for at kapitalismen i et fritt marked skal kunne fungere. Denne måten å organisere arbeidslivet på, gjennom utstrakt bruk av spesialisering, hevder han rett og slett er negativt og usundt. Han skriver selv at et menneske som har tilbrakt hele livet med å gjøre et fåtall av enkle oppgaver, som spesialiseringen krever, blir generelt så dumt og uvitende som det er mulig for et menneske å bli. Dette kan neppe hevdes å være et godt utgangspunkt for organiseringen av samfunn og arbeidsliv.

Adam Smith sine teorier om det frie markedet og den usynlige hånd er offisielt kastet på den historiske søppelhaugen. Det var sikkert moro så lenge det varte. Verden trenger derimot en ny politisk rettesnor ikke en gammel, klam og usynlig hånd.

Rettferd for det Filippinske folk!

2009-05-15T04:43:00.000-07:00

For mange nordmenn representerer nok Filippinene mye annet enn kampen for et mer rettferdig samfunn. Ikke utenkelig at mange nordmenn ser på landet som et idyllisk feriested eller landet hvor alle au pairer kommer fra. Det som derimot er tilfellet er at landets arbeiderbevegelse står i sin begynnelse. Mange kjemper i dag en kamp mot korrupsjon og et vaklende demokrati som kun støtter de rikeste i et fattig land. Landet har over 90 millioner innbyggere og flere tiltalls millioner innbyggere lever på kun få dollar om dagen. Mange tjener også under 1 dollar om dagen.

Fagbevegelsen kjemper en kamp for høyere lønn og bedre arbeidstakerrettigheter. Dette er ikke lett i et land hvor politiske posisjoner kan kjøpes og politikerne arbeider for kapitalistene. Det er ikke uvanlig at viktige politiske posisjoner går i ”arv” fra for eksempel far til datter. Det viktigste er at du har penger nok til å stille til valg. Det er kanskje ikke tilfeldig at bydeler og veinavn ofte er oppkalt etter landets rikeste og mektigste personer. På linje med land i Latin-Amerika er Filippinene nå på den tragiske listen over land hvor faglige aktivister blir drept for sitt engasjement. I fjor ble 6 faglige aktivister drept for sitt engasjement for folket.

Departementet for transport og kommunikasjon vedtok for kun få uker siden å øke bøter og økonomiske sanksjoner for transportarbeidere med 1000 prosent. Det nye systemet slår meget uheldig ut for transportarbeidere på Filippinene. Med det nye systemet må en transportarbeider betale minst 1000 pesos i bøter. Når man ser dette i sammenheng med lønnen til transportarbeiderne som ofte er under 300 pesos (ca 4 dollar) om dagen blir dette uholdbart for de ansatte. Dette er også med på å øke pengene som går til korrupsjon. Dette fordi lokale tjenestemenn vil kunne kreve en tilsvarende økning i de pengene de krever av sjåførene for å påvirke prosessen underveis.

Virksomheten EPSON som har fabrikk på Filippinene produserer utstyr til skrivere og datamaskiner. Arbeidstalerorganisasjonen Alliance for Progressiv Labor startet sitt rekrutteringsinitiativ ovenfor unge arbeidstakere på EPSON i 2007. Kort tid etter dette gikk virksomheten til det drastiske tiltaket å si opp 3000 av de unge organiserte arbeidstakerne. De som ikke frivillig ville skrive under på oppsigelsesbrevet ble holdt innelåst på et møterom til de ombestemte seg. Den eldste som ble sagt opp var 27 år gammel. I dag er det bare et trettitalls unge igjen fra denne oppsigelsesrunden som fremdeles fortsetter å gå rettens vei. Arbeidsforholdene på EPSON er preget av mangel på interesse fra arbeidsgiver for helse, miljø og sikkerhet. Seksuell trakassering er også et utbredt problem som de unge kvinnene som arbeider på virksomheten utsettes for fra overordnede. De overordnede presser unge kvinnelige ansatte til seksuelle tjenester i ”betaling” for en bedre og tryggere arbeidssituasjon.

I et av de fattige områdene i Davao, landets nest største by, benytter fastfood kjedene Jollibee og McDonalds et lite område for å dumpe sitt avfall. Her arbeider det unge i alderen 13 og 15 år som plukker ut det som er nyttig og som kan selges videre. Dette er ikke et ordinært avfallsdeponi men et område de benytter fordi virksomhetene vet at noen tar seg av avfallet når de har dratt. Ungdommene tjener i gjennomsnitt 60 pesos (1 dollar) om dagen.

Filippinene føyer seg inn på listen over land hvor de aller fleste har for lite å leve av. Det interessante er at arbeiderbevegelsen er i sin spede begynnelse. Engasjementet er stort og pågangsmotet beundringsverdig. Kjøpesterke og i overkant fornøyde nordmenn hadde hatt mye å lære av aktivistene i arbeidebevegelsen på Filippinene.

Det Filippinske folket trenger og fortjener vår støtte!

Følg LO-kongressen

2009-05-12T03:52:00.000-07:00

Fra denne linken kan du følge LOs 32. ordinære kongress.

http://www.lo.no/kongressen/

I dag er er det debatt til handlingsprogrammet og møtet kommer til å vare utover kvelden.
I morgen taler både Roar Flåthen og Jens Stoltenberg om den politiske situasjonen.

Aktuelle saker som diskuteres er oljeboring i nord, lovfestet rett til læreplass, tjenestedirektivet, uførepensjon og mange andre saker.

Hva står FrP for?

2009-04-20T08:22:00.000-07:00

Internasjonal rådgiver i FrP har i dag en kommentar i Dagsavisen om bistand til og solidaritet med land i Afrika. Hun harselerer over at den norske bistandsministeren visstnok lo av Mugabes vitser når han for kort tid siden var på besøk i Zimbabwe. Poenget til FrP er likevel å argumentere for hvor dårlig norsk bistand er og at den derfor bør kuttes ut. Det er klart at det alltid finnes forbedringspotensial, også i norsk bistandspolitikk. Men det som er gjennomgående i kommentaren er kun kritikk. FrP sier ikke noe hva de mener bør gjøres. Nå behøver man ikke være professor i hukommelse for å huske at FrP sin politikk er kutt i bistand. I stedet for å bedre den hjelpen som gis så skal den kuttes. I stedet for å snakke med alle parter i en vanskelig situasjon så skal dialogen kuttes. Ingen konflikter ville vært løst hvis man ikke snakket med alle involverte parter. Det FrP ikke skjønner er at man også må snakke med de som står for volden i en konflikt. Det er ikke slik at man sitter og ler av hverandres vitser på diplomatiske møter. Norge og andre land benytter anledningen til å fortelle om hva vi mener er feil og hva som må gjøres. Det stilles betingelser for bistandshjelp i slike situasjoner.

En kuriositet i denne sammenheng er at FrP selv mottok økonomisk støtte fra et land i Afrika i 1973. På dette tidspunktet hette partiet Anders Lange parti og deres uttalte internasjonale politikk var at alle som går inn for svart flertallsstyre i Sør Afrika er forrædere av den hvite rase. Det var apartheidstyret i Sør Afrika som stod for den økonomiske støtten til FrP dette året. Det er enda godt ikke FrP sitter med flertall og kunne gjengitt givergleden til andre rasistiske styrer rundt om i verden.

1973 var også første året Anders Lange parti stilte til valg ved Stortingsvalget, med den ikke ukjente Carl I. Hagen på listas andre plass i Oslo. Carl I. Hagen er ikke et moderne FrP fenomen. Han var med fra begynnelsen. FrP sin strategi har alltid vært å angripe små og utsatte grupper i samfunnet. Småbarnsmødre som bare snylter på staten og innvandrere har alltid vært yndede målskiver for FrP sin politikk. Har egentlig så mye endret seg siden 70-tallet? Innvadringspolitiske talsmann i FrP Per-Willy Amundsen bekrefter at utviklingen i FrP har vært svært liten. I Aftenposten sier talsmannen at innvandringen til Norge vil ha større konsekvenser for Norge enn den såkalte klimakrisen eller finanskrisen. Dette er kunnskapsløst og så nærme rasisme det går an å komme uten å være superrasist. Norge trenger for eksempel mer arbeidskraft i fremtiden, enn det vi er i stand til å produsere selv. Denne arbeidskraften kommer ikke med storken. Den kommer fra andre land.

Mye tyder på at FrP vil fortsette å angripe utsatte grupper i samfunnet. FrP står for fremmedfryktpartiet. I stedet for å ha en politikk for folk flest vil FrP bruke politikken til å få folk flest til å angripe små og utsatte grupper i samfunnet.

FrP vil gi kommunen konkurranse

2009-04-15T12:26:00.000-07:00

FrP som sitter i førersetet i Fredrikstad ønsker å gi kommunens ansatte konkurranse. Dette skal selvfølgelig gjøres gjennom konkurranseutsetting og privatisering. Argumentasjonen er at det er sunt å konkurrere. I prinsippet kan man kanskje være enig i at konkurranse er sunt. Det er sikkert sunt med konkurranse mellom mennesker på et vennskapelig nivå innenfor idrett og lignende. Men et par interessante spørsmål i denne sammenheng er om konkurranse er nødvendig på alle områder i samfunnet? Og må virkelig alt lønne seg?

FrP ønsker å spare penger. Fordi de har lovet å kutte eiendomsskatten og det for en hver pris. Konsekvensen av denne politikken har vi bare sett begynnelsen på. Derfor skal det konkurranseutsettes så mye som mulig. Regiondirektør i ISS sier at kommunen kan spare mellom 20 og 50 prosent på dette. Dette vet vel dette firmaet alt om. Hva med de ansattes lønns- og arbeidsvilkår? Hva med pensjonen til de ansatte? Et sted skal disse pengene hentes fra. FrP hevder at sammenligningen må basere seg på like sammenligningsforhold. Men om FrP mener det er viktig at lønns- og arbeidsvilkår skal være en del av sammenligningsgrunnlaget er heller usikkert. FrP har i flere sammenhenger ivret etter å melde kommunen ut av KS, for på denne måten å kvitte seg med tariffavtale, sentrale lønnsforhandlinger og anstendige pensjonsavtaler. For FrP blir det da viktigere å sette ut i livet sin politiske ideologi og samtidig ofre de ansattes lønns- og arbeidsvilkår i prosessen.

Mye tyder på at konkurranseutsetting og privatisering er en tap – tap situasjon. For det første taper de ansatte på dette gjennom dårligere lønns- og arbeidsvilkår. For det andre er det mest sannsynlig lite å hente for kommunen. De må skaffe seg kompetanse og ressurser for å inngå og følge opp avtalene med de private aktørene. Det følger med en del administrasjon i kjølvannet som vil spise opp den såkalte gevinsten som FrP trakter etter. Paradokset er at administrasjonen, som FrP truer med å kutte i alle sammenhenger, må økes for å sette FrP sin politikk ut i livet.

Konkurranse er langt fra nødvendig på alle områder i samfunnet. Det er kanskje nødvendig for å fullføre FrP sin politiske storplan men ikke for at samfunnet skal fungere demokratisk og sikre et bredt spekter av kvalitative sider for innbyggerne, som for eksempel anstendige lønns- og arbeidsvilkår og et godt offentlig tjenestetilbud under demokratisk kontroll. Alt må derfor heller ikke lønne seg i et bedriftsøkonomisk perspektiv. Det er ikke tvingende nødvendig, som høyresiden ofte mener det er, at private nasjonale og internasjonale selskaper skal tjene penger på stell og omsorg av mennesker. Det finnes mange betenkeligheter knyttet til konkurranseutsetting og privatisering i tillegg til dette. Men når den politiske ideologien blir et mål i seg selv forsvinner logikken i det som gjøres.

Sårbare fredssamtaler i Midtøsten

2009-04-12T09:36:00.000-07:00

Den palestinske presidenten Abbas kontaktet Israels statsminister Netanyahu i påsken for å be om oppstart av fredssamtalene igjen. Mye har skjedd siden de forrige ansvarlige snakket sammen. Israel har hatt valg, med et resultat som ikke levner mye håp om en snarlig fredsløsning. Høyresiden vant valget. Tidligere har de vunnet valg på å gå mot Oslo avtalene. Og ofte har de kommet til makt som resultat av Israels krigføring, noe som også var tilfelle denne gangen. Tydeligvis er radikaliseringen en krigføring medfører noe høyresiden vinner stemmer på i Israel.

Det mest skremmende ved valgresultatet denne gangen er den nye israelske utenriksministeren. Avigdor Lieberman fra partiet Yisrael Beytenu besitter i dag denne posten. Han og hans parti har ofte kommet med sterke uttalelser om Palestina og palestinerne som ofte grenser til fascisme. Han er selv innbygger i en ulovlig israelsk bosetting og en to stats løsning har aldri vært et tema for hans parti. Hvordan dette slår ut sett i sammenheng med USAs president sitt utgangspunkt, som er nettopp en to stats løsning, blir spennende å se. Det andre perspektivet som er interessant er at USAs president denne gangen tar tak i fredssamtalene i begynnelsen av sin presidentperiode, og ikke på slutten som nesten alle andre har gjort før han.

En ny og mer radikal høyreregjering i Israel sammen med et splittet palestinsk folk, hvor Hamas kontrollerer Gaza og Fatah kontrollerer Vestbredden viser bare hvor vanskelig situasjonen er og hvor sårbare alle fredsinitiativ vil være.

NATO 60 år

2009-04-07T06:22:00.000-07:00

NATO fyller i år 60 år. Organisasjonen er et produkt av den andre verdenskrig og er i prinsippet et veldig godt eksempel på solidaritet i praksis. Det er få organisasjoner som i like stor grad snakker om alle for en, en for alle, som det de ansatte i NATO gjør. Dette er også kjernen i organisasjonens virke. Som ansatte fra USA i NATO sier: if you fuck with one of us, you fuck with all of us.

Men mye har skjedd på 60 år. Hovedtyngden av de største endringene skyldes likevel 11. september 2001. Det er liten tvil om at Bush administrasjonen presset på for en betydelig høyre radikal agenda i NATO etter terrorangrepene. Denne endringen sammen med andre utviklingstrekk er med på å svekke NATO som solidarisk organisasjon.

For det første kan neppe valget av Danmarks statsminister Fogh som ny generalsekretær i NATO betraktes som et tegn på at agendaen skal endres til det bedre. Fogh er kjent for å være en sterk tilhenger av Bush sin angrepskrig i Irak.

Bush presset på med det retoriske grepet ”angrepskrig” i Irak når han innså at krig i Afghanistan alene ikke var nok. Dette medførte mange lysskye operasjoner i kjølvannet. En av disse lysskye aktivitetene var ulovlig kidnapping, fangetransport og tortur på steder som Guantanamo. VG avslørte i fjor at NATO hadde gjort et hemmelig vedtak som sikret USA adgang til medlemslandenes flyplasser i arbeidet med å transportere fanger i krigen mot terror. Som kjent er Norge medlem i NATO og dette vedtaket var nok også kanskje foranledningen til at USA sine fangetransporter dukket opp på norsk jord.

Jeg har forståelse for at det i krigføring er nødvendig med hemmelighet for å kunne lykkes med strategiske valg. Det er derimot uheldig hvis NATO skal brukes til å sikre gjennomføringen av slike oppdrag i all hemmelighet. NATO er avhengig av sterk støtte i opinionen og fra omverden for å kunne fortsette som en legitim og troverdig organisasjon. Derfor bør den være åpen og demokratisk og overlate hemmelighetene til de som i praksis utøver NATOs aksjoner på bakken.

Et annet utviklingstrekk som er med på å svekke NATO er at de største medlemslandene er i ferd med å starte en praksis hvor de avgjør på bakrommet viktige temaer før NATO kollegiet trer sammen. Nå er det ikke uvanlig at folk snakker på gangen. Slik vil det nok alltid være. Men NATO som troverdig og solidarisk organisasjon har ikke råd til en slik utvikling. En slik utvikling er selvfølgelig også med på å svekke norsk innflytelse på NATOs politikk. Aktuelle og kontroversielle spørsmål som opptrapping i Afghanistan bør avgjøres i fellesskap og ikke på bakrommet.

NATO vil nok eksistere i 60 år til. Men om den i fremtiden fortsatt skal kunne spille en vesentlig rolle i alle medlemslandenes forsvarsstrategi må det endringer til. Norge bør ta seg tid til å utrede landets strategi ovenfor de internasjonale organisasjoner vi er medlem av. Er utviklingen i disse organisasjonene i tråd med hva vi ønsker og hva skal så være Norges strategi ovenfor disse organisasjonene hvis vi mener de går i feil retning. Som en nasjon med et stolt selvbilde i forhold til internasjonal solidaritet og deltagelse er det lite hensiktsmessig å sette seg selv på sidelinjen og godta den utviklingen som skjer.

Arbeidsledighetstrygden kan godt økes

2009-04-06T04:17:00.000-07:00

Østfold Arbeiderparti foreslår å øke arbeidsledighetstrygden fra 62 prosent til 70 prosent. Dette er et godt tiltak. Arbeidsledigheten øker skremmende mye i disse krisetider og fremstillingen av den kortsiktige fremtiden er heller ikke akkurat lys. Det å bli arbeidsledig er en stor påkjenning for de som opplever det. Det får store konsekvenser for inntekt og sosiale nettverk.

Sammenlignet med Danmark er arbeidsledighetstrygden i Norge en del lavere. Tanken som ligger bak nivået til Danmark og forslaget til Østfold Arbeiderparti er at det å bli arbeidsledig er noe uforskyldt. Man velger ikke å bli det. Et annet perspektiv er hvem som skal motiveres til å gjøre noe. Høyresiden vil si at en lav arbeidsledighetstrygd vil motivere den enkelte til å finne seg arbeid rakst. Andre vil kanskje si at en høy offentlig arbeidsledighetstrygd vil motivere det offentlige til å stimulere til økt sysselsetting og mer effektiv arbeidsformidling. Mitt utgangspunkt er at det å bli arbeidsledig er uforskyldt og at det offentlige har et vesentlig medansvar for å sikre overgang til nytt arbeid gjennom et bredt spekter av virkemidler, samt å sikre inntekt i overgangen til nytt arbeid.

Noe av årsaken til at Danmark har havnet i EU sitt søkelys som opprinnelseslandet for begrepet flexicurity er også arbeidsledighetstrygden. Nivået på trygden bidrar til økt fleksibilitet. Nettopp fordi konsekvensen av å miste eller frykten for å bytte jobb blir mindre når inntektsfallet ikke blir så alvorlig som i de land hvor det ikke finnes slike trygdeordninger.

Med dagens finanskrise og økende arbeidsledighet er det å sikre de som uforskyldt blir arbeidsledige en inntekt de kan leve av svært viktig. Det er også et moralsk perspektiv i dette. Som tidligere skrevet i denne bloggen er det de vanlige mennesker på gaten som nå må betale prisen for finanselitens galskap, gjennom økt arbeidsledighet. Det skulle derfor bare mangle om ikke de som må ta byrden for de rikes utsvevende livsførsel og spekulerende arbeidsatferd også får sin del av kaken. Det trengs en krisepakke som er spesielt rettet mot de arbeidsledige. Når skal de arbeidsledige få dra gullkortet til Kristin?

Politi på avveie

2009-04-02T13:12:00.000-07:00

Konflikten mellom departementene og Politiets Fellesforbund (PF) er ikke lett for utenforstående å skjønne seg på. Det er ikke vanskelig å se de konkrete sakene som det krangles om, men selve strategien til PF og dens leder Arne Johannessen er mer eller mindre uklar.

Alle arbeidstakere har rett til å varsle om uheldige situasjoner på jobb. Dette slår lovverket fast. Det er i denne sammenheng ikke korrekt juridisk sett å se til varslingsinstituttet siden PF og dets leder mest sannsynlig ikke formelt er å anse som ansatt. Men at det på en eller annen måte har blitt varslet i denne saken bør det være liten tvil om. Det som er interessant i denne saken er å se litt på prinsippene som ofte legges til grunn ved varsling. Det er vanlig at forhold som angår arbeidstaker og arbeidsgiver tas opp internt og forsøkes løst den korrekte tjenesteveien i tråd med prinsippene som man tidligere har blitt enige om. Hvis de fastlagte retningslinjene i disse rutinene følges og ingenting skjer er det naturlig å varsle om saken på en eller annen måte. Hva som har skjedd i tilfelle PF og departementet er neimen ikke godt å si. Det er derimot liten tvil om at å følge vanlige rutiner for varsling er fornuftig rent juridisk. Men de samme prinsippene kan også sies å være grunnlaget for godt tillitsvalgtarbeid. Det er ikke slått fast juridisk noen steder hva det å være en god tillitsvalgt innebærer for noe. Men det må kunne forventes av en tillitsvalgt å kunne utøve et snev av godt skjønn. Som representant for de ansatte i politiet, eller hvem som helst andre grupper ansatte for den saksskyld, er det direkte useriøst å forhandle gjennom media. Det er det inntrykk folk sitter igjen med når man ser debatten utløpe seg i tv og aviser. Det er bemerkelsesverdig å se justisministeren holde seg så rolig, selv om han til tider i debatt med Arne Johannessen er ganske stram i masken. Jeg kjenner mange andre arbeidsgivere som i dette tilfellet ville ha eksplodert for lenge siden.

Men det er ikke bare her PF tråkker feil. Kommentatoren i Dagsavisen poengterte at den ellers så prinsippfaste Arne Johannessen i dette tilfelle begynner å bli vinglete. For kort tid siden gikk PF til angrep på muligheten for bruk av hijab til politiuniformen. Her var de prinsippfaste som få. Unge etniske minoriteter ble løftet frem av PF for å forkynne sin avsky til hijaben. Et poeng som ble brukt var at politiuniformen skulle være verdinøytral og representere det norske samfunn. Dette prinsippet varte helt til 4000 ansatte stilte opp i uniform i en PF demonstrasjon utenfor Stortinget. Når det sto om egne saker var det ikke så viktig lenger å verne om politiuniformens verdinøytralitet. Stikk i strid med eget uniformsreglementet stilte de opp i en politisk demonstrasjon med full mundur. Ikke bare er det ulovlig i henhold til uniformsreglementet men de bevisst brukte uniformen til å signalisere et tydelig politisk standpunkt, noe som for få uker siden visst nok aldri ville ha skjedd.

Det er ikke lett å forstå seg på denne konflikten. Og det skal to til for å samarbeide eller bråke. Ingen er nok helt uskyldige. Men likevel ser det ut til at politiet i denne saken virkelig har kjørt av gårde på heisatur. Politiet skal vokte seg for å ikke miste den tilliten de er avhengige av å ha i befolkningen for å kunne utøve sin spesielle maktposisjon i det norske rettssystem.

Andre sosialdemokratiske blogger

2009-03-31T11:00:00.000-07:00

For deg som liker å følge med på hva andre sosialdemokrater skriver på nett følger det her en liste med andre interessante blogger. Et tips kan også være at det lønner seg å følge nøye med i perioden 18. – 21. april da mange bloggere vil følge landsmøtet til Arbeiderpartiet og legge ut aktuelle saker som debatteres på landsmøtet.

Bernt Sønvinsen
BGLsunivERS
Bjarne Håkon Hanssen
Bjørn Jarle
Eli Anne Hole
Gjermund Røysland
Gunn Karin Gjuul
Hadia Tajik
Helga Pedersen
Kamerat Håheim
Kan du fatte og begripe
Kjetil Klakegg Bergheim
Lille-rød
Line Vennesland
Marianne Aasen
Pravda
Rinuspinus
Rødt-slips
Sett fra nordområdet
Sett fra Sverresborg
Sosialdemokratiet.no
Sosialdemokratisk Analyse
Statskanalen
Terje Erik Granberg
Tommy Skar
Tomsnakk
Tore O
Trond Jensrud
Ødegårdens friske fraspark

Bruk og kast samfunnet

2009-03-31T05:45:00.000-07:00

Med økt levestandard og økt kjøpekraft kombinert med en rask teknologisk utvikling har samfunnet utviklet seg til å bli et bruk og kast samfunn. Hvem ville vel ikke ha den nyeste og kuleste duppedingsen til en hver tid? Mye av hvem vi er ligger nettopp i det å vise gjennom gjenstander hvem vi er eller hvem vi ønsker å være i dagens moderne og overfladiske samfunn. Dette har selvfølgelig tatt helt av og blitt en belastning for samfunn og natur. Det har derimot, mer eller mindre, blitt populært å ta ansvar for å motvirke konsekvensene av det materielle bruk og kast samfunnet.

Men det ser ut til at bruk og kast mentaliteten beveger seg inn på nye områder. Den norske mentaliteten på dette området får stadig muligheten til å vise seg frem. Det nyeste og skuffende innslaget i dette området er Senterpartiets Per Olaf Lundteigen. Til SPs forsvar har mannen ofte vært et parti i partiet. Men han fremviser en holdning ovenfor mennesker fra andre land som ikke tåler dagens lys denne gangen. Han mener at utenlandsarbeidstakere som blir arbeidsledige i Norge skal i mindre grad få mulighet til arbeidsledighetstrygd.

For det første trenger Norge denne arbeidskraften. Vi er helt avhengige av disse arbeidstakerne og vil være det enda mer i fremtiden. For det andre er det gjerne disse arbeidstakerne som går først ut i arbeidsledighet når aktiviteten synker. Det kan ikke være slik at vi bare skal bruke arbeidskraften deres når vi trenger den for så å kaste de tilbake der de kom fra når vi ikke lenger har bruk for dem. De har etter samme regler som alle andre som arbeider i Norge krav på arbeidsledighetstrygd. Det er forkastelig å foreslå at det skal være forskjell på folk avhengig av hvor de kommer fra.

Et annet område det i Norge utøves forkastelige holdinger i forhold til er bruk av au pairer. Au pair ordningen er til for at unge mennesker fra andre land skal få muligheten til å lære seg nye språk og kulturer å kjenne, som for eksempel norsk språk og kultur. Det settes stadig søkelys på hvordan norske vertsfamilier ivaretar disse unge menneskene. Det som kommer frem er mildt sagt flaut. Til og med slektninger til kongefamilien har her vært helt på bær tur i denne sammenheng. På spørsmål om hvorfor familiens au pair arbeidet 12 timer om dagen var svaret at hva annet skulle vel hun ta seg til? Det å gå tur med familiens hund hver kveld kunne vel knapt nok anses som arbeid ble det også hevdet.

Den største gruppen med au pairer i Norge er jenter fra Filippinene. De norske vertsfamiliene har vært så dårlige vertsfamilier ovenfor denne målgruppen at den filippinske ambassaden i Norge har sendt melding hjem og bedt landets regjering stoppe flyten med filippinske au pairer til Norge. Disse unge menneskene utnyttes som hushjelper og barnevakter og deres rettigheter oppfylles ikke. Mange av disse problemstillingene skapes av vertsfamiliene. Men det hører med til virkeligheten at det finnes mange useriøse formidlingsfirmaer og oppfølgingen av au pairene er mildt sagt mangelfull.

Dessverre kan det kanskje se ut til at vi i det velfødde og overlykkelige Norge ser oss nødt til å bruke andre mennesker for å få enda mer penger og tid til å gjøre alt det som sikkert ikke er nødvendig i utgangspunktet.

Snikinnføring av fremmedfrykt

2009-03-20T04:42:00.000-07:00

FrP er på hugget. De vant frem med sin påstand om snikislamisering av det norske samfunn. Og de aller fleste bet på anget og lot seg lure. Plutselig skulle alle løpe omkapp for å være mest i mot og minst for, både det ene og det andre, men spesielt radikal islam. Det er den såkalte radikal islam som er fienden og er den som bidrar til snikislamisering av det norske samfunn, i følge FrP.

En snikislamisering av Norge er avhengig av noen faktorer for at det skal kunne skje. For det første, og ikke minst det viktigste, så må de som har en slik agenda ha makt i det norske samfunn. Det er i hvert fall noe de ikke har. Norge er et demokrati og det som påvirker og utvikler det norske samfunn skjer som resultat av demokratiske og politiske vedtak på flere nivåer. Etniske minoriteter i Norge er systematisk underrepresentert i det norske demokratiet. Det betyr at etniske minoriteter uavhengig av religiøs overbevisning ikke har makt til å snik innføre noe som helst i Norge. Derimot er snikinnføring av kristendom et stadig tilbakevendende fenomen i Norge. Derfor er snikislamisering som FrP snakker om urealistisk og bare et begrep som har til hensikt å skremme og skape grobunn for fremmedfrykt. Det er en litt mer avansert form for utspill som skaper et bilde av ”dem” og oss.

Dette er FrP sin egentlige politikk og deres politikk har bare blitt litt mer sofistikert siden Carl I. Hagens rasistiske taler på 80 og 90-tallet. Faren Norge står ovenfor er ikke snikislamisering men en snikinnføring av fremmedfrykt som FrP ser ut til å lykkes med. Det som virkelig er skremmende er at FrP har makt til å skape et slikt samfunn, de sitter nemlig på Storting og er godt representert i media.

Et bad til besvær...

2009-03-16T07:45:00.000-07:00

I Fredrikstad har det dukket opp en opphetet nettdebatt om hvorvidt muslimske jenter skal kunne ha mulighet til å bade uten at det er menn tilstede i det offentlige badet. Denne debatten kan kanskje ses i forlengelse av hijab debatten, men har kanskje fått et enda tristere skjær. Det som har blitt resultatet er en nettdebatt med sterke rasistiske undertoner. Både FrP og avisens redaktør har latt seg sjokkere av innholdet i debatten. Folks manglende kunnskap og fraværende toleranse er noe som i denne saken ikke kan unngås å kommenteres.

Det er slik at deler av debatten handler om hvorvidt kommunen har økonomi til å kunne ha egne tidspunkter for kun kvinner og for kun menn i offentlige bad, for tilbudet gjelder for begge kjønn. Poenget er nemlig at ved kvinnebad så er det kvinnelige vakter og for menn mannlige vakter, naturlig nok. I lys av dette har rasismen tatt av blant innbyggerne i kommunen, for det kan ikke forklares på annen måte. Det er slik at kommunen i lang tid har hatt tilbud om bading for kun kvinner og for kun menn til spesielle tidspunkter. Dette er ikke noe nytt som plutselig dukker opp nå. Når dette tilbudet trues og kvinner med muslimsk bakgrunn mener det er viktig at tilbudet opprettholdes for at de skal ha samme anledning til å bade, da blir det plutselig galt. Ingen har ytret et ord om dette tidligere så lenge tilbudet har eksistert. Reaksjonene skyldes fremmedfrykt i denne sammenheng. Det var først når muslimske kvinner tok ordet at det oppsto en negativ debatt om tilbudet.

En konsekvens av en slik debatt kan også være negativt for demokratiet. Mange tar til ordet for de sakene de mener er viktig i sin kommune. Enten det nå er bompenger, nedleggelse av skoler eller andre politiske prioriteringer. Dette er en viktig del av demokratiet vårt. Hvis mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn skal møtes med hets fordi de deltar i den offentlige debatten om de saker de brenner for da vil kanskje konsekvensen bli et mindre demokratisk samfunn.

Det er slik i deler av muslimisk kultur at når gutter og jenter når kjønnsmoden alder så skal de skilles i aktivitetssammenheng. Dette skiller seg vesentlig fra norsk kultur og tradisjon. Men betyr det at deres kultur er feil? Eller betyr det bare at den er annerledes? I Oslo har de flere steder gode erfaringer med egne jentekvelder på ungdomsklubber. Nå kan det sikkert sosialfaglig argumenteres med at gutter og jenter har godt av å sosialiseres sammen på felles arenaer. Men det kan heller ikke være avgjørende for å bli sosialisert til et godt menneske hvorvidt man svømmer sammen eller ikke. Det finnes langt flere viktige sosialiseringsarenaer som for eksempel barnehage, skole, idrett og fritidstilbud. Om gutter og jenter ikke treffes på alle disse arenaene så er ikke det en krise. Det er faktisk en del av vårt ansvar som et flerkulturelt land å legge til rette for at alle kan delta med sine forutsetninger og på egne premisser.

Hvordan kan en debatt ta av slik? Dette er det mange årsaker til selvfølgelig. Men det er noe håpløst ved saken når også FrP sier de er sjokkerte. Det FrP ikke skjønner er at deres enkle og stereotypiske holdninger til innvandrings og asylpolitikken bidrar til å legitimere en negativ og kunnskapsløs tilnærming til slike spørsmål. De fleste lokalpolitikere kjenner seg nok igjen når det er snakk om ta i mot flyktninger og hvilken argumentasjon FrP bruker i denne sammenheng. Her snakker FrP ofte om at det er på tide med en pause. I grunn handler dette om at de ikke ønsker å ta i mot flyktninger og argumentasjonen er at vi må integrere de som allerede er her før vi tar i mot flere. Hadde FrP bare tatt integrering seriøst så kunne man kanskje ha trodd på en slik argumentasjon. Det hele grunner alltid ut i at de ikke ønsker flere flyktninger i utgangspunktet. Selv om FrP sin politikk i dag kanskje ikke kan sies å være rasistisk er den med på å underbygge og legitimere negative holdninger til mennesker som kommer fra andre land og som har andre skikker og kulturer enn majoriteten. Her finnes det uttalige uttalelser å øse av fra FrP politikere. De skjønner i det hele og det store ikke konsekvensen av sine egne uttalelser.

Så er det spørsmålet om radikal islam. Hva er egentlig radikal islam? Mange politikere kjemper i dag om å være først ute med å fordømme radikal islam. Jeg har ikke inngående kunnskap om hva radikal islam er. Men jeg blir litt overrasket over hvor fort man fordømmer dette og ikke andre former for radikale retninger. For eksempel er det få som er ute og angriper radikal jødedom på samme måte som islam. Det er liten tvil og mange bevis på at radikal jødedom har sterke negative konsekvenser for palestinerne på vestbredden. Her løper ingen om kapp for å fordømme. Hva med scientologien og kristendommen? Det finnes mange radikale mennesker i disse gruppene også. Mange radikale kristne på høyresiden i USA, eller konservative som disse blir kalt, står for en politikk vi synes er helt forkastelig i Norge. Men likevel så er det i dag islam og muslimer som stemples. For det er det som i virkeligheten er i ferd med å skje. Man løper om kapp for å stemple en hel religion og hele befolkninger i andre land som terrorister. Ikke rart menigmann i gata ikke klarer å skille mellom hva som er rett og galt, og derfor ofte tyr til angrep på alt som er fremmed og ukjent. Her hviler det et stort ansvar på landets politikere fra alle fløyer. Det finnes ingen snarveier til et flerkulturelt samfunn. Men det finnes mye kunnskap og toleranse på veien til det flerkulturelle samfunnet. Spørsmålet er bare hvordan går vi frem for å oppnå det? I hvert fall ikke slik som i dag.

Å arbeide er på vei tilbake!

2009-03-13T14:56:00.000-07:00

Man kan på mange måter ikke slutte å la seg fascinere av amerikanerne. Men først og fremst i forhold til hvordan de oppfører seg og lever i landet med mulighetene (for de få). Storbyer og høye hus kan de. Noe en stakkers nordmann kan la seg sterkt fascinere av siden begge deler er sjelden vare i Norge (sikkert greit nok at det også er slik). Det nyeste området jeg har latt meg fascinere av i forhold til amerikansk atferd er deres forhold til det å ha jobb. Det er slik at det å ha en jobb er på vei inn igjen i USA. Hvem skulle trodd det? Jeg for min del visste ikke at det var ut en gang!

Men en liten sammenligning først mellom USA og Norge. Mange hevder og sier, og da først og fremst Høyre og FrP, at den norske velferdsstaten syr puter under armene på landets innbyggere. Vi blir late, passive, uinteresserte, ukreative og hva som ikke verre er, når staten tar ansvar for oss gjennom for eksempel arbeidsledighetstrygd. Her er det kanskje best å se bort fra at de Nordiske landene er mer produktive enn de aller fleste andre land, det må det for all del ikke snakkes høyt om. Da skulle man kanskje tro at det motsatte var tilfelle for USA, som ofte løftes frem som motstykket til vår måte å organisere samfunnet på. Men det er virkelig noe bevisstløst og meningsløst med den amerikanske måten å leve livet på.

Nyhetsmagasinet TIME har i sitt nyeste nummer en liste med 10 ideer som akkurat nå er med på forandre verden, hevder de vel og merke. På første plass, selvfølgelig, finner man ideen om at arbeid lønner seg og er noe alle vil trakte etter i tiden fremover. Eller som de sier selv: jobs are the new assets. Man får lyst til å si umiddelbart, uten mer ettertanke, at det er ikke rart det gikk galt (finanskrisen). Hvordan kan man være så bevisstløs?

Når ble arbeid ut egentlig? Fra 1999 til 2006, syv år, så doblet verdien av eiendommene i USA seg fra 10 billioner dollar til 22 billioner dollar. En ekstrem og unaturlig vekst i boligmarkedet. Dette kombinert med økning på børsen førte til at folk så seg mer tjent med å investere i aksjer og eiendom enn å faktisk arbeide. I 2007 hadde 51 prosent av alle amerikanske familier investert i aksjemarkedet mot 31 prosent i 1989. Denne trenden erstattet samtidig den ordinære sparingen og i 2005 gikk det i minus. Det betyr at det amerikanerne sparte utgjorde mindre enn det de etter hvert fikk i gjeld. Dette lot seg gjennomføre på grunn av utstrakt bruk av kredittkort. I gjennomsnitt har hver husholdning i USA 13 kredittkort. Den amerikanske drømmen var å investere seg inn i fremtiden og bli rik gjennom å sitte i sofaen å se på tv. Nobelprisvinneren og økonom Gary Becker beskriver det på følgende måte: people became mesmerized by how rich they were and didn’t realize the crucial asset they had in their earning power. Arbeid var rett og slett ut.

Nå når alt går galt og investeringene i eiendom og aksjer forsvinner da ser man plutselig verdien av å arbeide. Hvem ville ikke ha en jobb i det offentlige nå sier TIME. Den menneskelige kapitalen er verdt ganske mye fortsetter de med, som om dette var en nyhet. I et moderne industrialisert land utgjør den menneskelige kapitalen (som kompetanse) ca 80 prosent av verdiskapningen. Et av intervjuobjektene i TIME artikkelen David Ellison, også økonom, sier følgende: people are realizing their job is their real source of financial stability, that they have to live within the means of their job, not within their assets. We are relearning how to create wealth. Velkommen etter!

Og hva var svaret på alt?

2009-03-10T03:13:00.000-07:00

På samme måte som The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, skrevet av Douglas Adams, mener å ha funnet svaret på alt. Noe som i boken var tallet 47 eller noe. Har også FrP funnet svaret på alt. Mener de selv i hvert fall. Svaret er i hvert fall like banalt som i boken til Adams. Den eneste forskjellen må være at det i det minste var underholdende og morsomt å lese boken.

FrPs Bård Hoksrud har sett seg lei av forsinkelsene hos NSB. Og hva var den geniale løsningen? Jo nå må NSB privatiseres. Tjobing og så ble alt så mye bedre. Til et slikt forslag kan det kommenteres mye.

Noe av tanken bak privatiseringen til FrP er at det skal bli konkurranse og at dette igjen skal gi bedre kvalitet på tjenester og bedre tilbud til kundene. Nå vet jeg ikke om noen i FrP egentlig har tatt toget i Norge men personlig har jeg pendlet på jobb i flere år. Det som er virkeligheten er at markedet for tog er relativt begrenset i Norge. Både av kunder og av selve jernbanenettet. En privatisering vil da føre til et privat monopol, konkurranse krever tross alt to eller flere aktører. Det er derimot bare plass til en leverandør av tjenester på jernbanenettet og kundeomfanget tilsier det samme. Vil dette automatisk føre til bedre tjenester? Mest sannsynlig ikke. Det vil kanskje føre til at det offentlige i stedet for å ha ansvaret selv må subsidiere en privat eier av jernbanen for at det i det hele tatt skal være et forsvarlig tilbud.

FrP henviser til blant annet Gjøvikbanen som er konkurranseutsatt og at denne visst nok skal være den beste på punktlighet i landet. Dette kan være tilfellet. Men det er noen spørsmål som ikke belyses når disse påstandene settes frem. For det første, er det slik at punktligheten kommer som resultat av konkurranseutsettingen eller er det andre forhold som er mer avgjørende? For det andre sier FrP at Gjøvikbanen er avhengig av sitt renommé for at kundene skal bruke toget på strekningen. Hvilket reelt valg har de som bruker banen egentlig? Er det en leverandør av tjenester så finnes det ikke et reelt valg. Det betyr at renommé argumentet er like gjeldende for alle leverandører at jernbanetjenester i Norge, private som offentlige. Hele argumentasjonen til FrP blir bare spill med ord.

Nå er det kanskje ikke hensiktsmessig å sammenligne to forskjellige forhold, men jeg gjør det likevel. England privatiserte sitt jernbaneverk under Thatcher, som for øvrig er Siv Jensens store forbilde. Denne historien har visst et fryktlig mye mindre lønnsomt jernbaneverk. England betaler mer i dag enn de gjorde når det var offentlig eid. Kundene betaler mer i dag enn de gjorde når det var offentlig eid. Og arbeidsmiljøet til de ansatte har kanskje blitt den største taperen. Det engelske, private, jernbaneverket har en veldig stygg ulykkesstatistikk. Antall dødsfall på jobb har vært så alvorlig at det faktisk har blitt gjort til en politisk sak. Vil dette bety at privatisering i Norge vil medføre de samme konsekvenser i Norge? Mest sannsynlig ikke. Men at det kommer til å bli noe bedre er det ingenting som tyder på.

Det som kanskje kunne ha hjulpet var en tydelig politisk satsning på jernbanen i Norge. Kombinert med et internt løft i organisasjonen med sikte på bedre trivsel, høyere kvalitet og mer effektivitet. Dette er også en eier/leder ansvar. I stedet for å komme med enkle løsninger på vanskelige spørsmål kunne kanskje politikerne konsentrert seg om den oppgaven de faktisk har og det er å drive denne virksomheten til det beste for alle.

Får vi mer hijab debatt nå…

2009-03-09T05:37:00.000-07:00

Debatten om hijab har på mange måter både vart for lenge uten noe substans og samtidig vært et eksempel på hvor lite tolerante vi er i dette landet. Unge etniske minoriteter har vært brukt av meningsbærere for og i mot hijab. De har sagt sin mening på bestilling fra organisasjoner og politikere. Alle har rett til å si sin mening og det er flott at de slipper til med sine meninger. Det har derimot ikke brakt saken noe videre. Det som kjennetegner hele debatten er at vi ikke har vært i stand til å diskutere de underliggende holdningene som fører til at saken får slike proporsjoner som vi har opplevd.

Et lavmål i denne debatten må være 8. mars arrangementet i Oslo. Jeg er selv tilhenger av likestilling og ønsker å fjerne de forskjellene som finnes mellom kvinner og menn. Det som skjedde 8. mars var brenning av en hijab. Jeg har forståelse for at hijab for mange kan være et symbol på nettopp kvinneundertrykking. Men som likestillings og diskrimineringsombudet sier i Dagsavisen i dag; vil det ikke være diskriminerende å stenge kvinner ute fra arbeidslivet fordi de bærer hijab? Vil ikke det siste de burde utsettes, de som trues til å bruke hijab, være å bli stengt ute fra arbeidslivet. En del av den norske integreringsdebatten legger stor vekt på arbeidslivet som den viktigste kilden til integrering i det norske arbeidslivet. Kunne ikke deltagelse i arbeidslivet vært et første viktig skritt på veien mot integrering?

Det å brenne en hijab er et kroneksempel på misforstått kvinnekamp og manglende forståelse for hva integrering egentlig er for noe. Jeg kjenner selv unge muslimske jenter som i voksen alder selv har valgt å bruke hijab fordi de selv mener at dette er en viktig del av deres religionsutøvelse. Hva med disse når vi brenner hijab? Ville muslimene som i dag er i Norge bli mer integrerte i det norske samfunn hvis vi brant Koranen på Youngstorget? Like mange nordmenn er antagelig vel så skeptiske til Koranen som de er til hijab.

Det kan kanskje være farlig å begi seg ut på en forklaring på de underliggende holdningene som finnes i landet, som er med på å gjøre hijab saken til det den er. Men at det dessverre er litt grumsete farvann kan man ikke se bort fra. De fremste eksponentene på dette området er FrP politikerne. Carl I. Hagen sa for ikke lenge siden at det nå er så mange nordmenn i Spania at det er på tide at spanjolene lærer seg norsk. Dette er et ekstremt standpunkt. Men det er også et ekstremt utgangspunkt for hvor viktig man opplever at ens eget språk og kultur er. Hijab oppleves som noe unorsk av mange nordmenn og jeg tror det er her skoen trykker og ikke at kvinnene undertrykkes.

Med FrP til fortiden

2009-02-18T05:32:00.000-08:00

Valget av navnet Fremskrittspartiet var nok myntet på å synliggjøre at her har vi med et fremtidsrettet parti å gjøre. Men praktisk politikk tyder på alt annet. FrP har lagt frem sitt politiske og prinsipielle handlingsprogram. Her er det mye å ta tak i for engasjerte mennesker. Men en sak peker seg spesielt ut. Dette er at sentrale lønnsforhandlinger er uegnet og må avskaffes.

Dette er dårlig politikk basert på dårlig forståelse av hvordan samfunnet er skrudd sammen. Men dette spiller liten rolle for FrP som syns det er riktig utvikling når forskjellene i samfunnet blir større. Forhandlingsrett og rett til å inngå avtaler er sentrale begrep i arbeidslivet, som også er ivaretatt gjennom FNs konvensjoner. Sentrale lønnsforhandlinger har hatt stor betydning for utviklingen i arbeidsliv og samfunn, og da spesielt i de Nordiske landene.

Generelt ser det ut til at en jevn fordeling av ressursene i samfunnet, og da spesielt de økonomiske, bidrar til å redusere fattigdom. Egentlig burde dette være åpenlyst, jo mindre økonomiske forskjeller jo mindre fattigdom. Hvis man sammenligner Norge og USA med tanke på forskjeller i landet kommer det tydelig tall frem. I Norge er det en fattigdomsprosent på rundt 6.9 mens det i USA er nærmere 17 prosent fattige. Det sier seg selv at hvis man overlater til det lokale og en mer markedsrettet lønnspolitikk, som dette vil bli, så vil forskjellene øke. Det er de sterke gruppene som skyter fart og vinner løpet. Mens de som virkelig hadde trengt et løft får det ikke. Større forskjeller vil føre til mer fattigdom.

Sentrale lønnsforhandlinger gir fagbevegelsen styrke til å forhandle lønn på vegne av sine medlemmer. Sammen er man sterke, bortsett fra i FrP. Det er gjennom sentrale forhandlinger man oppnår gjennomslagskraft til å løfte store grupper og små grupper som ellers ville falt igjennom hvis man måtte stå alene å forhandle. Hvis man virkelig vil ulikheten i lønn mellom kjønnene til livs er det eneste virkemidlet for dette nettopp sentrale lønnsforhandlinger. Man klarer ikke å oppnå noen strukturelle endringer, som for eksempel å fjerne lønnsforskjeller mellom kjønn, gjennom lokale og individuelle lønnsforhandlinger. Da blir lønnsdannelsen for spredt, ukoordinert og lite målrettet.

Men det er åpenbart ikke nødvendigvis hvordan lønnsforhandlingene gjennomføres som er FrP sitt problem. De ønsker fagbevegelsen til livs ikke lønnsforhandlingene. De ser på fagbevegelsen som en sterk motkraft til deres markedsliberalistiske samfunnsmodell. Det å fjerne ved lov den sentrale lønnsforhandlingsretten vil være et viktig tiltak i å undergrave norsk fagbevegelse. Hvorvidt dette er lov i henhold til internasjonale forpliktelser er ganske usikkert. Men internasjonale forpliktelser har ikke FrP brydd seg nevneverdig om tidligere heller.

Et umodent flerkulturelt samfunn

2009-02-12T01:11:00.000-08:00

USA valgte sin første svarte president ved Barack Obama. Verdens mektigste mann kommer fra det vi i vesten kaller den etniske minoriteten. Bare fordi noen mennesker kommer fra et annet sted eller ser annerledes ut blir de klassifisert som forskjellig fra oss. Likevel lyktes Obama å vinne frem. Dette er en stor bragd.

Når skulle noe slikt kunne skje i Norge? Nå skal det sies at USA har en annerledes historie og et annet kulturelt utgangspunkt enn Norge, så det blir litt ukorrekt å sammenligne Norge og USA. Men likevel; USA har fra begynnelsen av landets historie opplevd innvandring og har hatt sine problemer og tatt oppgjør med disse. I Norge derimot er innvandring et ganske nytt fenomen sammenlignet med andre land. Vi opplevde innvandring på syttitallet og har strengt tatt hatt innvandringstopp siden 1975. Men tross forskjellene landene i mellom er det interessant å stille spørsmålet om når noe tilsvarende skulle kunne skje i Norge.

Svaret på dette spørsmålet er nok dessverre at det blir det lenge til. Slik debatten raser om forskjellige temaer i Norge er det ikke rare lyset å se i tunnelen. Debatten om hijab i politiet er ganske betegnende på hvor umodne vi er som en flerkulturell nasjon. I England praktiseres dette med stor selvfølgelighet. England er i aller høyeste grad et flerkulturelt samfunn og har tatt konsekvensen av dette. Dette betyr at utøvelse av religion, også den som avviker fra majoriteten sin, får fritt spillerom.

Motstanderne av hijab i politiet sammenligner dette med bruk av blant annet jødestjerne på den samme uniform. Det er noen nyanser som forsvinner i denne sammenhengen. Dette er at bruk av jødestjerne var noe som ble gjort mot de som måtte bruke det sin vilje og for å merke de samme menneskene fordi de tilhørte en annen religion. Ja det finnes også unge kvinner som bruker hijab mot sin vilje. Men det er her noe blir galt. Det finnes også mange unge kvinner som bruker hijab av egen religiøs overbevisning og anser dette som et vesentlig trekk ved deres egen identitet knyttet til kultur og religion. Det blir derfor et galt utgangspunkt å si nei til bruk av hijab i blant annet politiet når dette er en del av ikke bare religionen men også kulturen og identiteten til de samme menneskene.

Hijab er kanskje for ekstreme religiøse krefter et virkemiddel for å undertrykke kvinnen. Men ytterst få er i denne klassen. Hijab har derfor mest sannsynlig også et annet innhold og symbol for de aller fleste som praktiserer religionen. Vi må heller ikke glemme at det som bidrar til frykten for bruk av hijab i politiet egentlig grunner ut i at dette er noe som er annerledes og som ”vi” oppfatter som noe negativt.

Man får også fornemmelser knyttet til fremmedfrykt og ikke minst frykt for islam når man hører debatten om bruk av hijab i politiet. Jeg tror ikke alle har samme intensjon når de sier sin mening i saken. Noen er nok styrt av fremmedfrykt mens andre igjen ikke helt er klare over at konsekvensen av meningene deres er diskriminerende. Det er bare et umodent flerkulturelt samfunn som ikke klarer å gi alle samfunnsdeltagerne mulighet til å delta med sine særegenheter og på egne premisser.

Politikk og prinsipper

2009-02-05T10:42:00.001-08:00

USAs president Obama sparte ikke på kruttet da han karakteriserte de øverste ansvarlige i USAs næringsliv denne uken. Vi opplever nå konsekvensene av toppen av uansvarlighet og dette er bare skammelig, var ord som presidenten brukte i sin tale hvor han også la frem krav til næringslivets ledere.

Det skal i USA ikke være lov å ta ut bonuser og andre økonomiske goder i lederposisjoner som overstiger kr 3 500 000 i året når virksomheten de leder går dårlig. Sett med norske øyne er dette kanskje mye penger. Men i USA hvor lønnsforskjellen mellom ledere og ansatte kan være så mye som både 200 og 300 ganger er dette et ganske kraftig innhugg i lederlønningene. Dette er et tydelig signal fra USAs politiske ledelse om at her er vi alle i samme båt. Dette prinsippet skal følges til punkt og prikke.

Den norske regjeringen ser i sammenligning med USAs president ut som nikkedukker for næringslivet. Nå er ikke uansvarligheten i det norske næringslivet i nærheten av galskapen i USA men likevel er det helt i tråd med norske tradisjoner å kreve moderasjon og ansvarlighet når det står på som verst. Derfor høres det litt rart ut når finansministeren fra SV låner ut ”gullkortet” til bankene. Enda verre blir det når regjeringen ”glemmer” å stille krav til de samme næringslivstoppene som også skal nyte godt av ”gullkortet”.

Det er faktisk litt pinlig når FrP er de som kommer på at vi også bør stille krav næringslivets ledere når vi strør om oss med milliarder av kroner. Dette var en politisk linje den rød grønne regjeringen skulle stått for. Gjort er gjort. Men det kan ikke gjøres igjen. Et prinsipp bør derfor være at alle skal bidra med det de kan. Dette er noe som man kanskje kan si ligger i folkesjela her til lands. Politikken bør derfor også utformes på bakgrunn av et slikt prinsipp. Men like viktig er det at prinsippet gjelder for alle og ikke at noen skal slippe unna.

De høye herrer i Davos

2009-01-29T06:19:00.000-08:00

I disse dager samles de høye herrer i Davos. Anledningen er verdens økonomiske forum. Her har de samme velstående herrene, for det er flest menn, vært samlet i mange år for å diskutere hvor verden skal gå, både økonomisk og politisk. I 40 år har kjente politiske utsagn fra denne kanten alltid vært mer deregulering og mindre politisk innflytelse. La markedet få leve sitt eget liv.

Vi har jo nå sett hvordan det gikk. Det går ikke å la markedet leve sitt eget liv. Det må styres og kan ikke overlates til de få å håndteres. De få som hele tiden har bedt om mindre politisk styring og mer deregulering er de samme som har kjørt hele verdensøkonomien til kanten av stupet.

Nå er det et snev av selvransakelse på årets forum. Forumets grunnlegger Klaus Schwab sier selv at noen må si unnskyld for den situasjonen vi nå har havnet i. Men likevel er det noe fundamentalt galt med forumet og hva de ønsker å utrette. Det er slik at et av hovedproblemene er nettopp mangel på demokrati, styring, innsyn og kontroll i markedet. Da blir det feil medisin å benytte seg av en av verdens kanskje mest udemokratiske forsamlinger til å diskutere fremtid og løsninger. En forsamling med kun de rikeste i verden er langt fra et godt bilde på en demokratisk forsamling som ønsker å bidra til løsninger på et problem som angår hele verden.

Det kanskje mest ironiske med hele settingen denne gangen er at de som for bare et år siden opprettholdt maset om mindre politisk styring er de som i dag sier at dette er det bare politikerne som kan ordne opp i. Da stikker kanskje ikke selvransakelsen så veldig dypt likevel. Men de har gjort noen ”viktige” tiltak for å bevise at de tar krisen på alvor. Champagne er byttet ut med hvit vin og importerte delikatesser er byttet ut med lokal mat. Man må gjøre endringer der det virkelig svir i disse dager.

Panteordning på vedovner

2009-01-27T07:57:00.000-08:00

Norge har opp gjennom historien hatt lange tradisjoner knyttet til støperi og vedovnsproduksjon. Spesielt støperibransjen har med årene blitt meget liten. I dag sliter miljøet med å opprettholde et utdanningstilbud på skandinavisk nivå. Men fremdeles er en av verdens ledende ovns produsenter en del av norsk industri. Jøtul som produserer vedovner er over 150 år gammel og er en arbeidsplass med 500 ansatte i dag. Det er få slike industriarbeidsplasser igjen i det moderne norske samfunnet. Med en så stor arbeidsstokk er også Jøtul en hjørnesteinsbedrift i Fredrikstad samfunnet. Suksessen til Jøtul ligger i blant annet forskning og utvikling. Jøtul har tatt design på alvor. Dette har medført flere designpriser og at etterspørselen etter vedovner har økt. Fra et utpreget nytteobjekt har ovner også blitt et møbel. Dette har medført økt salg og fortsatt suksess for virksomheten.

Jøtul har i flere år arbeidet med å få på plass en panteordning for vedovner. En slik ordning vil ha mange positive effekter. For det første er det mange gamle ovner i bruk. Disse ovnene har et betydelig utslipp. Ved å bytte ut disse med nye rent brennende ovner vil utslipp reduseres betraktelig. Kommunene i Norge er underlagt strenge krav om utslippsreduksjoner. Her vil en panteordning være et godt supplement.

Er vedovner miljøvennlige nok vil sikkert noen svare? Jøtul overoppfyller de krav som stilles. Her kommer nok en gang satsningen på forskning og utvikling inn. Gjennom stadig forbedringer har Jøtul sine ovner hele tiden ligget langt foran de krav som stilles til utslipp. En panteordning hvor folk kan bytte ut sin gamle vedovn og få redusert pris på ny ovn vil gagne miljøet og Jøtul som bedrift. En slik ordning har vært prøvd ut i enkelte kommuner og har vist seg å fungere bra. LO i Fredrikstad har derfor tatt til ordet ovenfor statsministeren om en innføring av en slik panteordning. Dette bør vurderes med tanke på å skape et bedre miljø med mindre utslipp, hvor en samtidig er med på å trygge viktige arbeidsplasser.

Aktuelle spørsmål om situasjonen i Palestina

2009-01-18T04:28:00.000-08:00

Her er en oppfølging fra gårsdagens innlegg om Palestina. Oppfølgingen er mer informasjon og noen betraktninger om aktuelle spørsmål.

Dagens situasjon
Hovedproblemene i dagens situasjon er blant annet: de ulovlige bosettingene, Jerusalem, fordeling av vannresursene, de palestinske flyktningene, apartheid muren og checkpoints. Alle disse temaene og de konsekvenser som de medfører er i stor grad årsakene til at vi i dag fremdeles har en konflikt mellom Israel og Palestina. Det er den stadige undertrykkelsen og okkupasjonen som gir grobunn for radikale miljøer og som igjen angriper Israel med raketter. Det er ikke slik at Palestinerne startet denne onde sirkelen. De svarer på den eneste måten de er i stand til. I følge internasjonal rett har et okkupert folk lov til å drive motstandskamp mot okkupanten. Hvis Hamas hadde hatt adgang til andre våpen eller metoder ville de sikkert også blitt benyttet i kampen mot okkupasjonen. Dette er legitimt. Det som derimot kan kritiseres er Hamas sitt ideologiske utgangspunkt hvor de sier at Israel ikke har rett til å eksitere. Dette strider også mot internasjonal rett. Det er derfor viktig å skille på hva som er kamp mot okkupasjon og hva som er kamp på ideologisk grunnlag. Her kan det selvfølgelig være vanskelig å si konkret hva som skjer og ikke skjer.

De ulovlige bosettingene
Genève-konvensjonen av 1949 ble etablert for å sette internasjonale standarder for forholdet mellom krigførende parter og sivilbefolkningen. Den skal beskytte sivilbefolkningen mot overgrep. Artikkel 49 stadfester at en okkupasjonsmakt ikke har lov til å bosette egen befolkning i okkuperte områder. Mens Oslo prosessen pågikk ble likevel nær 200 000 israelske bosettere flyttet til okkuperte områder i Palestina. Det vil si nesten en fordobling av antallet. Mens palestinske flyktninger fortsatt bodde i flyktningleire i Israels naboland, i provisoriske boliger som nå hadde stått der i over 40 år, flyttet israelske bosettere inn i nye boliger på Vestbredden og i Gaza. Boliger bygget av den israelske staten stikk i strid med folkeretten. Mange av de som bosetter seg i de ulovlige bosettingene er ortodokse jøder som ser dette som en del av kampen for å sikre staten Israel det landet de hevder rettmessig å ha krav på. Men mange Israelere er også fattige og det er derfor vanskelig for mange å takke nei til et nytt hus og en lønn for å bo i de ulovlige bosettingene, selv om de personlig kan være uenige i bosettingspolitikken til Israel. Til forskjell fra israelske bosettere kan ikke palestinerne reise fritt på Vestbredden og i Gaza. De mangler statsborgerskap og må søke israelske militærmyndigheter om skriftlig tillatelse hver gang de skal reise ut av eller inn i Vestbredden eller Gaza. Palestinske studenter fra Gaza må søke om oppholdstillatelse dersom de skal studere ved universitetet på Vestbredden. Tross FNs fordømmelse av de ulovlige bosettingene har Israel fortsatt å bygge stadig nye bosettinger i de okkuperte områdene.

Jerusalem
Den hellige byen Jerusalem har så lenge konflikten har eksistert vært en viktig brikke i fredsforhandlingene. Byen rommer religiøse områder som er viktig for flere religioner. Det samme er tilfellet i byen Hebron. Stridens kjerne i Jerusalem er området hvor Al-Aqsa moskeen ligger. Området skal i følge jødisk religion være et viktig sted, da det i gamle dager skulle ha lagt en jødisk synagoge på samme området som moskeen ligger i dag. For muslimene er området og moskeen viktig fordi det var her profeten Muhammed steg til himmelen etter samtaler med gud. I spillet rundt fredsforhandlingene USAs president Bill Clinton prøvde å fullføre før han gikk av som president var Jerusalem stridens kjerne. Tidligere mandater for området har lagt til grunn at Jerusalem skulle være et internasjonalt område. Både Israel og Palestina krever Jerusalem som deres rettmessige hovedstad. Senere har det vært foreslått at Palestina skulle få øst Jerusalem og Israel vest Jerusalem. Hvem som skulle få hva og hva folket opplevde de måtte ofre for freden i fredsforhandlingene til USAs president var avgjørende for at fredsforhandlingene ikke ble vellykket. Sterke jødiske politikere som Ariel Sharon var viktige brikker for at fredsforhandlinger ikke kunne bli vellykket. Ariel Sharon besøkte midt i fredsprosessen nettopp området rundt Al-Aqsa moskeen. Dette ble opplevd som en sterk provokasjon fra Israel side. Palestinerne følte at dette var bare et signal fra Israel om hvem som sitter med makten. Besøket rundt Al-Aqsa moskeen resulterte også i den andre Intifaden.

Fordeling av vannresursene
Flere land i Midtøsten befinner seg under grensen for vannmangel, som er beregnet til 1000 m3 vann pr innbygger i året. I Israel og Palestina blir spenningene rundt vann stadig mer intense. For tiden mangler Israel nær 300 millioner m3 vann pr år. På Gazastripen er mangelen på 80 millioner m3 i året. Dette skyldes overbefolkning og de jødiske bosettingenes vannboring fram til august 2005. Før israelerne trakk seg ut av Gaza boret de en rekke brønner langs grensen for å sikre seg vannet som renner dit fra Vestbredden og forsyner kyststripen.

De palestinske flyktningene
Det var krigen og fordrivelsen i perioden 1947-49 som i hovedsak skapte dagens flyktningsituasjon. I dag bor de fleste flyktningene, i hovedsak etterkommere, fremdeles i flyktningleirer i Libanon, Syria, Jordan, på Vestbredden og i Gaza. Det er betegnende at FN har leid områdene som flyktningleirene befinner seg i for hundre år. Mange er født og oppvokst i flyktningleirene og kjenner ingen anen virkelighet enn denne. Arbeidsledigheten i flyktningleirene er veldig høy og levestandarden er lav. Palestinernes posisjon i flyktningspørsmålet er basert på Verdenserklæringen om menneskerettighetene, vedtatt av FNs generalforsamling 10. desember 1948. Artikkel 13 stadfester at ”enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innebefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land”, og artikkel 17 at ”ingen må vilkårlig fratas sin eiendom”. I forbindelse med mange av de forhandlingene som har vært gjennomført har det vært stor skepsis blant de palestinske flyktningene selv. De har vært redde for at deres rett til å vende tilbake skulle forhandles bort. Det er først og fremst i leirene ved Vestbredden og Gaza hvor ytterliggående miljøer henter sin næring. Mens palestinerne ønsker repatriering, det vil si tilbakevending av flyktningene til deres opprinnelige hjemsteder, ønsker Israel resettlement. Resettlement betyr at palestinerne gjøres bofaste der de befinner seg nå. Dette innebærer å omgjøre flyktningleirene til permanente bosettinger og å utvikle leirene økonomisk, og at vertslandene til flyktningene gir dem statsborgerskap. For Israel er problemet at dersom mange palestinske flyktninger vender tilbake og disse gis demokratiske rettigheter vil ikke landet være garantert jødisk majoritet i nasjonalforsamlingen og regjeringen. Med andre ord: en tilbakevending truer ikke den israelske stats demokratiske grunnlag, men dens jødiske karakter. Fortsatt i dag lever over halvparten av verdens palestinere som flyktninger utenfor Palestina, over fem millioner mennesker, uten mulighet til en gang å vende tilbake som turister for å se de stedene deres foreldre og besteforeldre flyktet fra.

Apartheid muren
I 2002 startet byggingen av den israelske apartheid muren. Muren er åtte meter høy og strekker seg over 720 kilometer. På Vestbredden sperres palestinerne inne på små områder de ikke kan bevege seg fritt mellom, og nesten halvparten av all palestinsk jord havner utenfor muren og annekteres av Israel. For at israelske bosettere ikke skal merke de negative konsekvensene av muren, sikres deres bevegelsesfrihet gjennom et eget veinett forbeholdt Israelere, som forbinder koloniene med Israel. Et sett med bosetterveier bygges delvis i høyden ved hjelp av broer, delvis gjennom tunneler og ellers skjærer de seg tvers igjennom det palestinske landskapet og hindrer palestinernes bevegelsesfrihet ytterligere. Muren stjeler strategisk viktige områder og vannresurser. Jord blir atskilt fra gårder, olivenplantasjer blir jevnet med jorden og familier blir splittet. Stadig flere, som FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte områdene, John Dugard, og den sørafrikanske erkebiskopen Desmond Tutu, kaller Israels regime i de okkuperte områdene for et apartheidregime. 9. juli 2004 erklærte Den internasjonale domstolen i Haag den israelske muren i strid med folkeretten og krevde at den måtte rives. 20 juli samme år sluttet FNs generalforsamling seg til denne dommen med 150 stemmer for, 6 imot og 10 som avstod fra å stemme. Siden denne dommen har muren blitt lengre og mer palestinsk land har blitt annektert. Det er ingen tegn på at den Israelske staten skal etterleve disse internasjonale vedtakene heller. Mens Israel lenge har hevdet at muren er en midlertidig sikkerhetsløsning har flere israelske politikere nå tatt til ordet for at Israel på egenhånd bør fastsette grensene for den Israelske stat, uten å gå veien om forhandlinger med palestinerne. Mange Israelere betrakter i dag den linjen som muren skaper som Israels nye grenser. Den israelske regjeringen har uttrykt tydelig at de ønsker faste grenser for Israel innen 2010, og at de er villige til å gjøre dette med militærmakt om ikke palestinerne gir de innrømmelser Israel ønsker seg.

Checkpoints
Checkpoints er israelske sperringer som hindrer fremkommelighet. Alle som skal fra et sted til et annet, og hvor det er checkpoint på veien, må igjennom en kontroll. Disse sperringene skaper store problemer for det palestinske folket, da de i hovedsak er myntet på dem. Sperringene vanskeliggjør kommunikasjon og femkommelighet. Det gjør det for eksempel vanskelig og komme frem og tilbake fra jobb eller skole. De palestinske områdene taper i følge palestinske myndigheter 35 milliarder kroner i halvåret som følge av Israels grensestenginger. Dette er nær det dobbelte av den samlede internasjonale bistanden til de palestinske områdene fra 1993 til 1998.

Den politiske hverdagen
Ved forrige Parlamentsvalg vant Hamas valget. Dette var første gang Fatah tapte. Mye av årsaken til dette resultatet ligger i misnøyen med Fatah og den utbredte korrupsjonen som de etter hvert representerte. Valget bar preg av å være et protestvalg og ikke nødvendigvis et signal på en mer radikal politisk retning i det palestinske folket. Reaksjonene fra det internasjonale samfunnet lot seg ikke vente på. Alle land isolerte dermed Palestina umiddelbart både økonomisk og politisk. Norge var i ettertid det eneste landet som normaliserte sitt forhold til den valgte Hamas regjeringen. Den internasjonale isolasjonen første med seg mange problemer. Ikke bare mistet Palestina økonomisk og politisk støtte, som medførte en humanitærkrise, men det var et paradoks for det palestinske folket som gjennom et demokratisk valg hadde valgt deres representanter for deretter å oppleve at omverden ikke mente deres valg var riktig eller godt nok. Det hadde vært en lang kamp for Palestina å få retten til egne selvstyreområder med egne valg. Gamle støttespillere og fiender ankerkjente dermed ikke palestinernes egne folkevalgte.

Selvmordsangrep
Et kontroversielt tema har vært bruken av selvmordsangrep. Det er vanskelig å si når selvmordsangrep ble et virkemiddel i konflikten. I 1991 ble Al-Qassem brigadene opprettet og to år senere skjedde det. 16. april 1993 kjørte en 22 år gammel student fra Nablus, Saher al-Tahmim, en bil med sprengstoff inn mellom to israelske militærbusser ved en israelsk bosetting på Vestbredden. Bomben ble detonert og i følge israelske kilder ble bare han og en palestinsk innbygger drept. Dette var trolig den førte selvmordsaksjonen (”Martyrbrigadene. De palestinske selvmordsbombene”, Frida Nome 2002). Selvmordangrep ble derimot ofte benyttet av flere grupperinger i Libanon etter at Israel okkuperte landet i 1982. Det er også i flyktningleirene hvor de ytterliggående kreftene finner sine allierte. I flyktningleirene er det vanlig med arbeidsledighet på over 80 prosent, ingen eier noe land og nøden er stor. Dette skaper grobunn for desperasjon og hat. Det har derimot vært tilsvarende angrep fra begge sider i konflikten. Baruch Goldstein var en israelsk lege som bodde i en israelsk bosetting utenfor Hebron. Han var også kaptein i det israelske militæret. Om morgenen 25. februar 1994 iførte han seg militæruniformen og automatgeværet. Han hadde med seg med flere magasin til våpenet. Goldstein var født i New York og vokste opp i en ortodoks jødisk familie. Han var medlem av den ytterliggående organisasjonen Kach, som gikk inn for å landsforvise palestinerne. Denne morgenen gikk han til Ibrahim moskeen i Hebron. Med uniformen slapp han gjennom den israelske militærposten uten problem. Med geværkolben slo han ned den palestinske vakta som prøvde å stanse han. Deretter gikk han inn i moskeen hvor 700 palestinere var samlet til morgen bønn. Der begynte han å skyte. Han fyrte av 110 skudd før han ble stoppet. Da hadde han tatt livet av 29 mennesker og flere skadet. Denne hendelsen medførte flere hevnaksjoner. Blant annet påtok Hamas seg ansvaret for en selvmordbombe i byen Afula hvor 9 mennesker ble drept og mer enn 50 såret den 6. april 1994 og enda en selvmordsbombe i Tel Aviv en uke senere hvor 6 personer ble drept og mer enn 30 såret.

Palestinernes historie

2009-01-17T04:41:00.000-08:00

Situasjonen i Palestina er i dag høyaktuell. Her er en kort oversikt over viktige hendelser gjennom historien.

Fra 1800 til 1900-tallet
Jødisk innvandring fra Europa begynte på slutten av 1800-tallet etter grunnleggelsen av sionismen. Sionisme er en jødisk nasjonalistisk ideologi som går ut på at jødene er ett folk og derfor har til en egen stat. Det er først og fremst etter 1880-tallet at sionismen begynner å vokse for alvor. I 1897 avholdes den første sionistkongress i Basel. Kongressen bestemmer at staten Israel skal ligge i Palestina og det ble fra dette tidspunkt organisert masseimmigrasjon til nyetablerte jødiske kolonier i Palestina, til tross for at området allerede var bebodd av et annet folk.

Grunnleggeren av Sionismen Theodore Herzl sa så tidlig som i 1891: We shall try to spirit the penniless population across the border by procuring employment for it in transit countries, while denying it employment in our own country… (John Quigley – “Palestine and Israel: a challenge to justice”). I forlengelsen av denne strategien ble det opprettet et fond kalt ”Jewish National Fund”. Formålet med fondet var å kjøpe opp land fra araberne, og land som ble oppkjøpt gjennom fondet kunne aldri selges eller leies tilbake til det arabiske folket. Dette var stadfestet gjennom fondets regler.

Fra 1900 til 1950-tallet
Området som Palestina ligger i har i mange år vært gjenstand for storpolitiske oppgjør. Etter første verdenskrig overtok Storbritannia området som mandat område. Storbritannias kontroll over Palestina var et resultat av et storpolitisk oppgjør etter første verdenskrig. Mandatet ble gitt av Folkeforbundet, forløperen til FN. Palestina var på dette tidspunktet bebodd av over nitti prosent arabere og sju prosent jøder. Storbritannias mandat var å utvikle Palestina til en selvstendig stat for befolkningen i landet, men slik at staten også skulle romme et jødisk nasjonalhjem. Hva dette betydde eller hvordan det skulle gjennomføres viste få eller ingen.

Mot slutten av 1930 tallet hadde den jødiske andelen av befolkningen i Palestina mer enn tre doblet seg. 1947 var det jødiske mindretallet på syv prosent 30 år tidligere, økt til 33 prosent. Motsetningene hardnet til ikke bare mot britene men også mellom araberne og jødene. Britene så på bekymring på den store innvandringen som blant annet jødeforfølgelsen i Europa medførte. Araberne mislikte innvandringen og britene så seg tvunget til å begrense innvandringen. Jødene opplevde innad en radikalisering. Paramilitære jødiske organisasjoner som Haganah og Irgun ble opprettet for å kjempe mot Storbritannia. De drev terror virksomhet mot britene for å få britene til å forlate Palestina slik at sionistene kunne overta kontrollen og fjerne hindrene for jødisk innvandring. Sionismen møtte motstand også blant jøder, hovedsakelig religiøse og venstreradikale. Jødeforfølgelsen førte stadig til at flere europeiske og amerikanske jøder støttet det sionistiske kravet om en egen jødisk stat i Palestina.

Israels første statsminister David Ben-Gurion sa dette i interne regjerningssamtaler i 1936: let us not ignore the truth among ourselvs. The truth was that politically we are the aggressors and they defend themselves… the country is theirs, because they inhabit it, whereas we want to come here and settle down, and in their view we want to take away from them their country, while we are still outside ( Noam Chomsky ”The fateful triangle”).

Mahatma Gandhi sa i 1938 følgende om konflikten i Palestina: Palestine belongs to the Arabs in the same sense that England belongs to the English or France to the French… what is going on in Palestine today cannot be justified by any moral code of conduct… if they (the Jews) must look to the Palestine of geography as their national home, it its wrong to enter it under the shadow of the British gun. A religious act cannot be preformed with the aid og the baynet or the bomb. They can settle in Palestine only by the goodwill of the Arabs (Gandhi sitert i “A land of two peoples” ed. Mendes-Flohr).

Etter flere ti år med intens konflikt ga Storbritannia opp i 1947 sine forsøk på å løse konflikten. FN måtte overta ansvaret for Palestina fra britene, og høsten 1947 vedtok generalforsamlingen en plan for å dele landet i to stater (resolusjon 181). FNs delingsplan la det folkerettslig grunnlaget for opprettelsen av staten Israel i 1948. Delingsplanen skulle gi det jødiske mindretallet (33 prosent) kontroll over 56 prosent av området. Palestinerne som utgjorde 67 prosent skulle få 44 prosent av jorda. Jerusalem skulle ha internasjonal status. Delingen av landet i to stater ble gjort uten folkeavstemning og var i strid med prinsippene for det tidligere Palestina mandatet. Flertallet i FN vedtok dette fordi de mente at det ikke var mulig å finne en løsning innenfor rammen av en felles stat. Palestinerne og de arabiske statene nektet å godta delingsplanen. De anså at den var i strid med prinsippet om selvbestemmelse ettersom palestinerne selv ikke fikk bestemme sin politiske fremtid. Den massive arabiske motstanden mot delingsplanen la grunnlaget for den første arabisk-israelske krigen i 1948-49. Israel motsto presset og erobret områder utover delingsplanen.

Både før men også under krigen gjennomførte Israelsk milits noe som i dag er kjent som Al-Nakba, som er arabisk for katastrofe. Etter at hemmeligstemplet militær materiale ble frigjort på begynnelsen av 1980-tallet, har anerkjente israelske historikere (Morris, Pappé med flere) hevdet at palestinerne ble utsatt for en systematisk fordrivelse fra sine hjem. Den israelske militsen Irgun rykket inn og massakrerte ubevæpnede og uforberedte palestinere i Dier Yassin (09. april 1948), Ilabun, Sasaa, Satsaf og andre landsbyer. I alt 34 dokumenterte massakre. ”For the entire day of April 9, 1948, Irgun and LEHI soldiers carried out the slaughter in cold and premeditated fashion… the attackers lined men, women and children up against the walls and shot them… the ruthlessness of the attack on Deir Yassin shocked the Jewish and world opinion alike, drove fear and panic into the Arab population, and led to the flight of unarmed civilians from their homes all over the country” (Israeli author, Simha Flapan, “The birth of Israel”).

750 000 palestinere flyktet fra sine hjem og de har siden vært nektet å returnere til hjemlandet. 750 000 flyktninger utgjorde på dette tidspunktet ca halvparten av den palestinske befolkningen. Dette var også nær 90 prosent av alle palestinerne innenfor det området som skulle bli Israel. Under 100 000 palestinere ble igjen i det området som nå ble Israel, og disse fikk ikke like rettigheter som Israels jødiske befolkning. De våpenhvilelinjene som ble trukket etter krigen er de som i dag er anerkjent av FN som staten Israels grenser. Våpenhvilen i 1949 sikret Israel kontroll over 78 prosent, kontra de 56 prosentene som FN hadde gitt dem. Etter krigen stengte Israel grensene for flyktningene og nektet dem å vende tilbake. De som likevel forsøkte å ta seg tilbake over grensene risikerte å bli skutt. For ytterligere å forsikre seg om at flyktningene ikke skulle vende hjem, ødela den nye staten 350 palestinske landsbyer på kort tid.

I 11. desember 1948 slo FN fast at flyktningene har rett til å vende tilbake til sitt hjemland eller motta kompensasjon (resolusjon 194). Artikkel 11 i resolusjonen gir de flyktningene som ønsker det rett til ”å vende tilbake til sine hjem”. Videre heter det at ”kompensasjon skal betales for tapt eiendom til dem som velger ikke å vende tilbake”. Ødeleggelse av eiendom og eiendeler skal kompenseres av Israel. Dette er en rett de palestinske flyktninger frem til i dag ikke har fått.

Fra 1950 til 2000-tallet
PLO (Palestine Liberation Organization) ble opprettet i 1964 som en motstandsbevegelse blant palestinske flyktninger for å ta tilbake hjemstedene de var blitt fordrevet fra. 1965 Fatah starter sin motstandskamp. I følge FN-pakten har folk som lever under okkupasjon rett til å drive motstandskamp og kjempe for sin frigjøring.

I 1967 ble det gjennomført en krig som vi i dag gjennom historiebøkene kjenner som seks dagers krigen. Israel erobret i løpet av denne ukelange krigen store nye landområder. Disse var Vestbredden (fra Jordan), Golanhøydene (fra Syria) og Gazastripen og Sinaihalvøya (fra Egypt). I kjølvannet av denne krigen prøvde FN for første gang siden 1947 å definere prinsippene for en løsning på konflikten (sikkerhetsrådets resolusjon 242, høsten 1967). Forsøket ble kalt ”land for fred” modellen. Militær erobring av landområder er uakseptabelt og Israel må trekke seg ut av okkuperte områder, ble vedtatt. Når vi i dag snakker om de okkuperte palestinske områdene er det Vestbredden og Gaza stripen som Israel okkuperte i 1967, man snakker om. I resolusjon 242 ble det sagt at araberstatene må anerkjenne Israels rett til å eksistere innen sikre og anerkjente grenser. Det må dessuten finnes en rettferdig løsning på flyktningproblemet. Tapet av krigen i 1967 førte til at palestinerne mistet troen på at frigjøringen av hjemlandet ville komme gjennom araberstatene. Frigjøringen måtte være deres eget verk. At hundretusener ble drevet på flukt økte fortvilelsen og kampviljen. Krigen ble utgangspunktet for en mobilisering av væpnede palestinske motstandsstyrker.

Desember 1987 brøt det første palestinske opprøret ut. Opprøret er mest kjent under navnet Intifada. Intifada er arabisk og betyr å riste av seg. I denne sammenheng ment som å riste av seg okkupasjonen. Året etter vedtok det palestinske nasjonalrådet at det skulle opprettes en palestinsk stat i de okkuperte områdene. Det palestinske nasjonalrådet var palestinernes eksilparlament og PLOs øverste organ. Opprøret startet spontant i Gaza blant unge palestinere som gjorde opprør mot okkupasjonen. Israelsk militære klarte ikke å slå ned på opprøret og det spredte seg til Vestbredden. Bilder av palestinske skolebarn som kastet stein mot israelsk tanks rullet over vestens tv-skjermer. Dette fikk konsekvenser for vestens oppfatning av Israel og Intifadaen brakte mer sympati med palestinernes sak enn PLOs aksjoner hadde gjort. Samtidig som at stadig flere fikk øynene opp for det som foregikk i Palestina bestemte PLO seg for å prøve en ny taktikk. PLO rådet vedtok for første gang å anerkjenne prinsippet om en deling av Palestina i to stater (resolusjon 181) og reelt anerkjenne staten Israel innenfor internasjonalt godtatte grenser (resolusjon 242). Palestinerne håpet at disse historiske innrømmelsene skulle bringe dem i reell forhandlingsposisjon med Israel og at USA ville gripe anledningen til å forestå slike forhandlinger. Dette skjedde ikke og frontene stivnet til igjen. Palestinerne hadde ikke flere kort å spille ut.

Hovedfokuset i konflikten endret seg på palestinsk side til å ha fokus på de okkuperte områdene. Nå kom kravet om israelsk tilbaketrekning og opprettelsen av en egen palestinsk stat. Særlig provoserte det at Israel ekspanderte inn i de okkuperte områdene med bosettinger og annen sivil struktur. De fryktet at Israel tok sikte på å annektere større deler av Palestina og gjøre det umulig i framtiden å bygge en levedyktig Palestinsk stat. Dette ble også sterkt støttet av det internasjonale samfunnet, som mente anneksjons og bosettingspolitikken måtte stanses.

Det var først i det storpolitiske spillet etter Golfkrigen i 1991 at det ble startet nye samtaler som skulle samle partene om en fredlig løsning. En rekke hemmelige forhandlinger mellom Israel og PLO ble startet i denne prosessen. Et av initiativene var den så kalte Oslo kanalen. Dette var drøftinger tilrettelagt av norske diplomater som gikk parallelt med de offisielle forhandlingene, men frigjort fra medienes søkelys. Den 13. september 1993 undertegnes den første Oslo avtalen på plenen foran Det hvite hus, etter at partene hadde utvekslet brev som uttrykte gjensidig anerkjennelse. Oslo avtalen 1 var en prinsippavtale der partene forplikter seg til å starte en omfattende prosess for å løse konflikten på fredlig vis. Noe av det oppsiktsvekkende med undertegnelsen av avtalen var at FN resolusjonene 242 og 338 (sikkerhetsrådet 1967 og 1973) skulle ligge til grunn for forhandlingene. I disse resolusjonene heter det at Israel skal trekke seg ut av de okkuperte områdene i 1967. Dermed anerkjente PLO Israels grenser fra 1967, det vil si grensene fra før den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Israel hadde i 1948 utvidet sine grenser til å innbefatte 30 prosent av det området som skulle være Palestina etter FNs delingsplan. Ved å anerkjenne Israels grenser fra 1967 ga palestinerne fra seg nær 80 prosent av Palestina fra før opprettelsen av staten Israel. Under Oslo prosessen har Israel utsatt sin tilbaketrekning og Israel okkuperer fremdeles nær 80 prosent av de 20 prosentene som Palestinerne har igjen å opprette en stat på.
Oslo avtalen 1 omhandlet palestinsk selvstyre i byene Jeriko og Gaza, israelsk tilbaketrening fra disse områdene og etablering av palestinske selvstyremyndigheter. Oslo avtalen skulle vise seg å være vanskelig å gjennomføre. Et problem var at det var en betydelig skepsis på begge sider. Årsaken til skepsisen på begge sider var knyttet til at forhandlingene var hemmelige og var gjennomført av andre personer enn de to landenes fremste politikere. På Palestinsk side følte hjemmefronten seg overkjørt av PLO ledelsen i eksil. Det var sterk kritikk av at Yasser Arafat hadde gått med på nedlegge motstanden uten å få garantier for at kravet om en palestinsk stat skulle være målet for prosessen. På israelsk side mobiliserte høyresiden mot Oslo avtalen. Avtalen ble sett som en trussel mot Israels fremtidige eksistens fordi den legitimerer PLO og dermed palestinske nasjonale krav på landet. Avtalen åpner for etablering av palestinske nasjonale institusjoner. I følge kritikerne svekket dette Israels krav på førsteretten til landet, og det vil true sikkerheten til befolkningen i de israelske bosettingene.

Hovedproblemet var at avtalen ikke tok tak i de virkelige problemene som er: spørsmålet om en palestinsk stat, grenser, fordeling av vannresursene, bosettingenes skjebne, flyktningenes rettigheter og Jerusalems status. Disse spørsmålene skulle drøftes i såkalte sluttstatus forhandliger etter en overgang på opptil tre år. En endelig fredsavtale skulle inngås etter fem år. For å gjennomføre Oslo avtalen fra 1993 ble det i årene etter inngått en rekke avtaler. Den viktigste av disse var Oslo avtalen 2 fra 1995. Denne avtalen regulerte i detalj hvilke deler av de okkuperte områdene som palestinerne skulle få selvstyre i, hvor omfattende dette selvstyret skulle være i de forskjellige områdene og en tidsplan for den videre prosessen, inkludert valg av palestinsk president og folkeforsamling. Valgene ble avholdt i januar 1996, og det var knyttet mye forventninger til valget blant palestinerne. Dette ble ansett som et viktig skritt på veien mot opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden, Gaza og med Øst-Jerusalem som hovedstad. Slik ble det dessverre ikke, det var motkreftene for sterke til. Prosessens faddere USA og Russland garanterte ikke for oppfyllelsen av målet. Og den israelske regjeringen hadde konsekvent nektet å anerkjenne prinsippet om palestinsk nasjonal suverenitet i de okkuperte områdene. Samtidig med denne utviklingen i Palestina var det en radikalisering blant israelske velger. Våren 1996 vant høyresidens Benjamin Netanyahu valget i Israel på et program som avviste prinsippene i Oslo avtalen. Dette kan ha sammenheng med at Israel var bekymret over utviklingen i Palestina som gikk i retning av en selvstendig stat. I etterkant av dette israelske valget ble Israels politikk tøffere. Det som skulle være kortsiktige ordninger for å ivareta Israels krav om sikkerhet med oppsplitting av de palestinske områdene, veisperringer og andre massive kontrolltiltak som hindret politisk, økonomisk og sosial utvikling ble for palestinerne kun en fortsettelse av et dypt krenkende okkupasjonsregime. De ulovlige bosetningene fortsatte å øke, bare fra 1993 mens Oslo prosessen pågikk til 2001 kom det 200 000 nye bosettere.

I år 2000 brøt den andre Intifadaen ut. Den kanskje mest utløsende faktoren for den andre Intifadaen var da Ariel Sharon beskyttet med tungt bevæpnet politistyrker besøkte muslimenes tredje helligste moske al Aqsa moskeen i Jerusalem. For palestinerne var dette en uakseptabel maktdemonstrasjon i en situasjon hvor Jerusalems status var forhandlingstema. Al Aqsa er Islams tredje helligste moske etter moskeene i Mekka og Medina, og betyr den som ligger lengst vekk. Al Aqsa moskeen ligger på et platå hvor profeten Muhammed ifølge islamsk tro steg opp til himmelen etter en nattlig drømmereise fra Mekka. På samme sted lå en gang det jødiske templet. Derfor er plassen hellig for både jøder og muslimer. Da Ariel Sharon entret platået hvor moskeen ligger tolket palestinerne dette som en provokasjon mot dem for å vise hvem som har makten ikke bare over Jerusalem, men over deres rett til selvbestemmelse. Ariel Sharon er forhatt blant palestinerne og holdes som israelsk forsvarsminister under Israels invasjon av Libanon ansvarlig for massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatilla i september 1982, hvor nær 2000 sivile døde. Kokepunktet ble nådd når da israelske militære skjøt og drepte palestinere som demonstrerte mot at Ariel Sharon besøkte al-Aqsa moskeen.

Utviklingen på dette tidspunktet førte til at det ikke ble noe politisk grunnlag for en endelig fredsavtale, og USAs nye president George W. Bush var lite villig til å involvere seg. Israel mente at den palestinske ledelsen ikke gjorde nok for å få slutt på Intifadaen og palestinerne mente at israelerne ikke viste vilje til innrømmelser som kunne gi palestinerne håp om slutt på okkupasjonen. Ariel Sharon bestemte at Israel skulle gjøre slutt på opprøret med militære midler, og startet en systematisk kampanje med attentat mot ledende palestinske aktivister og ødeleggelse av institusjoner tilhørende de palestinske myndighetene.

Våren 2002 gikk voldshandlingene mellom Israel og de ytterliggående palestinerne over i omfattende krigshandlinger. Israel svarte da palestinske selvmordbombere med på ny å okkupere palestinske byer. Verst gikk det utover en flyktningleir ved byen Jenin. Der ble de sentrale områdene jevnet med jorden og et ukjent antall mennesker mistet livet. Under Norges formannskapsperiode i FN i mars 2002 ble det for første gang slått fast et prinsipp om at en Palestinsk stat må bli realisert (resolusjon 1402). USA har gjennom dette også gitt sin entydige støtte til å realisere en palestinsk stat. Men nok en gang er det uklart hva slags stat som skal opprettes, innenfor hvilke områder og hva som skal skje med de palestinske flyktningene.

Mer informasjon kommer.

Et godt helseforslag

2009-01-16T01:44:00.000-08:00

Det er foreslått å gjøre endringer i lovverket knyttet til salg av snus og tobakksvarer. Helsedirektoratet foreslår å heve aldersgrensen til 20 år og at tilgjengligheten reduseres. Forslagene støttes av Legeforeningen. Dette er et gode og nødvendige forslag. I dag kan snus og tobakksvarer selges på blant annet bensinstasjoner. Dette betyr at varer som er underlagt definerte aldersgrenser kan selges i mye større omfang enn andre varer med samme begrensninger, som for eksempel alkohol. Det er derfor også en logikk i forslaget.

Aldersgrensene er lovbestemt fordi varene det er snakk om innebærer en helseskade ved bruk. Det er godt dokumentert gjennom forskning at både alkohol, snus og tobakk medfører helseskader. Det er derfor en uttalt strategi med lovbegrensninger for disse varene å begrense bruken av disse og bidra til en forebyggende effekt gjennom at færre begynner å bruke produktene. En del av denne strategien vil derfor også være å redusere tilgjengeligheten. Å begrense tilgjengeligheten vil kunne ha positiv effekt.

Ikke uventet møter et slikt forslag motstand. Handelsstanden frykter lavere inntekter når varene ikke lenger skal kunne selges på alle utsalgssteder. Dette er selvfølgelig en konsekvens. Men dette er også en bagatell sett i forhold til de langsiktige menneskelige og samfunnsmessig konsekvensene ved bruk av produktene. Det er ikke slik at handelsstandens inntekter går foran eller er viktigere enn folkehelsen. Her vil det svi for handelsstanden, og det er en høyst akseptabel konsekvens. Brukerne av snus og tobakk hevder i sin tur at dette er noe man gjør som privatpersoner og at det vil være usaklig å begrense tilgangen til den enkelte. Dette er også et dårlig argument. Det å bruke for eksempel tobakk medfører på langsikt betydelige helseproblemer. Dette er helseproblemer som koster samfunnet milliarder av kroner hvert år. Det er derfor ikke bare en privat sak lenger. Det angår hvordan samfunnet skal bruke sine ressurser i fremtiden. Å fristille den enkeltes handlinger fra konsekvenser for fellesskapet er feil strategi.

Noen hevder dette er overformynderi og at det reduserer enkelt menneskets frihet. For det første er dette god helsepolitikk og ikke overformynderi. For det andre er det slik lovverk fungerer. De begrenser menneskers handlingsrom. Og da veldig ofte til vårt eget beste. Selv om vi i utgangspunktet er uenig i at det er tilfelle.

Begrensning i tilgjengelighet og økning av aldersgrenser er viktig i det forebyggende arbeidet. Forskning viser blant annet at bruk av alkohol i tidlig alder medfører betydelig høyere alkoholforbruk i voksen alder. Mange vil kanskje si at smuglingen vil øke når priser øker og tilgjengelighet minsker. Men likevel vil nok slike endringer på langsikt medføre positive effekter gjennom at færre begynner og at flere reduserer forbruk. Negative effekter som smugling er mest sannsynlig kortsiktige og kan bekjempes gjennom egne tiltak.
Helsedirektoratet og Legeforeningen bør få gjennomslag for sine forslag. Dette gagner samfunnet som helhet på både kort og lang sikt.

Barn og ungdom skal også demonstrere

2009-01-14T01:09:00.000-08:00

Det har de siste dagene vært mye fokus på demonstrasjonene i Oslo og de konsekvensene dette fikk. Det har i ettertid kommet tydelig frem at mange av de ungdommene som enten utøvde hærverk eller oppmuntret til det ikke var en del av demonstrasjonen. De var først og fremst interessert i å skape støy og lage bråk.

Flere har engasjert seg og tatt til ordet for at noe må gjøres i ettertid. Her er det viktig å ikke tråkke feil. Den første feilen som ble begått var at mange begynte å beskylde de voksne og spesielt bråkmakerne for å skyve barn og ungdom foran seg. Dette er helt hinsides av to årsaker. For det første er det både riktig og sunt for barn og ungdom å delta i demonstrasjoner. Det er med på å styrke deres demokratiske forståelse og deltagelse. Å frata barn og ungdom denne rettigheten kan neppe sies å være riktig vei å gå for å sikre utviklingen av demokrati og ytringsfrihet. FNs konvensjon om barnsrettigheter legger også til grunn at barna skal ha like rettigheter og muligheter til å delta og bli hørt i samfunnet. For det andre er dette en retorikk som så ofte kommer spesielt rettet mot palestinerne. Hvor de blir beskyldt for å skyve de uskyldige foran seg. Dette har kun en hensikt og det er å stigmatisere de som prøver å sette dagsorden i en sak som engasjerer og angår dem. Dette er en retorikk vi burde holde oss for gode til å bruke.

Den verste feilen som er begått kommer fra FrP. De ønsker at disse ungdommene skal sendes hjem. Da mener de ikke til den bydelen i Oslo de faktisk bor, men til det landet de tilfeldigvis skulle ha kommet fra. Dette er enda mer en hinsides. FrP viser sitt sanne ansikt i denne saken. De vil sende folk ut av landet på grunn av hudfargen deres.

Det er prisverdig av Oslo politiet og regjeringen å ta tak i dette så raskt. Men barneministeren skal være forsiktig med å si at barn og unge ikke skal delta på demonstrasjoner. Jeg har tidligere skrevet om ungdoms manglende integrasjon i samfunnet. Mye tyder på at det vi ser konturene av her er nettopp ungdom som faller utenfor utdanning, arbeidsliv og samfunnet generelt. At byråd Erling Lae mener disse ungdommene er godt integrert er helt uforståelig. Det beviser bare at byråden ikke har innsikt eller kunnskap om hva som skjer i byen og hvorfor det skjer. Dette handler ikke om integrering på bakgrunn av etnisk bakgrunn. Dette handler om ungdoms integering i samfunnet.

Det er nå viktig å ta disse signalene alvorlig både lokalt og sentralt i politikk. Barne- og ungdomspolitikk må settes på dagsorden, det må brukes penger og iverksettes tiltak for å hindre at det skjer i Norge det samme som har skjedd i flere andre europeiske land. Når ungdom sier i fra må samfunnet lytte.